JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
PARADOKS: - Når du overnatter på hotell, bli du bedt om å evaluere servicen, senga og frokosten. Når du er på ditt mest sårbare og får hjelp av kriseteamet eller barnevernet, er det ingen som spør om den hjelpen du fikk var til nytte, sier Ada Sofie Austegard.

PARADOKS: - Når du overnatter på hotell, bli du bedt om å evaluere servicen, senga og frokosten. Når du er på ditt mest sårbare og får hjelp av kriseteamet eller barnevernet, er det ingen som spør om den hjelpen du fikk var til nytte, sier Ada Sofie Austegard.

Jon Anders Skau

Langdistanseløpet

Da Stine Sofie ble funnet voldtatt og drept i Baneheia, lurte klassekameratene på om hun var dekket av blader eller greiner. Eller kanskje kongler? En venninne spurte om hun kunne få russekortene hennes. Hun trengte dem vel ikke nå som hun var død?
05.06.2015
15:40
21.08.2023 17:14

solfrid.rod@lomedia.no

Barn kan snakke om alt, det er voksne som alltid gjør alt så utrolig vanskelig, mener Ada Sofie Austegard.

Hun har fått nok av voksne, og særlig fagpersoner, som sier at vold mot barn er så vanskelig, - vanskelig å oppdage, vanskelig å snakke om, vanskelig å håndtere.

– Hvis de synes det er så vanskelig, så må de bytte jobb, sier hun.

– Stine Sofie ble voldtatt gang på gang før hun ble drept. Skal dette liksom være tøft for voksne? Stine Sofie hadde det tøft.

Ting har en tendens til å bli slik man bestemmer seg for, mener Austegard.

Hvis du smaker på en kake som er himmelsk god og får høre at den er nesten umulig å lage, da gidder du ikke å prøve. Det er jo så himla vanskelig. Hvis vi har som utgangspunkt at vold mot barn er så utrolig vanskelig, ja, så blir det umulig.

Valgte livet

Siste uka i mai 2000, mens Norge lamslått fulgte nyhetsdekningen av de bestialske drapene i Baneheia, stod Ada Sofie ute i hagen og gravde som en gal mens hun forbannet seg selv for ikke å ha gitt datteren sin egen lille hage, slik hun hadde ønsket seg. Nå var det for seint. I et øyeblikk så hun opp og inn gjennom kjøkkenvinduet. Gjennom regn og snørr og tårer så hun det triste ansiktet til sin kjære Hans Christian. Hun tenkte; Stakkar, «bare» stefar, men med en enorm sorg, en datter på 10 måneder og en kone som er i ferd med å gå fra forstanden. Hun gikk inn på kjøkkenet, og sa: «Det skal bli liv og latter og musikk i dette huset igjen, bare gi meg litt tid.»

I ettertid vet hun at hun tok et valg der og da. Hun bestemte seg for at familien skulle bestå og at barna ikke skulle huske tilbake på en mor som bare gråt.

Nå var jo ikke dette noe hun bare kunne bestemme seg for. Sorgen herjet med hode og kropp. Scenene fra Baneheia kom rullende når hun minst ventet det. Hun lå i fosterstilling på gulvet, ulte og hylte uten å forstå hvor lyden kom fra. På det meste røkte hun 60 sigaretter om dagen. Så lenge ingen var pågrepet, sov familien med ladde våpen. Det var unntakstilstand i den store eneboligen i Laugevolsveien i Grimstad.

En spesiell måned

15 år har gått. Der Ada stod i regnet den dagen strekker fargesterke tulipaner seg mot sola. I Adas drivhus spirer årets tagetes og lobelia. Drivhuset var en gave fra ektemannen til 40-årsdagen. Her dyrkes gaver til venner og kjente i små og store potter. Austegard sjekker og luker og fyller på jord mens hun prater om hjelpeinstansenes manglende interesse for å evaluere seg selv.

– Det er et stort paradoks. Når du overnatter på hotell, bli du bedt om å evaluere servicen, senga og frokosten. Når du er på ditt mest sårbare og får hjelp av kriseteamet eller barnevernet, er det ingen som spør om den hjelpen du fikk var til nytte.

Dagens gartnerøkt er gjennomført, det er tid for lunsj på Cafe Ibsen.

– Slå dere ned på kjøkkenet, føl dere som hjemme mens jeg skifter, beordrer Austegard.

Minutter seinere er den grårutete skjorta byttet ut med rosa topp og grå dressjakke.

Stuping tillatt

Mai er en spesiell måned her i huset. Stine Sofie ble født i mai og hun døde i mai.

19. mai neste år, 16 år etter drapene, planlegger stiftelsen å åpne et senter for voldsutsatte barn.

– Der skal det bli basseng uten stuping forbudt-skilt. Kan du tenke deg noe mer irriterende enn det skiltet? Nei, der skal det være stuping og lek og glede.

Det var høsten 2010 at Austegard kom på jobb i Stine Sofies stiftelse og sa til de ansatte: «Vi skal lage et senter for voldsutsatte barn».

«Ada da!», forsøkte noen seg på. Men innvendinger ble raskt parkert. Og de ansatte er vant til en handlekraftig sjef, en evig optimist som vet å rette blikket framover:

«Og den siste kvelden barna er der, skal vi trille rundt en tralle full av smågodt, der de kan plukke akkurat det de vil», fortsatte hun.

«Ada. Det er vel en del ting som må på plass før det smågodtet».

– Ja, men det er de små tingene som betyr noe. Jeg er nødt til å tenke på sånt for å orke, forklarer Austegard.

– Det blir verdens første senter for mestring og livsglede for voldsutsatte barn. Og det, det er skremmende. Funksjonshemmede og kreftsyke barn har sine tilbud. Voldsutsatte barn har ingenting. Og vet du hvorfor? Fordi voksne synes det er så vanskelig.

Lissepasning til overgripere

Selv hadde Ada Sofie en fantastisk barndom, på Evje, fem-seks mil inn i landet fra Grimstad. Moren jobbet i Televerket og faren var gruvearbeider. Hver kveld krevde han å få en klem på hver side, slik at han ikke skulle bli skjev. Ada Sofie likte godt at han klødde henne på ryggen, helst så hardt at det ble røde striper i huden.

«Ha ha, nå kommer barnevernet», pleide hun å spøke når hun så merkene etter neglene hans i speilet.

Siden har barnevernet blitt mer alvor. Selve ideen om at vi skal kontakte barnevernet, også når vi mistenker at barn er utsatt for kriminelle handlinger, er en trussel mot barns rettssikkerhet, mener Austegard. Bekymringsmeldinger kan være rene lissepasninger til overgripere, som da får god mulighet til å slette sine spor. Barnevernet har ikke etterforskningskompetanse, og når politiet kommer, har bevisene gjerne gått tapt.

Hvis du ser en beruset mann som går inn på en bensinstasjon og raner den, så ringer du ikke rusomsorgen, du ringer politiet. Sånn må det være når barn utsettes for kriminelle handlinger også.

At ansatte i barnevernet, som har utdannet seg til å jobbe med utsatte barn, kan la være å følge opp mistanker om overgrep og vold, er utenfor Austagards fatteevne.

Det må bli slutt på ansiktsløse systemer der ingen holdes personlig ansvarlig, mener hun.

– Når jeg kjører i 60, og ikke i 70, i 60-sonen, så er det jo fordi jeg ikke vil ha bot. Straff virker forebyggende. Hvorfor skulle det være annerledes på dette feltet? spør Austegard.

– Når det er sagt, så finnes det utrolig mange flotte ansatte i barnevernet. De gjør en fantastisk jobb. Det må du skrive.

Trenger livstid

Selv om Ada Sofie har ti vekttall sosialpedagogikk, hadde hun aldri noen plan om å jobbe med barn. Strengt tatt hadde hun ikke noen plan, i hvert fall ingen lederambisjoner. Stiftelsen startet hun høsten 2000 sammen med venninnen Bente Bergseth. Tanken var at ingen politiker ville avvise en mor med et slikt tap. Og de har blitt hørt. Lover, forskrifter og holdninger har blitt endret til det bedre for fornærmede og etterlatte, men mye gjenstår, mener lederen. Hun er lei av å bli tillagt motiver som hevn og hat, men innrømmer at hun kan være kompromissløs. Hun er ikke i tvil om at de dømte i Baneheiasaken burde fått livstid.

Er det ikke et viktig prinsipp at man skal sone sin straff og gå videre?

– Jeg støtter de humanistiske prinsippene i norsk kriminalomsorg, men jeg mener det må gjøres unntak. Jeg mener vi trenger livstid i de aller groveste sakene. Hvor mange ganger skal du kunne voldta et barn før du mister retten til å komme tilbake til samfunnet?

Ny kjærlighet

I livet før 2000 hadde Austegard drevet butikk, vært ungdomsleder, jobbet i kantine og vasket i Nordsjøen. Hun hadde bak seg noen år som fattig aleinemor da Hans Christian kom kjørende gjennom Evje på motorsykkel og tutet på henne. Etter noen romantiske helger i Grimstad, gikk det opp for Ada Sofie at hun hadde møtt sitt livs store kjærlighet.

Deres første barn sammen døde i mors mage etter seks måneder. Etter noen dager på sykehuset, dro Ada selv ut alle slanger og kjørte hjem til Evje, der moren Janna lå for døden.

– Det siste min mor sa til meg, og det brukte hun lang tid på å si, var: Bedre lykke neste gang.

Det ble ikke lenge til neste gang, og navnet ga seg selv; Janna.

Ada har dårlig samvittighet overfor den yngste datteren.

– De tok ikke bare fra meg Stine, de tok også de første årene med Janna. Jeg var jo ikke til stede slik en mamma skal. Jeg husker at jeg skulle hente henne, og plutselig hadde jeg kjørt langt forbi barnehageporten.

Krav i kaos

Men Ada Sofie var også en streng mor, midt i kaos og sorg. Barna skulle ha grenser, alt skulle ikke skli ut fordi det var synd på dem. Storebror måtte værsågod gå på skolen et par dager etter begravelsen.

Heldigvis var det noen som stilte krav til mor også.

– Kusinen min, Elin, som er psykiatrisk sykepleier, var mye hos oss. Hun tvang meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke orket. Det er jeg takknemlig for.

Hadde det ikke vært for Elin og tante Eva, som kom fra USA og flyttet inn, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått, mener Ada Sofie.

Kommunen koblet riktignok inn kriseteamet, et ord Ada Sofie uttaler med dårlig skjult forakt.

– De ga meg beskjed om at jeg skulle slippe å sitte i kø hos legen, jeg kunne komme rett inn for å få valium og sovemedisin. Hva er det for noe? Nei, kutt ut kriseteamene og innfør en god gammeldags husmorvikar i stedet, gjerne en omsorgsfull pensjonist som kan lage en næringsrik suppe og sørge for at det er mat i kjøleskapet. Tante Eva bodde hos oss en måned. Vi hadde ikke klart oss uten. Jeg klarte ikke engang å skifte bleie på mitt eget barn.

Hver eneste dag

Når Fontene er på besøk, er det tre dager til Stine Sofies bursdag. Da går familien tradisjonen tro til graven et par hundre meter hjemmefra med antall roser tilsvarende hennes alder. 23 i år.

På 18-årsdagen manglet mor Ada. Hun feiret dagen med pannekaker, gele og ballonger på Grønlandsisen, på ekspedisjon med Cecilie Skog.

– Helt jævlig, oppsummerer damen som trives best under et pledd i sofaen og som hevder hun mangler de endorfinene som gir folk kick av fysisk aktivitet. Likevel slet hun seg gjennom isødet, med lungebetennelse i kroppen. Hun har gått og syklet Norge på langs og tvers. Hun tåler smerte godt, særlig når det kan kombineres med å skaffe oppmerksomhet om vold og overgrep mot barn.

Kvinnen som mer enn noen har personifisert sorgen over et drept barn sier at hun ikke lenger sørger. Hun savner. Veldig. Som leder i Stine Sofies stiftelse bruker hun datterens navn hver eneste dag. Hun tenker ofte på hvordan Stine hadde vært, hvordan hun hadde sett ut. På badet hjemme, som var nyoppusset i 2000, laget datteren på barns vis skraper i baderomsinnredningen med en skrutrekker.

– Jeg ser det hver morgen og hver kveld.

solfrid.rod@lomedia.no

Ada Sofie Austegard

Stilling: Leder Stine Sofies stiftelse

Bosted: Grimstad

Alder: 51

Sivil status: Gift, to barn

Aktuell med: 15 års kamp for barns rettssikkerhet, utfordrer fagfolk

Egenmelding

Hvilken egenskap setter du mest pris på hos andre?

Ærlighet. Og at vi kan være dønn uenige, og likevel respektere hverandre.

Hva gjør deg glad?

De små tingene, å komme hjem fra jobb og sitte med tekoppen og lese aviser og småprate med mannen min. Jeg har gått over Grønlandsisen og stått på toppen av Kilimanjaro, men det er de små tingene som gir meg mest glede. Jeg er et hverdagsmenneske.

Hva gjør du om ti år?

Jobber i stiftelsen, resten av livet. Jeg kan ikke fortsette å jobbe så mye som nå, men jeg skal jobbe så lenge helsa holder.

Hva er en perfekt helg?

Da er jeg hjemme, står opp tidlig og gjør unna det jeg skal. Det er mat i skapene og nok ved i kjelleren, og kanskje kommer noen innom på kaffe.

Siste kulturopplevelse?

Årets russerevy. Og så synger jeg i kor; SørRøster.

05.06.2015
15:40
21.08.2023 17:14

Ada Sofie Austegard

Stilling: Leder Stine Sofies stiftelse

Bosted: Grimstad

Alder: 51

Sivil status: Gift, to barn

Aktuell med: 15 års kamp for barns rettssikkerhet, utfordrer fagfolk

Egenmelding

Hvilken egenskap setter du mest pris på hos andre?

Ærlighet. Og at vi kan være dønn uenige, og likevel respektere hverandre.

Hva gjør deg glad?

De små tingene, å komme hjem fra jobb og sitte med tekoppen og lese aviser og småprate med mannen min. Jeg har gått over Grønlandsisen og stått på toppen av Kilimanjaro, men det er de små tingene som gir meg mest glede. Jeg er et hverdagsmenneske.

Hva gjør du om ti år?

Jobber i stiftelsen, resten av livet. Jeg kan ikke fortsette å jobbe så mye som nå, men jeg skal jobbe så lenge helsa holder.

Hva er en perfekt helg?

Da er jeg hjemme, står opp tidlig og gjør unna det jeg skal. Det er mat i skapene og nok ved i kjelleren, og kanskje kommer noen innom på kaffe.

Siste kulturopplevelse?

Årets russerevy. Og så synger jeg i kor; SørRøster.

Mye lest