Halla, Nova-mann. Går bra?

Tekst: Anne Myklebust Odland

Foto: Monica Strømdahl

anne@lomedia.no

– Jeg har aldri vært i Tante Ulrikkes vei før, sier sosiolog og forsker Anders Bakken og ser seg om. Han konstaterer at blokkene er lavere enn han trodde og at ungdommen er på skole siden vi ikke treffer på dem. Skolefrafallet er ikke så dramatisk som politikerne snakker om, sier han, det er mer nyansert.

Veien vi går på ble kjent gjennom suksessromanen til Zeshan Shakar, Tante Ulrikkes vei, om minoritetsguttene Jamal og Mo på Stovner. De betror seg til NOVA-forsker lars.bakken@nova.no. Mo sender mail, Jamal snakker inn i diktafon. «Halla. Går bra elle? Snakkes, Nova-mann», sier han når han forteller om livet sitt. Da Anders Bakken ved velferdsforskningsinstituttet NOVA leste romanen, slo det ham ikke at forskeren kunne være ham.

– Men mange spør om det siden jeg driver med ungdomsforskning. Jeg bruker en del tid på å si nei, det er ikke meg. Jeg bruker andre metoder. Jeg jobber kvantitativt og analyserer store datamengder.

Anders Bakken har aldri vært i Tante Ulrikkes vei før. Fontene tok ham med.

Foto: Monica Strømdahl

Den fiktive Lars Bakken

Forfatter Zeshan Shakar sier til Fontene at han tenkte på NOVA med engang han landet på å ha med forskerstemmen i boka, fordi instituttet forsker på minoritetsungdom og Groruddalen.

– Jeg visste at Anders Bakken jobber ved NOVA, og jeg har lest mange av rapportene hans. Jeg var dessuten masteroppgavestipendiat hos Nova selv. Da hadde jeg en veileder som heter Lars Gulbrandsen. Derav den fiktive Lars Bakken, sier Zeshan Shakar.

Da Bakken leste romanen, kjente han igjen egen forskning.

– Mye av det forfatteren skriver om passer med teorier og mekanismer vi har påpekt. Det må bety at ungdomsforskningen ved NOVA har fanget opp essensielle trekk ved hvordan unge har det, sier han.

Ingen betroelser på mail

Mailboksen hans er tom for betroelser, men sosiologen vet likevel mer enn de fleste om hvordan det er å være ung i Norge. Han leder Ungdatasenteret, som samler inn data om ungdom og forsker på det. Når ungdom over hele landet svarer på spørreskjemaundersøkelser, leser han svarene, studerer funnene, analyserer og tolker. Han får vite hvor mye lekser de gjør, hvor ofte de trener, hva de synes om foreldrene, hva slags stress de baler med, om de røyker hasj. Men, er det ikke tørt å få inn ungdommens betroelser på den måten, på et kontor i Oslo, uten å snakke med dem?

– Jeg sitter i en slik posisjon at vi hele tiden får inn data om ungdom. I 2018 samlet vi inn svar fra 70 000 ungdommer og året før fra over 100 000. Hele tiden kommer det inn svar som vi kan sammenligne med tidligere funn, og det dukker opp nye ting å spørre om. Det er drivkraften! Derfor dabber ikke interessen av, selv om jeg har holdt på med dette forskningsfeltet siden midten av 90-tallet, sier han.

– Hvordan ville det vært å få deres innerste tanker rett i mailboksen, slik forskeren i romanen får?

– Det er vanskelig å si hvordan jeg ville forholdt meg til det. Det hadde vært mulig å skrive en rapport basert på guttenes fortellinger. De er to av flere informanter. Det finnes jo forskere som er ute og snakker med ungdom og observerer dem. Jeg liker å knuse tall.

Da Anders Bakken leste romanen til Zeshan Shakar, slo det ham ikke at forskeren i boka kunne være ham.

Foto: Monica Strømdahl

Det går bra med ungdommen

Mo og Jamal i romanen er eksempler på typer han finner i sitt materiale. De er ikke nødvendigvis spesifikke for Stovner, de finnes i hele landet. Den ene er opptatt av karakterer, den andre av «keef» (hasj).

– Jeg har forsket på skoleprestasjoner og kjenner igjen ambisiøse Mo og hvileløse Jamal. Jeg leste boka inn i alle teoriene vi har beskjeftiget oss med, om mekanismene som påvirker sosial mobilitet og skoleresultater.

På slutten av 90-tallet fant NOVA-forskere ut at mange annengenerasjons innvandrere hadde høye ambisjoner for egen utdanning. De ville bli leger, advokater og ingeniører. Mange avviste at de ville klare det, men ti år senere viser det seg at denne generasjonen av minoritetsungdom har utdanning i høyere grad enn andre norske ungdommer, forteller Bakken.

– De har en annen trang til et bedre liv. Barna som vokser opp i Norge sammenligner seg jo ikke med fetterne i hjemlandet, men med de ungdommene de vokser opp med her, sier Bakken.

– Hva med skolefrafall, som Jamal er eksempel på?

– Det som kommer fram i media er unyansert. De som slutter helt, er veldig få. De fleste går på skole, men klarer ikke fullføre alle fag og får dermed ikke bestått. De er likevel i en skolesituasjon. I løpet av fem år er det 26 prosent som ikke fullfører videregående. For noen år siden var prosenten 30.

Ingen ngdom henger utafor kiosken denne dagen, forskeren kommenterer at de sikkert er på skole. Skoefrafallet er nemlig ikek så dramatisk.

Foto: Monica Strømdahl

– Sosialarbeidere må bry seg

– Så det går greit med ungdommen i grunnen?

– Ingen generasjoner før har hatt det så bra. Foreldregenerasjonen har kjempegod råd. Det er lite å frykte materielt og økonomisk. Foreldre er generelt veldig opptatt av barna sine, de involverer seg mye, og ungdom er aktive på fritiden med sunne aktiviteter. Over 80 prosent sier at de er svært fornøyd med seg selv. Samtidig har de en del utfordringer. Stresset kommer tidligere, sier han.

Handlingen i boka starter i 2001. Bakken påpeker at mye har endret seg i årene siden det. Rus og kriminalitet har gått ned. Ungdom er bedre enn sitt rykte, oppsummerer han.

– Hvorfor bør helse- og sosialarbeidere bry seg om forskningen din?

– Hvis man jobber som sosialarbeider, lærer eller politi, ser man som oftest de man selv jobber med, en selektert gruppe. Forsk-ningen gir oversikt over hele bildet, og man kan sette arbeidet man gjør inn i en større kontekst. Da vet man bedre om tilfellene man støter på er uvanlige eller ikke.

Får hjelp av døtrene

På kontoret har Bakken to skjermer, en for Word og en med statistikkprogram. Nå er han i innspurten på en rapport om ungdom og idrett.

– Er det et forskningsfunn som har gjort deg spesielt glad i det siste?

– Ja, det at ekstremt mange ungdommer er fornøyde med foreldrene sine. Det som også er interessant er at vi har fått mindre generasjonsmotsetninger. Før representerte foreldre framtiden. Dette har plutselig skifta, nå sitter barn og ungdom med kunnskap som skal bli viktig i framtiden.

Bakken har barn på 13 og 16 år og kaller seg en involvert forelder, blant annet som trener og lagleder for fotball i mange år. Han sier han får mye motivasjon til arbeidet ved å være engasjert i miljøet til tenåringene.

– Det er en styrke. Jeg tester også ut spørsmål og begreper på dem, og så tjener de litt penger på det. Av og til får de også med noen venner til å hjelpe meg, sier Bakken.

– Hvordan kom du egentlig inn i ungdomsforskningen?

– Det er så banalt som at moren min så en bitteliten annonse i avisen om en ledig forskerstilling i NOVA, som hun ga til meg. Da jobbet jeg i statistikkavdelingen i Arbeidsdirektoratet og holdt på med kjønnsforskjeller og likestilling, forteller han.

Vi har snirklet oss gjennom Tante Ulrikkes vei, vi har sett inn vinduer og snakket om hvem som bor der. Forskeren sier at han likte romanen godt. Den minnet om personer fra hans egen ungdomstid.

– Men det var noe absurd ved å lese boka. Det pussige er at broren min heter Lars. På hvert kapittel flashet navnet hans mot meg. Men han jobber ikke på NOVA, sier Anders Bakken med et smil.

• Miriam får 67 prosent jobbsøkere ut i arbeid