Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

I morgen tidlig skulle egentlig FO-leder Mimmi Kvisvik stupt rett ut fra tøffe tarifforhandlinger og gnidd søvnen ut av øynene på Gardermoen, på vei inn i morgenflyet til Tromsø. Hun hadde gledet seg til å gå i tog og tale til engasjerte folk med faner på Stortorget.

I stedet står hun i et studio på Sørmarka utenfor Oslo, to dager tidligere, med en grønn vegg bak seg og et kamera foran seg. Hun framfører årets 1. mai-appell. For alt ble plutselig annerledes i år. Også 1. mai.

– Som jeg sier: Korona, du har klart å ta våren vår, men 1. mai klarer du ikke å ta, sier Mimmi Kvisvik på telefon til Fontene etter en time i studio.

Kom i 1. mai-stemning

Årets 1. mai er på ingen måte avlyst, selv om Youngstorget kommer til å virke øde og gatene tomme. Arbeidernes dag skal markeres skikkelig. Folk kan melde seg på digitale 1. mai-tog der de bor, velge hvilke paroler de vil «gå» under og høre appeller. LO vil streame alt på Facebook.

– Hvordan var det å holde 1. mai-appell alene i et rom?

– Jeg kjente at 1. mai-stemninga kom. Jeg hadde på meg klærne jeg pleier å bruke, rød jakke med LO-pins, FO-pins og bunadgeriljaens nål, sier Kvisvik.

Gir seg ikke på likelønn

I talen som skal vises digitalt på LO i Tromsøs Facebook-side i morgen, snakker hun om internasjonal solidaritet med flyktningene i Moria-leiren og om hvor viktig fagbevegelsen er for det norske samfunnet. Og naturlig nok om krisen vi står i nå, og jobben FOs medlemmer gjør.

– Våre medlemmer står opp for trygghet i krisetid og holder det gående i tjenestene de jobber i. Denne krisa har vist at våre medlemmer i all hovedsak jobber i kritiske samfunnsfunksjoner, sier Kvisvik.

– Flere har snakket om at det ikke er nok med applaus, men at de bør tjene bedre. Hva sier du til dem?

– Ta imot applausen og kjenn på yrkesstoltheten. Ta med deg den videre. Rammene for årets tariffoppgjør er det ikke mange som kjenner i dag, samtidig er det ikke tvil om at FOs likelønnskamp videreføres så lenge det er forskjell på kvinner og menns lønn.

Vil heve lønna i kvinneyrker

FO-lederen håper koronakrisen minner folk på hvor viktig jobb forbundets medlemmer gjør. Det håper hun huskes også den dagen lønnsforhandlingene kommer i gang igjen. Kvisvik ser ingen grunn til at kvinner skal tjene mindre enn menn bare fordi de i større grad jobber i offentlig sektor.

– Men det blir tøffe tak å skulle argumentere for likelønn og kompetanse i offentlig sektor, når bakteppet er at vi har over 400.000 permitterte i landet, erkjenner hun.

– Blir det feil å kreve mer når mange mister jobben og usikkerheten er stor? FOs medlemmer har i alle fall en trygg jobb å gå til …

– Jeg sier ikke at vi skal kreve mer, men FO slipper ikke tariffkravet som handler om likelønn og uttelling for ansvar og kompetanse i offentlig sektor. Lønnsnivået må tilpasses bedre, sier hun.

Selv med koronaskyene hengende tungt over oss, tenker Mimmi Kvisvik at det kanskje nettopp nå kan være mulig å heve lønna til de kvinnedominerte yrkene.

– En tanke kan være at økt lønn vil gi disse kvinnene økt kjøpekraft og være med å rekruttere flere menn til tjenester i offentlig sektor som trenger å få styrket bemanningen. Jeg er ingen økonom, og det kan hende det er amatørmessig tenkning, men jeg syns vi må benytte anledningen til å tenke den tanken, sier Kvisvik.

Bekymret for de arbeidsledige

Årets hovedparole er preget av krisen: «Trygghet for helse og arbeid».

– Min hovedparole er «trygghet for alle». Det er det som gjør et samfunn bærekraftig. De som er syke og de som ikke er i jobb, må også være med, sier Mimmi Kvisvik.

At så mange er arbeidsledige og permitterte bekymrer FO-lederen dypt. Hun er redd for at de som var arbeidsledige allerede før koronakrisen, skal havne lengst bak i køen.

– Levekårsundersøkelsen i fjor viste at én av fire ikke kan håndtere en uventa kostnad på 18.000 kroner. Det blir ikke færre under denne krisa. Det er kjempestor økonomisk ulikhet i samfunnet.

Kvisvik er klar på at jobben som gjøres av barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere har stor betydning for hvordan Norge som samfunn kommer seg gjennom krisen.

– Opplever du at de som driver med sosialt arbeid har fått større anerkjennelse under koronakrisen?

– Det sosialfaglige arbeidet må jo, for samfunnets del, få den nødvendige anerkjennelsen og plassen det trenger for å bygge folk og samfunn. I starten av krisen var verken barnevernstjenesten eller Nav kritiske samfunnsfunksjoner, det måtte vi være med å påvirke, sier Kvisvik, som minner om at det vi står i nå er mye mer enn en helsekrise.

– Da holder det ikke med respiratorer og smittevern. Folk trenger mye mer for å komme ut på den andre siden av krisen med beina under seg og hodet i behold. Som samfunn må vi må vi bistå folk også med psykososiale utfordringer, sørge for at de får hjelpen de trenger.