90 år gamle Anne-Lise Sverdrup føler ikke hun kan uttale seg så mye om sosialt arbeid i Norge i dag, men hun har fulgt med på Nav-skandalen og håper den har synliggjort noen av de indre problemene hun mener eksisterer i Nav i dag. Selv er hun imidlertid svært fornøyd med pensjonen som hun får utbetalt «prikkfritt» fra Nav.

90 år gamle Anne-Lise Sverdrup føler ikke hun kan uttale seg så mye om sosialt arbeid i Norge i dag, men hun har fulgt med på Nav-skandalen og håper den har synliggjort noen av de indre problemene hun mener eksisterer i Nav i dag. Selv er hun imidlertid svært fornøyd med pensjonen som hun får utbetalt «prikkfritt» fra Nav.

Hanna Skotheim

Sosialarbeiderutdanningen er 100 år

Vold og overgrep var ikke et tema på sosialskolen på 50-tallet: – Det er opplagt at jeg har vært med på å overse at seksuelle overgrep har skjedd, sier Anne-Lise (90)

Mye har endret seg siden Anne-Lise Sverdrup utdannet seg til å bli sosionom. Studentene lærte lite om hvordan de skulle snakke med klientene, og seksuelle overgrep var noe hun bare hadde hørt om i et leksikon.
05.03.2020
13:55
05.03.2020 15:11

hanna.skotheim@lomedia.no

En 90 år gammel dame sleper det ene beinet etter seg bortover stuegulvet i en blokk på Smestad i Oslo. Hun parkerer gåstolen ved salongbordet og finner veien ned i sofaen ved å støtte seg til det som finnes å støtte seg til. Bevegeligheten er ikke slik den en gang var. Likevel nølte ikke Anne-Lise Sverdrup da Fontene ønsket å intervjue henne i forbindelse med 100-årsjubileet til sosialarbeiderutdanningen i Norge.

– Happy til tusen

Mye har endret seg siden Sverdrup startet på utdanningen ved Norges kommunal- og sosialhøgskole for 64 år siden. De hadde for eksempel ikke noe metodefag. I stedet hadde de noen timer med sosialarbeidere som fortalte hvordan de jobbet.

– De snakket mye om hvor viktig det var å følge lovverket, legge til rette for klientene, sikre rettigheter, ja, rett og slett ordne opp. Men det var lite som dreide seg om hvordan vi skulle kommunisere med klientene og hvordan vi skulle bygge en relasjon til dem.

Ein nasjonal strateg i sosialt arbeid

Den gang var de fire menn og resten kvinner i en klasse på 24. Sverdrup husker utdanningen som inspirerende, og trekker særlig fram foreleseren Harriet Holter som hun hadde i sosiologi.

– På sosialskolen var jeg happy til tusen.

Sverdrup er blant dem som er blitt intervjuet i boka «Pionerer i sosialt arbeid» som kom ut i fjor vår. Der står det mye om hennes tid i voksenpsykiatrien.

Sverdrup er blant dem som er blitt intervjuet i boka «Pionerer i sosialt arbeid» som kom ut i fjor vår. Der står det mye om hennes tid i voksenpsykiatrien.

Hanna Skotheim

Mange praktikere

Sverdrup hadde hele tiden et mål om å bli sosialarbeider. Likevel tok hun sykepleierutdanningen og ler litt av det. De tre årene på spesialskole måtte hun derimot gjennom. Det var nemlig krav om førpraksis for å komme inn på sosialskolen den gangen. Men det var ikke noe krav om artium, altså studiekompetanse. I dag er situasjonen helt omvendt.

– De som kom inn på sosialskolen den gang, var i stor grad praktikere, sier Sverdrup.

Italiensk professor mener europeiske land kan lære av Norge

Hun synes ikke det er negativt med all praksisen. For som hun sier: «Hvis folk bare har teori, er det beklagelig». Samtidig mener hun ikke det er grunn til å frykte akademiseringen av utdanningen. Da hun ble lærer ved sosialhøgskolen i Trondheim i 1976, hadde hun mye praksiserfaring, men var ikke like sikker på teorien.

– Akademisering betyr at man får mer kunnskap, og kunnskap er et gode. Samtidig må ikke akademiseringen fortrenge praksis. I dag er det mange undervisere i sosialt arbeid som har både master- og doktorgrad. Jeg vet ikke hva de har av praktisk erfaring, men jeg håper ikke de bare har en akademisk bakgrunn, sier den pensjonerte sosialarbeideren.

I sin leilighet i en blokk på Smestad har Sverdrup bodd siden hun ble pensjonert. Før det var hun lektor på sosialhøgskolen i Trondheim.

I sin leilighet i en blokk på Smestad har Sverdrup bodd siden hun ble pensjonert. Før det var hun lektor på sosialhøgskolen i Trondheim.

Hanna Skotheim

Hørte bare til i leksikon

I dag hører vi om personer som er blitt utsatt for seksuelle overgrep i tidlig alder. Da Svedrup gikk på sosialskolen, var ikke dette engang et tema. Først da hun begynte å undervise i Trondheim, ble hun oppmerksom på at overgrep var noe barn faktisk ble utsatt for. Da skjedde det et ras av erindringer i hodet hennes.

– Jeg tenkte tilbake på den ene jenta eller den ene familien og spurte meg selv: Kan det ha skjedd med dem? Før jeg fikk disse erindringene, var det ikke i tankene mine at dette skjedde i familier. Seksuelle overgrep var et ord som bare hørte til i leksikon på den tiden, sier Sverdrup.

– Tenk på alt det vi ikke ser i dag, men som vi vil forstå om 20 år. Det vil til enhver tid være noe. Så at jeg har vært med på å overse at seksuelle overgrep har skjedd, er helt opplagt, sier 90-åringen.

I 1987 publiserte Sverdrup en undersøkelse som blant annet skulle se på hvilke arbeidsoppgaver sosionomer har i det psykiatriske sykehus. Hun var selv med å starte BUP i Finnmark og Troms og senere i Molde.

I 1987 publiserte Sverdrup en undersøkelse som blant annet skulle se på hvilke arbeidsoppgaver sosionomer har i det psykiatriske sykehus. Hun var selv med å starte BUP i Finnmark og Troms og senere i Molde.

Hanna Skotheim

– Forvirringen var stor

Sosialarbeiderutdanningen startet først opp i 1920 med Sociale Kurser for Kvinder i regi av Norske Kvinners Nasjonalråd. Da var det et ettårig tilbud. Tidligere var det familien og private organisasjoner som tok seg av personer som trengte ekstra støtte. Nå skulle det bli et offentlig ansvar, og da ble det behov for å utdanne kvinner som kunne fylle stillingene som ble opprettet. Først da Norges kommunal- og sosialhøgskole ble etablert i 1950, økte utdanningen til to og et halvt år.

– Da vi gikk på sosialskolen, syntes vi selvsagt vår skole var bedre enn et ettårig kurs, sier Sverdrup.

Hun husker godt at både studenter og yrkesaktive på den tiden var usikre på hva en sosialarbeider skulle være. Det gjenspeilet seg nemlig på landsmøtene til Norsk sosionomforbund som hun var med på å stifte i 1959. Striden dreide seg ofte om paragraf 2. Dette var paragrafen som sa noe om hvem som kunne være medlem av forbundet.

– Forvirringen var stor. Hvert år endret medlemskriteriene seg. I det ene øyeblikket trengte du ikke utdanning, så måtte du ha et ettårig kurs. Til slutt måtte du ha minst to og et halvt år med utdanning.

– Hvem mente du skulle få lov til å være medlem?

– Jeg mente at de som var verdige til å kalles sosialarbeidere, skulle ha minst to og et halvt år med utdanning. Det var vel et uttrykk for at vi var på leting etter en identitet.

«Skal du bruke alle disse bildene? Jeg er ikke så forfengelig lenger, vet du», sier Sverdrup.

«Skal du bruke alle disse bildene? Jeg er ikke så forfengelig lenger, vet du», sier Sverdrup.

Hanna Skotheim

Yrket må tilpasses dagens virkelighet

Anne-Lise Sverdrup synes ikke selv hun er i stand til å råde dagens sosionomer, men hun er tydelig på hvor viktig det er at enhver yrkesgruppe som jobber med mennesker, må ha ansvar for sin egen sosialkompetanse.

– Sosionomenes spesialkompetanse er å ha en sosialpolitisk forståelse. De må også ha kunnskap om rettigheter, lover og institusjoner. En sosionom har for eksempel ansvar for å se sin klient i hans eller hennes praktiske hverdag. Du kan ikke bare se menneskets skyldfølelse, angst eller skam. Du må også bry deg om den strømregningen som ikke er betalt.

Hun er opptatt av at sosialarbeideryrket må tilpasses dagens virkelighet og de endringene som skjer i samfunnet på både godt og vondt.

– Jeg har en del kollegaer fra gammelt av som synes det er dumt at noen av stillingene sosionomer pleide å besitte, ikke lenger eksisterer. Men når samfunnet endrer seg, endres også oppgavene som må utføres. Det betyr ikke at de sosiale problemene ikke lenger er der.

05.03.2020
13:55
05.03.2020 15:11