Vibeke Liane

vibeke.liane@lomedia.no

De siste årene har flere alvorlige barnemishandlings- og drapssaker rystet Norge:

• 2005: Åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad dør av påførte hodeskader. Først i 2008 blir Christoffers stefar tiltalt og dømt til seks års fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge. Tre år senere dømmes moren til to år og seks måneders fengsel, hvorav 120 dager gjøres ubetinget.

• 2011: Åtte år gamle Monika Sviglinskaja blir funnet død. Først denne uka siktet politiet i Hordaland en 32-åring for drapet på den lille jenta.

• 2014: I mai blir en 28 år gammel kvinne og hennes britiske kjæreste dømt til henholdsvis åtte og ni års fengsel for drapet på kvinnens ett år gamle datter.

Kortere straffer

Den som skader og dreper barn, slipper med større sannsynlighet unna med en mild straff, sammenlignet med dem som skader og dreper voksne. Det viser en gjennomgang av 21 rettskraftige dommer NRK publiserte denne uken.

Barneombud Anne Lindbo etterlyser flere helsesøstre.

– Vi mangler 1500 helsesøstre for å avdekke volden mot barn. Dere må bidra så det monner, og det er en lang vei å gå, sa Lindboe til helseminister Bent Høie (H) under Debatten på NRK torsdag kveld.

Høie lovet noen hundre nye stillinger i årene som kommer.

Nedprioritert uriaspost

Helsesøstrene har det bekymrede blikket. Men har de mot til å gå videre med mistanken sin?

Fontene møtte tidligere i år helsesøster Solveig Ude, som etter 30 års arbeid på Oslos østkant har sendt over 250 bekymringsmeldinger til barnevernet.

Portrettintervjuet med Ude ble gjort i mars i år, les hele intervjuet i Fontene nummer 5/2014

Ude har siden 1987 arbeidet som helsesøster i Furuset, nå Alna bydel. En bydel med 47 000 sjeler, 11 700 av dem under 18 år.

Hele 46 prosent av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. De kommer fra 148 forskjellige land. Hvert år møter Ude 70 nyfødte og foreldrene deres. Bare 4-6 klokketimer har helsesøster Ude til å følge barnas psykomotoriske utvikling. Og snakke med foreldrene om gleden, sinnet eller fortvilelsen de baler med.

Vi sitter på kontoret hennes på en barneskole i Groruddalen hvor Ude har kontor en gang i uka.

Helsesøsteren slår seg ned i sofaen sammen med en flokk kosedyr. Tar en bamse i fanget og trykker den inntil seg.

– Vi som driver forebyggende arbeid har samfunnets uriasposter.

Mobbing

Ude vokste opp på en gård på Voss som nummer tre av åtte søstre.

På skolen var en guttegjeng stadig ute etter Solveig. De tok bøkene ut av den hersens sekken og fylte den med snø. De sparket og slo. I flere år varte det. Læreren var blind for det som skjedde. Helsesøsteren så heller ikke noe. Hun dukket opp en gang i året med en grå folkevogn.

– Hun stinket av eter og ga oss pirképrøvene. Det var alt.

Den lovpålagte BCG-vaksinen mot tuberkulose nektet faren at døtrene skulle få.

Slår mamma og pappa?

Solveig Ude innkaller alle førsteklassinger til samtale sammen med foreldrene. Først snakker hun med ungen mens foreldrene har fått beskjed om å tie. Hun spør ungen om hva som gjør henne glad, og hva som gjør henne trist og redd. Om hvordan foreldrene er når de er sinte. Til slutt spør hun om foreldrene slår henne.

Etter at ungen har gått tilbake til klasserommet er det foreldrenes tur. «Så bra at du har oppdratt en datter som er så trygg at hun forteller dette», kan hun si til dem.

Enten det er vold eller mindre alvorlige ting blir de fleste foreldrene overrasket når de får høre hvordan barna opplever situasjonen i familien. Og de er villige til å endre måten de oppdrar ungene på når de innser problemenes kjerne.

Selvopplevd

Helsesøsteren går ikke av veien for å bruke seg selv som eksempel for at foreldrene ikke skal føle seg som monstre når de snakker om volden.

– Jeg forteller dem at jeg selv ga den eldste datteren vår dask på baken. Det var ingen som fortalte oss at det var feil. Da slapper foreldrene av og vi kan finne ut av problemene sammen, sier firebarnsmoren.

I de fleste tilfellene kontakter hun ikke barnevernet, men følger opp foreldrene med tett veiledning. Ude vet hun kan ha blitt lurt noen ganger, og at det er barn hun ikke har fått hjulpet.

– Det må jeg leve med.

Det sorte hullet

Noen ganger kommer barn til henne og forteller om ting som er så alvorlige at hun sørger for at barnet blir akuttplassert i barnevernet. Hun har møtt barn som har blitt slått med belter og strømkabler, og som har blitt smelt i veggen.

Ude mener barnevernet og helsesøstrene er på vidt forskjellige frekvenser.

– Vi ser alle barna og familiene deres, også det som er normalt. Barnevernet beskjeftiger seg med familiene som skiller seg ut.

Ude er bekymret over at barnevernet må henlegge saker hvor de ikke har lovhjemmel å overta omsorgen og hvor foreldrene ikke vil samarbeide.

– De har et utrolig vanskelig lovverk å forholde seg til. Hvis barnet er over to år ser vi dem ikke før fireårskontrollen på helsestasjonen. Det er vanskelig når barnevernet ikke ser det vi ser, og barn ikke får den omsorgen de har krav på. Det er som et alvorlig sort hull.