Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

– Noen ganger ønsker jeg at jeg ikke hadde reist dit, at jeg ikke visste. Men når du har vært der og vet hvordan det er, så kan du ikke la være å hjelpe, sier Usman Bashir.

Den 12. september satte han seg på et fly til den greske ferieøya Lesvos for å hjelpe flyktningene som kommer over Middelhavet.

Tre timers søvn

Sammen med andre frivillige tok han imot båter døgnet rundt, delte ut drikkevann og tørre klær og sørget for å få folk ombord i bussene som Leger uten grenser har satt opp fra strandområdet til leirene i byen Mytilene. Det ble lange arbeidsdager og ned mot tre timers søvn om nettene.

– Det verste var å måtte prioritere i en situasjon der absolutt alle trenger hjelp. Når du ikke har nok vannflasker til alle, er du nødt til å velge ut dem som er mest forkomne, forteller Bashir.

Skuffet over myndigheter og organisasjoner

Han var ferdig utdannet barnevernspedagog våren 2014, og jobber til daglig med enslige mindreårige asylsøkere på Solhaugen omsorgssenter på Hadeland.

På Lesvos opplevde han at nettopp denne gruppa havner i skyggen av barnefamilier, syke og eldre. Han forsøkte å få dem med på bussene, slik at de skulle slippe gå de 70 kilometerne i solsteiken.

– Jeg blir veldig opprørt over brudd på barns rettigheter. Å se barn bli behandlet slik i Europa, i et EU-land, jeg måtte bare gjøre noe for å hjelpe dem, sier Bashir.

Han er skuffet over både europeiske myndigheter og humanitære organisasjoner. Med unntak av Leger uten grenser så ikke Bashir noe til dem i de to ukene han var på Lesvos.

TRYGG TRANSPORT: Bashir og andre frivillige kjørte barn, gravide og eldre, slik at de skulle slippe å gå så langt i varmen.

Hjerteskjærende

Den 22 år gamle barnevernspedagogen har fulgt flyktningkrisen grundig hjemmefra, og trodde han var forberedt da han reiste til Hellas. I dag tror han ikke lenger det er mulig å forberede seg på den menneskelige lidelsen.

– Det er hjerteskjærende å se små barnehoder stikke ut fra teppene i den kalde natta. Ingen barn skulle oppleve det. Jeg tenker ofte på den babyen jeg så som nettopp hadde kommet i land, som var helt stille. Jeg tenkte: Hvor lenge har den babyen grått før den skjønte at det ikke hjelper? Jeg kjenner jo barn, jeg har nevøer og nieser, jeg vet at barn gråter.

Energi av å hjelpe

Bashirs egne følelser og reaksjoner framsto likevel som lite vesentlige i hverdagen på Lesvos. Han skrev ned sine opplevelser hver kveld og snakker gjerne med venner om det han opplevde disse to ukene.

– Jeg fikk også en veldig energi av å hjelpe. Jeg kunne tenke at nå kjører jeg denne familien til bussen, nå gir jeg disse barna mat. En natt kjørte jeg en mann med skuddskader til leiren i Mitylinei. Han hadde ikke skiftet bandasje på syv dager, det skulle ha vært gjort hver dag. Han kunne ha dødd av blodforgiftning. Man kan ikke hjelpe alle, men man må hjelpe så mange som mulig, fastslår Bashir.

BARN: Brudd på barns rettigheter er ille, enda verre blir det når det skjer i Europa, mener barnevernspedagog Usman Bashir.

Traumatiserte og syke

Han mener flyktningbegrepet er en sekkebetegnelse som dekker over at det handler om mennesker med store og forskjellige behov. På Lesvos møtte han gravide kvinner som nærmet seg fødsel, krigsskadde, traumatiserte og mennesker med diverse ubehandlede sykdommer.

– De har vært gjennom en krevende og livsfarlig flukt. Når de først kommer til Europa, blir de møtt av tåregass og høye murer.

Bashir er imponert over den optimismen flyktningene klarer å holde fast på i en så håpløs situasjon.

– Takknemligheten de viser gjør veldig inntrykk på meg. Det er fint å oppleve, men også trist fordi jeg tenker at det er første gang de blir hjulpet, de blir så glade for så lite, sier Bashir.

Han ønsker å reise tilbake, men må avklare det med arbeidsgiveren.

Les også Fontenes reportasje fra Lesvos