Tekst: Mia Paulsen

Foto: Bente Bolstad og Mia Paulsen

Omonia-plassen sentralt i Athen pleide å være et staselig sted. Nå har den fått et rufsete rykte. Her får titusenvis av flyktninger sitt første møte med det greske fastlandet og oppdager at kampen for å overleve knapt nok har begynt.

Papirløse migranter har ingen rettigheter og lever hvileløse liv på flukt fra politi og myndigheter. Selv de som har fått papirer er overlatt til å sørge for seg selv.

Også et hjem

Et forlatt hus ved Omonia-plassen ligger rett ved siden av bydelsadministrasjonen som blant annet har ansvar for boliger.

Innenfor døra ligger litt søppel henslengt, og vi kjenner en svak eim av piss. Sprøytene som lå strødd er ryddet bort nå. Her er mørkt. Huset er i prinsippet vann- og strømløst, men en ung mann har klart å stjele strøm fra en sikringsboks. En varmelampe henger fra taket i andre etasje. Her bor to afghanske kvinner med barn.

De to familiene har hvert sitt rom hvor alt foregår. De har ulltepper på golvet og god orden på de få tingene sine. I døråpningen har de hengt tepper. På det ene rommet henger det en liten rosa skyggelue på veggen.

Sju-åring alene til Finland

Khadissa har tre døtre på 14,12 og sju. Mannen ble arrestert i Iran.

Den yngste datteren har hun sendt alene til Finland i håp om at det skal skaffe familien asyl. Smuglerne sa at de måtte reise en av gangen. Hun vet ikke helt hvordan det går med datteren nå.

Khadissa forteller om gynekologiske problemer. Hun trenger helsehjelp, men det er vanskelig å få tak i kvinnelig tolk.

– Døtrene mine er triste og spør hvorfor vi ikke er som andre.

Elena Sajjedi er Khadissas eldste datter. Hun savner livet sitt. Hun vil på skolen, ta utdanning, bli doktor.

Khadissa er lettet: Om kort tid skal hun og døtrene flytte ut. En hjelpeorganisasjon hadde tre ledige senger.

Den tredje naboen er en ung asylsøker. Han er rusmisbruker og ønsker seg hvor som helst. Han krever inn husleie av de to kvinnene.

Den andre familien blir alene igjen hos den unge mannen når Khadissa flytter. De er nettopp kommet tilbake fra en hjelpeorganisasjon hvor de får dusje en gang i uka. Hos andre organisasjoner får de mat og klær. Nå inviterer de oss gjestfritt på te. Samtidig spør de om pengehjelp til vannpenger. Den unge mannen holder stive priser.

Dårlig kapasitet

Asylsystemet i Hellas er nytt og under oppbygging. Det er blitt lettere å levere asylsøknad. Men tak over hodet er det smått med. Totalt har Hellas 1200 sengeplasser til disposisjon for flyktninger og asylsøkere, de fleste opprettet med EØS-midler. De er prioritert for såkalt «sårbare grupper»: enslige mindreårige, enslige forsørgere og syke.

Organisasjonen Medecins du Monde (Mdm) har et senter i nabolaget til Khadissa. Her kan 70 mennesker overnatte. Enslige forsørgere og torturofre bor tett i tett i køysenger på sovesaler uten noe privatliv.

Her jobber sosialarbeidere, leger og psykologer. Her er jevnlige gruppesamtaler og tilbud om akiviteter.

– De fleste som er her har post-traumatisk stress-syndrom, forteller sosialarbeider Nancy Retinioti.

Mange er deprimerte. De er fullstendig pengelense og vet ingenting om framtida. Noen har levd på gata og har hatt traumatiske opplevelser der. En kvinne mistet to sønner på veien fra Afghanistan. Nå har den ene blitt oppsporet i Tyskland. Senteret hjelper henne med å lete etter den andre.

Senteret jobber også i gater og parker. En stor gruppe syrere samlet seg i en park sentralt i Athen. De fikk blant annet tilbud om vaksinering av barna. Nå har de fleste dradd videre nordover. Men nye har kommet til.

– Ute av kontroll

– Situasjonen er ute av kontroll. Mange kom i vinter, selv da været var dårlig. Kan du forestille deg hvor mange som vil komme nå i sommer? sier sosialarbeider Anastasios Yfantis i MdM.

Han har erfaring fra registreringssenteret på Lesvos og fortviler over at enslige mindreårige blir sittende under forhold som minner sterkt om interneringsleir.

Talhid Rashid dukker opp i en døråpning hos MdM. Han lener seg mot trekrykken sin. Med intense mørke øyne forteller algereren: Han falt ned fra et skip og skadet beinet, men har ingen forsikring. Sykehuset tilbød å amputere, men det vil han ikke. I stedet håper han på en operasjon som kan redde beinet, men det er vanskelig å få. Alle sier bare at han skal vente. Vente og vente!

Rette vedkommende for ham kan være Solidaritetssenteret ved Larisa-stasjonen, som huser et overflødighetshorn av tilbud og organisasjoner. Senteret er opprettet med EØS-midler i samarbeid med Athen kommune. Her kommer folk for hjelp til asylsøknader, jobbsøknader og helsehjelp. Husrom og barnepass. Allerede fra dag én stod folk i kø for å komme inn. Det nyåpnede og nyoppussede senteret er åpent for alle.

Men de må ha søkt eller fått asyl for å få hjelp. Papirløse kan de neppe hjelpe, heller ikke med juridiske spørsmål, sier talsmann Giorgos Karagiannis.

Men han vil gjerne forsøke. Kanskje kan han sende en sosialarbeider til huset i Omonia for å snakke med de to familiene der.

– Behovene er store. Vi klarer ikke å hjelpe alle. Men vi må begynne der vi er, og prioritere de mest sårbare. I krisetider burde vi styrke vår humanitet, sier Karagiannis.

Stadig flere tar seg over havet fra Tyrkia til Lesvos.

Likevel er rasismen i Hellas redusert de siste åra.

Etter over fire år i Norge er 16-åringen kastet ut og lever alene i Athen.

mia.paulsen@lomedia.no