FEIRET SEIEREN: – Det var vernepleieren som vant. Og bonden, mener Anno-vinner Lars Kristian Grøholt.

FEIRET SEIEREN: – Det var vernepleieren som vant. Og bonden, mener Anno-vinner Lars Kristian Grøholt.

NRK

Lagspilleren

Hvordan i all verden kunne en Ludvig-aktig 60-åring, med brukket ribbein, ende som vinneren av «Anno»? – Det er vernepleieren som seiret, sier Lars Kristian Grøholt.
07.03.2016
10:45
07.03.2016 11:19

vibeke.liane@lomedia.no

Han blir fjern i blikket, som om han vandrer tilbake i tid. Til i fjor sommer da han tuslet inn porten til en lukket bygård i Gamlebyen i Fredrikstad. I ti uker levde han i 1721 i NRK-serien «Anno». En etter en røyk de 13 andre deltakerne ut. Til Lars Kristian stod igjen som seierherre.

En god seier

Et par uker tidligere hadde han brukket et ribbein da han kastet seg over et hinder i guttas turnering.

Et helt folk fulgte det nervedirrende finaleoppgjøret mellom 60-åringen og 26 år gamle Katja Heilmann. Kampen mellom vernepleieren og den kunnskapsrike læreren var tett, inntil siste poeng var talt opp var det uvisst hvem som kom til å vinne.

Han blir mørk i blikket. Trist?

– Jeg har aldri vært så konsentrert.

Pause.

– Det var stort å vinne.

Han leter etter ordene. Lenge.

– En seier kjennes bedre når man vinner over en som er sterkere og mer kunnskapsrik, enn å vinne over en som er svakere enn deg i utgangspunktet.

Ordene kommer langsomt til Lars Kristian Grøholt. De kommer godt.

Han får en tenkenyve mellom øynene.

– Ja, det var vernepleieren som vant, gjentar han. – Og bonden.

Øynene fylles dråpe for dråpe, til det renner.

FREDSMEGLER:  Andre deltakere mener Lars Kristian Grøholt bidro til å gjøre oppholdet i 1721 til å bli en bedre opplevelse.

FREDSMEGLER: Andre deltakere mener Lars Kristian Grøholt bidro til å gjøre oppholdet i 1721 til å bli en bedre opplevelse.

Fabian Framdal Fjeldvik

Den tålmodige

Da han gikk av med seieren, sa en av de andre deltakerne spontant: «Når det er Lars Kristian som vant, oppleves det som en lagseier».

Gjennom de ti ukene i 1721 ble Lars Kristian en farsfigur for de andre deltakerne. Den som så når noen sleit. Støttet dem. Meglet når det bygde opp til strid. Tålmod, sindig. Han gjorde oppholdet til å holde ut, sies det.

Grøholt vet godt at han er så tålmodig at noen forveksler ham med å være tilbakestående. Greit nok, mener vernepleieren som jobber med mennesker med funksjons- og utviklingshemninger i Enebakk kommune.

I mesterstykket i gjørtlerlauget gikk han til de andre og sa at han var avhengig av deres hjelp for å ha nubbsjans til å greie mesterprøven. De jobba, og de sleit. Mye gikk på tverke. Men til slutt var klokka og lysestakene, som ble støpt i messing, ferdige. Lars Kristian Grøholt bestod mesterprøven.

«Anno»-vinneren tar oss med til bordet i stua med minner fra ukene på 1700-tallet. Han løfter klokka og slår varsomt fram den særegne klangen.

– Vi tegnet den selv. Her er forma vi lagde. Jeg glemte å sette på «Anno»-merket og måtte grave ned i sanda for å få fram forma og sette den på.

Han merker det ikke selv, at han konsekvent sier «vi» når ting går bra, «jeg» når noe blir feil.

Delte mesterfordelene

Det var yngstedatteren Mari som fikk ham til å melde seg på tv-serien. «Du lever bare en gang, pappa», skrev hun i eposten med en lenke til påmeldingsskjemaet. Skrev, gjorde han. Og valgt ut ble han.

Aller helst hadde FO-eren sett at deltakerne ble valgt inn, så de kunne stå igjen som et velfungerende fellesskap med alle fagene og ferdighetene som må til for å få samfunnet til å fungere.

– I det øyeblikket du er alene, dør samfunnet. Vi er avhengige av hverandre for å overleve.

Lars Kristian Grøholt trivdes ikke så godt i mesterboligen. Vel var sengetøyet glattere, madrassen mykere.

– Samholdet var bedre blant fattigfolka. Blant svennene og de som ikke hadde noe fag.

Han syns det var ugreit å ha særtilgang på kunnskap. Han delte i smug med dem som var lavere på samfunnsstigen, så de kunne løftes.

– Jeg fikk pes av noen for det. De mente at jeg brøyt spillereglene.

Det verste med å leve i 1721 var sulten. Han savnet morgenstundene med en sjokoladebit og en varm kopp kaffe med melk. Alene.

– Jeg evner å sette mer pris på smakene nå. Det å kunne spise meg mett.

MESTERSTYKKET: Minnene fra Anno 2016 står på stas i stua.

MESTERSTYKKET: Minnene fra Anno 2016 står på stas i stua.

Fabian Framdal Fjeldvik

Uslitelig kjærlighet

I 1977 traff han kvinnen han skulle dele livet med. De jobbet begge i perioder på Beitostølen helsesportsenter, og traff hverandre gjennom en felles venninne i ridemiljøet. Ett år senere, da Unni hadde begynt på fysioterapihøgskolen i Oslo, bestemte Lars Kristian seg for å overraske henne med et besøk. Han rota det til med adressa i Skovveien, hvor hun leide hybel. Slukøra labbet han tilbake til sentrum. Og der på den andre siden av Universitetsgata gikk hun, med den spenstige gangen, olabukser og en falmet rød anorakk. Hun gomla på et ferskt brød fra posen.

– Da slo det ned i meg. Det er oss to – for resten av livet.

I 1980 flyttet hun inn på gården. De giftet seg, de tre ungene kom på løpende bånd.

I 35 år har det vært Lars Kristian og Unni. Det lengste de hadde vært fra hverandre før «Anno» var toppen 14 dager, kanskje bare ti. Savnet var stort, for begge. Lars Kristian ringte Unni fra treskeverket av en mobil da det hele var over.

– Jeg vant hele greia, ropte han.

– Følelsene blafra i alle retninger.

Unni kjente trykket helt ut til Ytre Enebakk.

– Han var euforisk av glede, minnes ektefellen, som innrømmer at hun ble overrasket.

– Han fortjener seieren. Det jeg har sett av ham på TV er sånn han er her hjemme. Det er ikke noe spill med Lars Kristian.

Lyktebæreren

Egentlig var det veterinær han ville bli, som far sin. Lars Kristian var med pappa på sykebesøk allerede før han kan huske. Det var på 1950-tallet i Alta. Fremdeles lå piggtrådbuntene etter krigen på jordene. Der stod de to i trange mørke fjøs, far og sønn. Lars Kristian holdt lykta så faren kunne se mens han sydde opprevne jur.

– Det er det vernepleien er, å løfte fram lyset for andre.

Veterinærdrømmen forsvant i møte med skolen. Ordene satte seg på tverke. Lars Kristian forstod det ikke da, at det var dysleksi. Men han jobba som en gamp, og stod i alle fag til artium. Så vidt, slett ikke nok til å bli veterinær. Så tok han landbruksutdanning isteden. Siden 1979 har han drevet farsgården i Ytre Enebakk.

HESTEKAR: Lars Kristian Grøholt driver en gård i Ytre Enebakk som har "Inn-på-tunet-" tilbud.

HESTEKAR: Lars Kristian Grøholt driver en gård i Ytre Enebakk som har "Inn-på-tunet-" tilbud.

Fabian Framdal Fjeldvik

Faglig oppvåkning

Etter innføringen av ansvarsreformen i 1991 fikk Lars Kristian Grøholt en 50 prosent stilling i en nyopprettet bolig i Enebakk. Stillingsprosenten økte, han fikk mer ansvar.

En episode med en beboer han var primærkontakt for, og hadde fått et godt forhold til, gjorde det klart for Grøholt at han trengte en faglig kjøl for å forstå hva han dreiv med. Han hadde viklet seg inn i en situasjon hvor beboeren forventet at han skulle løse innfløkte familiekonflikter.

– Jeg oppdaga for seint at jeg hadde fått en rolle jeg ikke skulle ha. Jeg greide å rydde opp uten å såre ham, og han fikk hjelp med de praktiske problemene.

Grøholt tok opp tre artiumsfag. I 1996 kom han inn på deltidsstudiet i vernepleie ved Høgskolen i Akershus.

Dyslektikeren rigga til en pult på soverommet. Der leste han det meste av pensumet høyt for seg selv.

– Når jeg ikke forsto det jeg hørte, leste jeg igjen og igjen til jeg forstod. Det var en kamp, men en god kamp.

Deltidsstudenten jobbet i 75 prosent stilling som boleder. Bonden hugde tømmer som kunne få plass på en trailer med henger.

– Jeg hadde ganske god arbeidskapasitet den gangen.

Brutal skolehverdag

Han tror det er en fordel at han har strevd litt. Det gir ham evne til å forstå at det ikke alltid er greit for andre.

– Vernepleie er ikke bare et fag, det er også en legning.

Aller helst ville han hatt en reportasje på arbeidsplassen i Enebakk kommune. Vernepleieren veileder de som jobber i boligene for å sikre at det ikke utøves unødig bruk av makt og tvang.

De har også kurs for foreldre til barn fra seks til ti år med moderat utviklingshemming og atferdsvansker. Til nå har de hatt tre samlinger. De skal ha 12.

– Det vi gjør er banebrytende. Foreldrene forteller at de endelig blir sett og forstått.

Skolen er en bøyg for barn som sliter med å lære. Det vet Lars Kristian Grøholt mye om.

– Det er noe med menneskesynet skolen er tuftet på. Når elevene ikke forstår, opplever de en skam. Det er en stor skam.

vibeke.liane@lomedia.no

Lars Kristian Grøholt

Yrke: Vernepleier

Bor: Ytre Enebakk

Alder: 60

Sivilstatus: Gift med Unni, far til tre, blir bestefar til sommeren

Aktuell med: Vinner av NRKs reality-serie «Anno» 2016

Er du høy på deg selv?
Bare når jeg er i skauen og hugger tømmer.

Hvem fra «Anno» ville du hatt med deg i krigen?
Katinka. Hun har høy arbeidsmoral og stor arbeidskapasitet. Hun er fysisk og psykisk sterk. Hun er lojal, ærlig og direkte. Og ikke minst, hun skjønner når det er behov for samarbeid for å lykkes.

Hvilket århundre ville du levd i?
1850 – 1950. Det skjedde så mye. Elektrisiteten, den industrielle revolusjon. To verdenskriger.

Hva er du redd for?
Når det gjelder samfunnet er jeg redd for at vi ikke skal greie å moderere forbruket tidsnok. Vi må gjøre det gradvis, begynne nå.
For meg selv: At jeg får til en styrt nedtrapping av arbeidsinnsatsen om noen år, og at jeg bevarer en god helse lenge.

07.03.2016
10:45
07.03.2016 11:19

Lars Kristian Grøholt

Yrke: Vernepleier

Bor: Ytre Enebakk

Alder: 60

Sivilstatus: Gift med Unni, far til tre, blir bestefar til sommeren

Aktuell med: Vinner av NRKs reality-serie «Anno» 2016

Er du høy på deg selv?
Bare når jeg er i skauen og hugger tømmer.

Hvem fra «Anno» ville du hatt med deg i krigen?
Katinka. Hun har høy arbeidsmoral og stor arbeidskapasitet. Hun er fysisk og psykisk sterk. Hun er lojal, ærlig og direkte. Og ikke minst, hun skjønner når det er behov for samarbeid for å lykkes.

Hvilket århundre ville du levd i?
1850 – 1950. Det skjedde så mye. Elektrisiteten, den industrielle revolusjon. To verdenskriger.

Hva er du redd for?
Når det gjelder samfunnet er jeg redd for at vi ikke skal greie å moderere forbruket tidsnok. Vi må gjøre det gradvis, begynne nå.
For meg selv: At jeg får til en styrt nedtrapping av arbeidsinnsatsen om noen år, og at jeg bevarer en god helse lenge.