Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

De siste årene har norske kommuner bygd stadig større bofellesskap og institusjonslignende botilbud. Rettighetsutvalget, som nylig la fram sin offentlige utredning, foreslår en maksgrense på seks personer for å motvirke denne tendensen.

Hva er ideell størrelse?

SOR-konferansen, som torsdag og fredag har samlet 7-800 fagfolk og organisasjonsrepresentanter, til konferanse i Oslo, inviterte til duell mellom miljøtjenesten i Bodø kommune og Jens Petter Gitlesen, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU). «Er det størrelsen det kommer an på?» lød spørsmålet. Mer presist: Hva er den ideelle størrelsen på et bofellesskap.

Konferansedeltakerne fikk også anledning til å svare, en mulighet under halvparten benyttet seg av. 108 personer støttet maksgrense på seks. 117 svarte at det kommer an på hjelpebehovet. 24 personer valgte svarkategorien «Jo mindre jo bedre», mens 10 personer mente det ideelle er 10-20 personer.

– Feil spørsmål

– Spørsmålet er helt feil. At det i det hele tatt stilles vitner om særgruppetenkning, det beviser at utviklingshemmede ikke selv skal få velge. Kan dere se for dere at vi skulle står her og diskutere hvordan ungdommen skal bo? Eller kvinner?, advarte Gitlesen.

Han argumenterte for at mennesker med utviklingshemning må få samme rett som alle andre til å velge hvor, hvordan og med hvem de vil bo.

Fra den kommunale hverdagen i Bodø forsvarte Mary Ann H. Alstad og Randi Huus et botilbud av varierende størrelse og utforming.

Les også: – Overrasket over statlig diskriminering

SOR-konferansen Bra i livet samlet nærmere 800 deltakere.

Øyvind Aukrust

Fra fem til 28

Bodø kommune tilbyr personer med utviklingshemning bolig i enheter fra fem-seks personer til 28.

Det er særlig to argumenter for store enheter, ifølge Alstad og Huus. Utviklingshemmede og deres familier etterspør bolig i nærhet til personalbaser fordi det gir dem trygghet i hverdagen. Og det er lettere å rekruttere fagfolk til store boenheter, fordi det gir dem et faglig fellesskap og variasjon i hverdagen.

– Det er veldig vanskelig å rekruttere og beholde særlig vernepleiere i små boliger. Her har vi et ansvar som arbeidsgivere. Og det gavner heller ikke beboerne om vi mangler fagfolk, sa Alstad.

– Ikke noe galt med en personalbase, men man trenger ikke samle 20 personer under ett tak for å få til det, innvendte Gitlesen.

Les også: FO krever opptrappingsplan for utviklingshemmede

Mer en arbeidsplass enn et hjem

NFU-lederen erfarer at mange søker seg ut av store bofellesskap nettopp for å komme unna institusjonspreget.

I likhet med 117 av konferansedeltakerne mener Alstad og Huus at riktig bostørrelse avhenger av hjelpebehovet.

Store enheter passer best for dem med lite behov for hjelp. Personer med store hjelpebehov bør ikke bo for mange sammen, fordi det fort blir altfor mange tjenesteytere på ett sted, og dermed institusjonspreg, mener de to fra miljøtjenesten i Bodø kommune.

Hvis man først skal sette en maksgrense, ligger riktig tall mellom fire og seks, mener Gitlesen. Men også da risikerer man at boligen blir mer en arbeidsplass enn et hjem, advarer han.