Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Sosialarbeidere har for lett for å si at de ikke har mandat, at ting ikke er mulig, mener Andreassen.

– Akkurat det har jeg aldri funnet meg i. Det er vel derfor jeg kalles en ulv i fåreklær. Jeg ser blid og snill ut, men jeg er mektig. Det har blitt noen kriger, forteller den 56 år gamle sosionomen fra Sortland, som tildeles årets sosialarbeiderpris under kongressens åpningsmiddag.

Ut av kontoret

Andreassen misliker at sosialarbeidere beskytter sine egne når det rulles opp saker i media der noen skulle ha grepet inn.

– Barn blir misbrukt på det groveste, en 10-åring sultet i hjel, ungdommer sliter så fælt at de reiser til Syria. Hvor er de som skulle sett dette? Sitter de bare på kontoret sitt? spør Andreassen.

– Hvis man er mer opptatt av å beskytte de voksne enn barna, bør man finne seg en annen jobb, synes jeg. Ja, det mener jeg.

– Du er ganske streng?

– Ja, jeg er en streng samfunnsbygger. Men jeg er blid også. Man trenger ikke å gå rundt og være sur og sint selv om man har makt, ler Andreassen.

Etterlyser nasjonal dugnad

Mangelen på stolthet og verdsetting av eget fag opplevde hun allerede på utdanningen.

– Ikke så mye fra lærerne, de var utrolig flinke. Men veilederne lærte oss at vi kom til å bli stoppet av systemet og at vi kom til å bli utbrent, erindrer Andreassen.

En lærdom hun har motbevist hver dag siden i diverse stillinger i Sortland kommune. Hun har jobbet med utsatt ungdom, rus og psykiatri og folkehelse.

Det trengs en nasjonal dugnad for å heve sosialarbeidernes verdi i det norske samfunnet, mener Andreassen. Viktigst er kanksje hvor viktige de opplever seg selv, så vil andre følge etter, tror hun.

Magiske øyeblikk

Folkehelsekoordinatoren og prosjektlederen beskrives som et fyrtårn og en ildsjel, alltid på lag med de mest utsatte og utrettelig på jakt etter magiske øyeblikk. Som det øyeblikket en av ungdommene forteller om i filmen "Det magiske øyeblikket"; da sosionomen dukket opp på døra hans med en hamburger. Hun klarte ikke å dra hjem fra jobben og vite at han ikke hadde mat. Andre ganger har Andreassen lånt bort penger av egen lomme.

– Jeg sier at det ikke er så farlig, men de betaler tilbake. Det handler om å skape tillit. Det tar tid, men når du har gjort det, da kan du si nesten hva som helst, og da kan du få til hva som helst, mener Andreassen.

Utdanning er kjekt å ha, men det er evnen til å være menneske som er det viktigste, mener hun.

– Menneskeverdet ukrenkelighet ligger til grunn for alt jeg har drevet med.

Store deler av barndommen tilbragte hun på bestefars gård med dyr og mennesker tett på. Hun elsket å sitte under bordet og lytte til de voksnes samtaler, og høre historier om skjebner og levd liv. Hun jakter alltid på det som er bak fasaden, og har en forkjærlighet for dem som har trådt skjevt på livets balanseline.

Masse kjærlighet

Økonomisk krise etter en skilsmisse gjorde at hun selv måtte gå på sosialkontoret og be om hjelp, dette var før hun selv ble sosionom.

– Jeg møtte en så fantastisk dame der, et forbilde. Det handler mye om det, å være snill og grei, å være menneske. Jeg vet hvordan det er å ikke ha penger, det gjør meg ydmyk i møte med dem som har det slik, forteller hun.

Egne livserfaringer og masse kjærlighet er viktige stolper i hennes sosialarbeidergjerning. Hun er raus med klemmene, også på jobb.

Sosionomen advarer mot overdrevet fokus på hvor farlige folk kan være.

– Når du er redd, så merker folk det, og kan utnytte det. Når vi rydder opp i vår egen frykt, virker ikke den strategien lenger.

Internasjonal

Andreassen, som selv har fem voksne barn, har en velutviklet evne til å komme i kontakt med ungdom, lytte til dem, og sørge for at de opplever å bli hørt.

Hun har samarbeidet tett med etterlatte etter 22. juli. Hennes engasjement for ungdom strekker seg ut over landets grenser, til Russland og EU. Og hun har tatt initiativ til prosjektet Verdnesborgeren, som skal fremme toleranse og fred.

"Marianne bidrar til å styrke det internasjonale engasjementet blant mange FO-medlemmer", heter det i begrunnelsen for pristildelingen.

Beskjeden om prisen fikk hun fra forbundsleder Mimmi Kvisvik en lørdag ettermiddag i januar.

– Det var stjerneklart og nordlys. Jeg kledde meg og gikk en lang tur. Da kom tårene. Det samme skjedde da jeg kom hit i dag og så alle menneskene. Til daglig er jeg så travel, og har ikke hatt tid til å tenke på dette. Men da jeg kom hit, tenkte jeg; herregud, hva er det jeg er med på? Jeg synes dette er stort, forteller Andreassen. Men understreker at alene er man ingenting, det er samarbeid som gjelder.