Oppvåkningen

Kyle Tsigakis blåste en lang marsj i politikk. Det var før han spiste pizza med FO.
13.09.2013
15:03
16.12.2013 23:52

vibeke.liane@lomedia.no

Den ferske sosionomstudenten hadde knapt tenkt en politisk tanke da han stilte på møtet med FO-studentene på Høgskolen i Sør Trøndelag.

Når noen sa LO til meg, så jeg for meg en gjeng pamper. Det var så kjedelig.

Men 22-åringen har gjort en lynkarriere som målbevisste partibroilere kan misunne ham. Et halvt år etter pizza-møtet med FO-studentene ble han valgt til nestleder for FO-studentene. Ett år seinere ble han studentleder.

Kyle Tsigakis sitter i LOs ungdomsutvalg i Sør-Trøndelag og Representantskapet til FO Sør-Trøndelag. Nylig ble han plukket ut til å sitte i gruppa som Barne- ungdoms- og velferdsetaten har satt ned for å utrede utdanningene til velferdsstaten. Et arbeid han mer enn gjerne vil være med på.

– Jeg tviler på om Kunnskapsdepartementet vil innfører en generalistutdanning. Men jeg vil være med for å sikre at vi slipper omkamper. Det er ikke brukerne tjent med, sier studentpolitikeren.

Et slag for heltidsstudenten

Det holder med makt og innflytelse nå, mener han.

– Vervet tar halvparten av tiden min. Hvis det blir mer nå, går det for mye ut over studiene.

Men et ørlite studentopprør kan han saktens skvise inn. Nå vil han gå sammen med LOs ungdomsutvalg og andre studentorganisasjoner for å vekke makta.

Det er bare de som blir sponset av foreldre som kan være heltidsstudent. Alle andre må jobbe deltid ved siden av studiet.

Selv har han en lønnskompensasjon på 20 prosent fra FO. Det gir 3 000 kroner ekstra i kassa i måneden.

– Jeg er selektiv på utskeielsene, fester bare en helg i måneden, sier han med sørlandsk fromhet.

Det varme blikket

Den politiske oppvåkningen startet en høstdag i 2011. Kyle var fersk student i Trondheim, og kjente ingen der han satt på studenthybelen på Steinan, halvannen times gange fra sentrum. Han hadde stort sett sittet på hybelen og stura siden midten av juli. En uke før Anders Behring Breivik smadret regjeringskvartalet og den politiske ungdomsleiren på Utøya.

Jeg hadde ingen å være sammen med. Jeg har aldri følt meg så ensom.

20-åringen kjente ingen som ble drept. Nå har de fleste han omgås en de savner. I sommer var Kyle Tsigakis med på AUFs minnemarkering på Utøya. En venninne som hadde mistet en nær venn julidagen for to år siden forteller at Kyle holdt henne oppe den dagen.

– Han sa ikke så mye. Var der bare med det sterke, varme blikket sitt, forteller Lise Lauvås Neerland til Fontene.

– Det er ikke nødvendig å si så mye i sånne situasjoner. Ord er overflødig, jeg bare viste at jeg prøvde å forstå, sier Kyle enkelt.

Skjellsettende brudd

Det var ingenting som tydet på at Kyle skulle bli ungdomsleder da han satt under bordet i barndomshjemmet på Vennesla. Den stille guttungen likte å leke for seg selv. Aller best trivdes han blant voksne.

– Jeg var en voksensjarmør, sa veslevoksne ting som fikk dem til å le, smiler Kyle skjevt.

Han husker lite fra barndommen. Bare en episode fra han var fem år. Kyle sitter i trappa. I etasjen over romsterer foreldrene. Faren har sinnastemme. Plutselig ser han foten til moren sparke pappesken, hvor faren har pakket sakene sine, bortover gulvet.

– Det er siste dagen jeg bodde sammen med dem begge. Etter det er vi bare på helgebesøk hos pappa.

Kyle ramser navnene til stemødrene som har kommet og gått. Tegner relasjonskartet i lufta over eldre brødre og småsøstrene.

– Pappa har vært mer i forhold enn alene, for å si det sånn, sier Kyle og smiler godmodig over farens greske libido.

Fra sorg til sinne

Kyle tror foreldrenes skilsmisse var vendepunktet. Sorgen satte seg fast. I hodet, i magen. Skjult for de voksnes bekymrede blikk forvandles sorgen til sinne. Et sinne som fyller rommet der vennskap skal vokse. På skolen blir Kyle huggestabben som stadig får gjennomgå.

– Først i 7. klasse forstod mamma hvor vond hverdagen min var da jeg sa «Jeg er glad i skolen, men jeg skulle ønske det ikke var friminutter».

For å få læreren til å forstå skrev den skoleflinke guttungen ned situasjoner som hadde skjedd i løpet av dagen. På slutten av dagen innkalte læreren tølperne til en konfrontasjon. De skjelte Kyle huden full.

– Jeg husker ikke hva de sa. Men læreren tok meg ikke i forsvar. Alt ble verre.

Lærerens tafatte håndtering av mobbingen gjør at han vil tilbake til skolen når han er ferdig med sosionomutdanningen.

Aksepten

Det var på videregående at livet ble levelig. Kyle gikk på dramalinjen i Kristiansand. Han treffer likesinnede. Forsvarsmekanismen slipper langsomt taket. Han slipper vennene inn.

Det er noe av det beste jeg har gjort. Jeg kan takke dramalinjen at jeg er den jeg er i dag. Jeg ble utadvendt og trygg på meg selv.

Det er ikke mye som røper oppveksten i Vennesla. Restene av dialekten ligger som en glatt klinkekule bakerst i ganen.

– De første ukene kommenterte de i klassen annethvert ord jeg sa. De syns jeg var bondsk. Jeg droppet de breieste uttrykkene og glei inn.

Status-vennen

Da en homofil klassekamerat fortalte om seg selv, falt en av de umake brikkene på plass.

– Jeg ble dratt mot det han fortalte. Ville finne ut om det var meg. Jeg leste en god del og lagde en profil på sjekkestedet Gaysir. Jeg hadde tenkt å slette profilen med en gang, men er der fremdeles.

Kyle er ikke opptatt av presentere seg som homofil når han treffer folk.

Folk tror homofili bare handler om sex. Det er følelseslivet mitt. Hvem jeg vil ha i armkroken.

Studentlederen er singel.

– Jeg har ikke mye tid til å starte et forhold. Studiene og FO-studentene tar det meste av tiden min.

Kyle er en jente-magnet. I kollektivet på Rosendal er han den eneste gutten som får lov til å ha fast adresse.

Hva er det med homofile gutter og jenter?

– Det er status for jenter å ha en homsevenn. En jente sa til meg «Jeg har alltid drømt om å ha en homobestevenn som deg». Kyle stønner, himler med øynene.

Kameleonen

Vi sitter på rommet hans, en liten hule i høstens farger. Møblene er sammenrasket på loppemarked og gratisrubrikken på finn.no. Brune sengetepper fra Ikea er dandert over en skranglete sofa. Bøker og nips i salig orden i bokhylla som skiller av sovealkoven. På en bokhylle troner saksofonen.

– Jeg liker ikke å ha det rotat.

Sørlendingen har byttet ut et-endingene med at.

– Jeg har tilpasset språket etter at jeg flyttet hit, ellers hadde ikke trønderne forstått hva jeg sier. De har problemer med sørlandsdialekten.

Over sofaen henger veggteppet han kjøpte da han var i praksis på et barnehjem i Kamerun i januar i år. En skremmende opplevelse han kommer til å ha med seg resten av livet.

– Det var så mye vold i klasserommene og på institusjonen. Lærerne slo hardt. Og ungene ble satt til å straffe hverandre. Vi var blitt fortalt av veilederen vår fra Kamerun at situasjonen kunne eskalere hvis vi grep inn. Men vi argumenterte hardt etterpå.

Oppholdet i det afrikanske landet lærte studentene at de ikke kan legge blåkopi av det de har lært i Norge på andre samfunn.

Feil partibok

Det er viktig for studentlederen å bli forstått.

Jeg merker at jeg blir mer og mer politiker. Jeg er veldig politisk korrekt, og sympatiserer med SV, det er FO-partiet. De er gode på sosialpolitikk.

Kyle er klar over at han kan ha problemer med å gjøre karriere i LO når han ikke har partiboka i orden.

– Jeg er ikke medlem av noe parti. Som studentleder er det viktig for meg å framstå som partipolitisk nøytral, sier han korrekt.

Lederen for FO-studentene mener utavhengigheten til Arbeiderpartiet er viktig i vervingen. Han er bekymret over at kun 32 prosent av studentene på FO-utdanningene velger å være medlem. Etter hans oppfatning er FO en perfekt sammensmelting av profesjon og politikk.

Han mener forbundet må bli mer profesjonelt i studentvervingen.

– På banneret står det FO med store bokstaver. Det sier ikke studentene noen ting. De må slå opp ordene barnevernpedagog, sosionom og vernepleier. Da stopper studentene, og vi kan begynne å fortelle.

Kyle Tsigakis lurer på hvorfor FO mister så mange studenttillitsvalgte når de går ut i arbeidslivet.

– Vi er engasjerte, har fått opplæring i tillitsvalgtarbeid, og kan være med å bygge klubbene på arbeidsplassene. Det er synd om den opplæringen ikke brukes enda bedre. Ungdommen er framtiden.

Åpent landskap

22-åringene har framtidsplanene klare. I starten tar han den jobben han får, helst i skolen. En gang i framtiden har han lovet seg selv å ta mastergraden. Først skal ha jobbe et par år i skolen i en eller annen storby. Deretter blir det masterstudium. Kanskje blir det mann og barn etter hvert.

– Jeg vil definitivt ha barn. Og en jeg kan dele livet med. Drømmen min er å bli pensjonist i et hus i skjærgården på Sørlandet.

Født: På Sørlandet sykehus i Kristiansand, 23.06.92 kl. 13.14

Oppvokst: Vennesla

Bor nå: I kollektiv på Rosendal i Trondheim

Leser: Pensum og fantasy, akkurat nå er det Trudi Canavan

Lytter til: En god blanding av mye rart, nå er jeg veldig glad i Mumford and Sons

Er redd for: Å være ubetydelig

13.09.2013
15:03
16.12.2013 23:52

Født: På Sørlandet sykehus i Kristiansand, 23.06.92 kl. 13.14

Oppvokst: Vennesla

Bor nå: I kollektiv på Rosendal i Trondheim

Leser: Pensum og fantasy, akkurat nå er det Trudi Canavan

Lytter til: En god blanding av mye rart, nå er jeg veldig glad i Mumford and Sons

Er redd for: Å være ubetydelig