Bente Bolstad

fontene@lomedia.no

Forandringsfabrikken har besøkt 40 skoler og innhentet meningene til 2 500 barn. De har fått innspill til hvordan skolen fungerer. Skoleproffene, som Forandringsfabrikken kaller dem, mener nøkkelen til en bedre skole ligger i mye mer medbestemmelse.

På høstseminaret til Forum for Barnekonvensjonen la de tre ungdommene fram sin ærlige mening. Temaet for seminaret var tverrfaglig skole.

Ingen spurte meg

– Ingen spurte hvordan jeg hadde det hjemme, fortalte Alexander, som ble bråkmaker fordi alt var så vanskelig.

– Jeg hadde så mye inni meg. Hvis jeg kunne fått snakket med noen om livet, om følelser, kunne mye vært annerledes.

Ylva var flink på skolen, og stille, det var ikke noe bråk med henne. Hun ønsker seg flere snakkepersoner på skolen.

– Vi er mange som trenger voksne som er der og som vi kan stole på. Hva er det som hindrer unger fra å fortelle voksne hva som er vanskelig? Vi er dessverre ikke vant til å bli trodd, sa Ylva.

Harald fikk ikke kontakten han trengte med de voksne. Han tydde til vold, og testet ut rusmidler. Det ble fattet en hel rekke tiltak for å få Harald på rett kjøl.

– Jeg ble ikke spurt om hva jeg syntes om tiltakene, de burde ha involvert meg.

Han tok heller ikke kontakt med helsesøster, for hvis han gjorde det, ville det komme en masse ubehagelige spørsmål: «Har du kjønnssykdom?» «Skulle du hente dong?»

Harald skygget unna.

Nøytrale voksne

– Det er viktig å ha noen nøytrale personer som ikke fører til at du blir stigmatisert bare ved å snakke med dem, sa prosjektleder for Forandringsfabrikken, Frederick A. Reiersen.

– På ungdomsskolen min var det en klassekamerat som satt i rullestol. Han hadde en assistent. Det var den feteste fyren på skolen, vi kunne snakke med ham, sa Alexander.

Harald fortalte om tiltak for å beskytte medelever.

– Jeg burde vært involvert i tiltakene. Isteden fikk jeg beskjeden: Oppfør deg, så skal du få en BMX-sykkel. Og så ble jeg fotfulgt av en assistent. Ingen spurte meg hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. Jeg hadde ikke trengt å bestemme, men jeg ville gjerne blitt lyttet til og tatt på alvor.

Hør på oss!

Mange sa til Ylva at de ikke kunne hjelpe henne hvis hun ikke sa hva som var galt. Men hun følte aldri at noen virkelig hørte på henne og tok henne alvorlig.

– Jeg skrev et selvmordsbrev, og fikk det tilbake med karakter på.

Alexander syntes det var skummelt med alle disse tiltakene.

– Jeg sleit med matten, og trengte hjelp. Jeg sa ifra, men fikk aldri hjelp.

– Samarbeid er en nøkkel i skolen. «Hør på oss», sier elevene. De er ikke vant til å bli spurt hvordan skolen burde være. Likevel er de så konstruktive når vi først spør. Mange sier at det er utrygt på skolen, de blir ikke godt nok kjent, sa Frederick A. Reiersen.

Harald sa at hvis voksne hadde tatt ansvar for at medelevene hadde fått snakke ordentlig sammen, ville de forstått hvorfor han var så vanskelig.

Lei av ordet mobbing

De 2 500 skoleproffene er ifølge Frederick A. Reiersen lei av ordet mobbing. De vil isteden legge inn positivitet.

Skole- og barnevernsproffenes innledning til en lydhør forsamling går mot slutten.

Alexander får det siste ordet, og det gjentar han flere ganger.

– Det viktigste er kjærlighet. KJÆRLIGHET.