SAMLET: Her fra den politiske streiken mot endringene i arbeidsmiljøloven i 2015 der LO, YS og Unio sto sammen.

SAMLET: Her fra den politiske streiken mot endringene i arbeidsmiljøloven i 2015 der LO, YS og Unio sto sammen.

Sissel M. Rasmussen

Bør LO, YS og Unio vurdere å slå seg sammen? Her er argumentene for og mot

Agenda-leder Kaia Storvik er positiv til å følge opp dansk sammenslåing i fagbevegelsen. Andre kommer med motargumenter.
24.04.2018
10:46
24.04.2018 12:48

ragnhild@lomedia.no

– Fagbevegelsen bygger på ideen om at vi står sterkere når vi er sammen, sa den danske LO-lederen, Lizette Risgaard, etter at dansk LO og hovedorganisasjonen FTF nylig vedtok å slå seg sammen til én organisasjon.

Dermed vil den nye hovedorganisasjonen i Danmark fra 1. januar 2019 tale på vegne av 1,5 millioner arbeidstakere. Hensikten med megafusjonen er å styrke både den politiske innflytelsen og forhandlingskraften, forteller de nyforlovede partene.

Norsk firkløver

I land som Tyskland og Storbritannia finnes bare én hovedorganisasjon. I Norge har vi fire: LO, YS, Unio og Akademikerne. Det er rett og slett for mange, mener lederen for Tankesmien Agenda, Kaia Storvik.

– Norsk fagbevegelse – ja, det norske samfunnet som helhet – vil være tjent med færre hovedorganisasjoner, sier Storvik til LO-Aktuelt.

Dette er også en av konklusjonene i policy-notatet «Fagbevegelse søker folk».

Andelen organiserte synker

Det har ikke manglet på krisevarsler på vegne av den norske fagbevegelsen. Andelen organiserte arbeidstakere har falt jevnt og trutt siden begynnelsen av 1990-tallet. Ved utgangen av 2016 var det for første gang flere uorganiserte enn fagorganiserte arbeidstakere her i landet. Mørkest ser det ut for LO og YS. Selv om LOs medlemstall fortsatt øker, organiserer Landsorganisasjonen en stadig mindre andel av arbeidstakerne. Mens LO på 1970-tallet organiserte rundt to tredeler av de fagorganiserte, har LOs andel nå sunket til under 50 prosent. Samtidig vokser Unio og Akademikerne.

Det er med utgangpunkt i dette bildet det er behov for å tenke nytt, mener Kaia Storvik.

– Det er mye konkurranse mellom hovedorganisasjonene som handler om å rappe medlemmer fra hverandre, og forsøke å verve i samme grupper. I dagens situasjon er det ikke det fagbevegelsen trenger å bruke ressursene på, sier hun.

I stedet blir arbeidet med å opprettholde og øke andelen fagorganiserte altfor fragmentert, påpeker Agenda-lederen.

LO taper terreng i arbeidslivet

Før det er for sent

Et sterkt svekket LO vil i framtiden kunne få samfunnsmessige konsekvenser, understreker hun.

– LO har i dag den posisjonen at organisasjonen representerer helheten av arbeidstakere i Norge, ikke bare enkeltgrupper. Det er hovedforhandlingene mellom LO og NHO som i dag legger rammene for lønnsveksten til de aller fleste av oss. Det er den aller viktigste årsaken til at vi lever i et land med små forskjeller mellom folk, slik de fleste i Norge ønsker at det skal være.

Det er imidlertid ikke gitt at dette vil fortsette i all framtid. Storvik viser til at det i de senere årene har det vært store endringer i styrkeforholdet mellom hovedorganisasjonene.

– Hvis LO i en grusom framtid bare representerer 25 prosent av de fagorganiserte, er det lite trolig at organisasjonen vil kunne fortsette å forhandle på vegne av alle. Og hvis det skjer, kommer lønnsforskjellene i Norge til å eksplodere, sier Storvik.

– Hvis det er for mange hovedorganisasjoner i Norge, hvem skal da slå seg sammen?

– Akkurat hvordan en skal organisere seg, skal ikke jeg mene noe om. Det kan hovedorganisasjonene helt fint finne ut av selv. En kan tenke seg ulike modeller fra å slå seg helt sammen til et mer formalisert samarbeid. Det er mange hensyn å ta, men målet må være arbeide mer enhetlig.

Hun mener fagbevegelsen må være i forkant og reise debatten før utfordringene vokser seg for store.

– Den dagen det kommer sterke krefter som vil svekke den koordinerte lønnsdannelsen, kan det være for sent. Det er mye bedre å ta grep nå før vi har et problem.

25 forslag som kan redde en fagbevegelse i krise

Tidligere LO-leder: Klokt med sammenslåing

Agenda-lederen er ikke alene om å mene at det er for mange hovedorganisasjoner i Norge. Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen påpekte det samme rett etter at hun hadde gått av som LO-leder i mai 2017. Også Gerd-Liv Valla tok i sin tid til orde for et «stor-LO».

Til LO-Aktuelt sier Kristiansen at hun ikke ønsker å utdype dette standpunktet i dag, men henviser til nåværende LO-leder Hans Christian Gabrielsen.

Om den danske storfusjonen sier hun imidlertid:

– Jeg har ikke satt seg inn i hvordan dansk LO og FTF har håndtert forskjellene i ideologisk ståsted. Men generelt tror jeg det er klokt at organisasjoner slår seg sammen og får en sterkere kraft; særlig organisasjoner som har et likt organisasjonsgrunnlag.

Sosialdemokratiske trillinger

Og det grunnlaget er slettes ikke så ulikt, skal vi tro Jan Heiret. Han er professor i historie ved Universitetet i Bergen, med arbeidslivshistorie som sitt spesialfelt. Heiret kaller YS, LO og Unio for «de sosialdemokratiske trillingene».

– Hvis en leser tariffstrategiene og de samfunnspolitiske strategidokumentene og ikke vet hvilken organisasjon som har skrevet hva, så vil en knapt klare å skille dem fra hverandre, sier han.

Heiret mener rett og slett det er påfallende hvor like organisasjonene er i ideologisk ståsted. Et viktig vendepunkt kom i 1999, da YS og Unio ble invitert inn i Det tekniske beregningsutvalget, sammen med LO og NHO, hevder han.

Heiret har tidligere uttalt at LO og YS ville stått sterkere som én organisasjon. Til LO-Aktuelt sier han at terskelen for det er lavere nå enn den har vært tidligere.

– YS har over tid blitt en mer politisk aktør som flagger det kollektive idealet.

I tillegg organiserer LO og YS til dels de samme medlemmene i de samme bransjene. Det som fortsatt skiller, er imidlertid det formaliserte samarbeidet som LO har med Arbeiderpartiet.

Så mye høyere lønn har fagorganiserte

– En defensiv strategi

At fagbevegelsen vil stå sterkere ved en sammenslåing, er imidlertid ikke gitt, mener Ann Cecilie Bergene.

Hun har skrevet doktorgrad om internasjonale fagforeningsstrategier og har mange år bak seg som forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

I dag jobber hun som seniorrådgiver i Utdanningsforbundet ved siden av å være forsker ved Fafo.

– Sammenslåing er en ganske defensiv strategi fordi det ikke løser det grunnleggende problemet med en stadig synkende andel organiserte. Det blir ikke nødvendigvis flere medlemmer av at to organisasjoner slår seg sammen, sier hun.

Debatten om hvorvidt det er plass for fire hovedorganisasjoner i Norge, har blitt forsterket med den stadig synkende organisasjonsgraden. Men en kan se på mangfoldet av hovedorganisasjoner både som en styrke og en svakhet, påpeker Bergene:

At det finnes valgmuligheter for den som ikke nødvendigvis føler seg hjemme ett sted, kan potensielt gi flere medlemmer. Konkurranse mellom hovedorganisasjonene kan også virke skjerpende og få organisasjonene til å legge seg i selen for å rekruttere flest mulig. Men dersom organisasjonene til stadighet går i klinsj med hverandre og snakker hverandre ned, vil det kunne virke negativt inn på organiseringen totalt sett.

Om mangfoldet av hovedorganisasjoner vil få positiv eller negativ innvirkning på andelen organiserte, vil dermed avhenge av hvordan organisasjonene forholder seg til hverandre.

– Andelen fagorganiserte synker, mange snakker om en krisetid for fagbevegelsen. Vil en ikke stå sterkere på arbeidstakersiden dersom organisasjonene forener krefter?

– Jo, det er helt klart noe å hente på å forene krefter, men det betyr ikke nødvendigvis fusjon.

Bergene viser til Sverige der svensk LO og TCO har inngått en samarbeidsavtale som innebærer at de to ikke skal gå i hverandres bed. Grovt sett organiserer TCO de med høyere utdanning, mens svensk LO organiserer grupper med lavere utdanning.

– Hvordan kunne en slik samarbeidsavtale sett ut i norsk sammenheng?

– Det kan være alt fra en avtale etter svensk modell, som trekker opp grensene mellom de ulike organisasjonene, til en avtale for hva som er god takt og tone organisasjonene imellom.

Lønn: Dette er de 25 dårligst betalte yrkene

Like barn leker best

Selv om LO og YS kan virke som en logisk pardannelse, har Bergene liten tro på et slikt giftermål.

– En kunne kanskje tenke seg at LO og YS gikk sammen og konsentrerte seg om de lavere utdannede, mens Unio og Akademikerne tok seg av de med høyere utdanning. Resultatet ville vært to hovedorganisasjoner med sterk intern splittelse, sier Bergene.

– Fagbevegelsen bør organisere på det grunnlaget som er mest mulig langsiktig, og da viser internasjonal forskning at holdninger og ideologi er viktigere enn for eksempel utdanningsbakgrunn.

Bergenes egen forskning viser at LO og Unios medlemmer er likere i holdninger og ideologisk ståsted enn LO og YS sine medlemmer. Det gjelder for eksempel holdninger til velferdsstaten, til fellesskapsløsninger og i synet på kollektiv lønnsdannelse. Unio og Akademikerne på sin side organiserer begge medlemmer med høyere utdanning, men i holdninger og verdier står medlemmene langt fra hverandre, påpeker Bergene.

Godt samarbeid

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen skriver i en kommentar til LO-Aktuelt at flere hovedorganisasjoner ikke behøver å være en hindring for vekst og innflytelse.

– Jeg opplever også at vi har et godt samarbeid med de andre hovedorganisasjonene. Vi har ved flere anledninger gjort felles sak, blant annet gjennom prosjektet for å få flere fagorganiserte i arbeidslivet, påpeker han.

LO-lederen advarer mot fagforeningsknusing

Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen uttalte kort tid etter at hun hadde gått av som LO-leder at det er for mange hovedsammenslutninger i Norge. Her er Kristiansen, YS-leder Jorunn Berland (t.v.) og tidligere Unio-leder Anders Folkestad sammen i forbindelse med den politiske streiken for endringene i arbeidsmiljøloven 28. januar 2015. De politiske endringene samlet alle de tre organisasjonene til felles front mot Høyre-/Frp-regjeringen.

Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen uttalte kort tid etter at hun hadde gått av som LO-leder at det er for mange hovedsammenslutninger i Norge. Her er Kristiansen, YS-leder Jorunn Berland (t.v.) og tidligere Unio-leder Anders Folkestad sammen i forbindelse med den politiske streiken for endringene i arbeidsmiljøloven 28. januar 2015. De politiske endringene samlet alle de tre organisasjonene til felles front mot Høyre-/Frp-regjeringen.

Sissel M. Rasmussen

24.04.2018
10:46
24.04.2018 12:48