Sosionom Laila Aamodt er bekymret for den sterke spesialiseringen og fragmenteringen av velferdstjenestene.

Sosionom Laila Aamodt er bekymret for den sterke spesialiseringen og fragmenteringen av velferdstjenestene.

Jan-Erik Østlie

Tiden er moden for femårig grunnutdanning for å arbeide i den kommunale barnevernstjenesten

Sosiale problemer som fattigdom, arbeidsløshet og bolignød nevnes ikke som grunn til hjelpetiltak i barnevernet. Kan forklaringen være at barnevernsansatte ikke ser hvordan sosioøkonomiske problemer har betydning for psyken og foreldreferdighetene? spør to sosionomveteraner i dette innlegget.
17.02.2017
10:58
17.02.2017 12:11

Kathrine Haugland Martinsen og profesjonsrådet for sosionomer skriver et debattinnlegg om betydningen av sosionomenes kunnskap i barnevernet. Vi slutter oss helhjertet til dette innlegget samtidig som vi må spørre hva det barnevernsfaglige feltet mister ved at det blir stadig færre sosionomer ansatt i den kommunale barnevernstjenesten. I dette innlegget vil vi utdype og forsøke å synliggjøre faget sosialt arbeid i et praksisfelt som fordrer kunnskap fra ulike fag; etikk, jus, psykologi, psykiatri, sosialpedagogikk og sosialt arbeid, og hvordan kunnskapen fra disse ulike fagfeltene samhandler. Utfordringen blir hvordan ulike symptombilder hos voksne og barn forstås og hvilke handlinger som da utløses.

Brit Jørgensener klinisk sosionom med hovedfag i sosialt arbeid og filosofi. Hun har jobbet ved Nic Waals Institutt, BUP Hamar Hedmark, og RBUP Helse Sør/Øst. Hun er nå pensjonist, men jobber fortsatt med veiledning og undervisning.

Brit Jørgensener klinisk sosionom med hovedfag i sosialt arbeid og filosofi. Hun har jobbet ved Nic Waals Institutt, BUP Hamar Hedmark, og RBUP Helse Sør/Øst. Hun er nå pensjonist, men jobber fortsatt med veiledning og undervisning.

Privat

Martinsen med flere viser til at 53 440 barn og unge fikk hjelp av barnevernet i 2015, og at de vanligste grunnene til barnevernstiltak i 2015 var manglende foreldreferdigheter (29 prosent), psykiske problemer hos foreldre (17 prosent), stor grad av konflikt i hjemmet (11 prosent), andre forhold ved foreldrene/familien (10 prosent), rusmisbruk hos foreldre (8 prosent). Som de påpeker, gjenspeiler tallene noe av kompleksiteten i det barnevernsfaglige arbeidet.

Kategoriene synliggjør og bekrefter samtidig et svært urovekkende bilde av helse- og velferdstjenestene, nemlig den sterke spesialiseringen og fragmenteringen som har funnet sted de siste årene. Avgrensningen i de ulike tjenestetilbudene gjør at familier med sammensatte problemer må bruke mye av sin dyrebare tid for å finne den riktige adressaten, få snakket med de riktige menneskene og finne fram til den riktige hjelpen for seg og sine barn.

Et annet iøynefallende trekk ved listen ovenfor er at sosiale problemer som fattigdom, arbeidsløshet og bolignød ikke er nevnt som en mulig grunn til hjelpetiltak i barnevernet. Kan forklaringen være at barnevernsansatte ikke ser hvordan sosioøkonomiske problemer har betydning for psyken og foreldreferdighetene? Hvis det er slik, er risikoen stor for at man «retter baker for smed»; altså at hjelpen som tilbys ikke treffer.

• Les profesjonsrådets innlegg her: Sosionomens kunnskap er viktig i barnevernet – ta den i bruk!

Barn og unge i familier som sliter med alvorlige og sammensatte problemer trenger å møte sosialarbeidere med bred kompetanse. Det innebærer at barnet eller ungdommen må sees og forstås i lys av seg selv som det unike mennesket han eller hun er, og i lys av samspillet mellom barn og foreldre, mellom familien og deres kulturbakgrunn, økonomi, den somatiske og psykiske helsen i familien og foreldrenes og barnets kognitive fungering. Fokuset i det barnevernsfaglige arbeidet er å sikre barns beste. Men hva betyr det i praksis? Er det gitt hva som til enhver tid er barns beste? Og samsvarer min subjektive oppfatning av barns beste med din oppfatning? Med andre ord: et svært subjektivt begrep som blir lite veiledende i praksis.

• Les også: 34 av 35 utdanninger i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie er mangelfulle

Å utøve sosialfaglig arbeid i praksis forutsetter spesielle ferdigheter i tillegg til den praktisk-teoretiske kunnskapen vi har synliggjort ovenfor. Det betyr i korthet en grunnleggende respekt for den andres integritet og rettigheter som menneske. Vi må klare å formidle medmenneskelighet og forståelse og samtidig kunne formidle begrunnelsen for barnevernets tilstedeværelse i familien og hvilke endringer som må iverksettes for å sikre barnets beste. Utfordringen ligger i å handle på en måte som gjør en forskjell, altså at familien er i stand til å nyttiggjøre seg støttetiltakene eller hjelpen som tilbys.

Sentralt i sosionomenes utdanning er vektleggingen av tverrfaglig og tverretatlig samarbeid; et samarbeid som også inkluderer barnet, ungdommen og deres familier. Nettverksforståelse er sentralt. Noen vil hevde at vi sosionomer er for raske med å ha hovedfokus på foreldrene, og at vi i mindre grad ser barnet. Det er kanskje riktig. Foreldrene er barnets nærmeste og viktigste hjelpere; et prinsipp vi mener er urokkelig, uavhengig av sakens problematikk og alvor. Det betyr at selv om de mest dramatiske hjelpetiltakene må iverksettes, nemlig flytting av barnet, så må man like fullt ha fokuset rettet mot nettverket rundt; ikke minst den biologiske familien. Målet må være at familien innser og aksepterer barnets beste og støtter opp om tiltaket, også der det er tale om tvangsvedtak og nye familierelasjoner for barnet eller ungdommen.

• Fikk du med deg denne? Eksperter advarer mot klasseblindt barnevern

Foreldre som av ulike grunner blir fratatt barnet har behov for tett oppfølging over tid, noe det ofte syndes mot. Faren er at frustrasjoner og sorgreaksjoner etter en omsorgsovertagelse overføres på barnet og fosterforeldrene med den følge at barnet ikke slår seg til ro i sin nye familie. Dette er en stor utfordring i barnevernets arbeid og kan utløse skarpe anklager og mye kritikk, ofte med rette. For oss innebærer det at vi tar imot kritikken, lytter til den og ser den som kilde til kunnskap.

Så er det verdt å minne om at uavhengig av kunnskap og kompetanse, utdanning og yrkesbakgrunn, vil ingen gjøre et godt barnevernsfaglig arbeid til beste for utsatte barn og unge, uten gode faglige rammer som inkluderer videre- og etterutdanning og løpende veiledning. Tiden er kanskje moden for å anerkjenne arbeidets kompleksitet og alvorlighetsgrad og ut fra det kreve en femårig grunnutdanning for å arbeide i den kommunale barnevernstjenesten?

17.02.2017
10:58
17.02.2017 12:11