Asylsøkere må klare seg med 80 kroner dagen

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Ryktene går fort på asylmottaket hvis noen finner butikker som gir bort ting. Vi har fått kopper og krus og har funnet frem til de beste bruktbutikkene i byen, sier Leila Khaled (26) fra Eritrea.

Hun har vært asylsøker i ett år og fem måneder i Norge og bor på Ila integreringsmottak i Oslo. Hun deler rom med to andre kvinner fra Eritrea, og de forteller at de er blitt gode på å leve billig i Norge. De får 1202 kroner inn på bankkortet to ganger i måneden. Det blir omtrent 80 kroner dagen.

– Jeg lager ikke budsjett, men prioriterer i denne rekkefølgen: mat, såpe, kontantkort til mobil og hvis det er noe til overs – klær. Men sjelden holder pengene til mer enn mat, sier hun.

EN DAG MED KJØTT: Leila Khaled (t.v) og Winta Andebrhna er fra Eritrea og deler rom på Ila integreringsmottak. Leila har fått lammekjøtt fra slektninger i byen, som de deler til middag.

Anne Myklebust Odland

Skal være midlertidig

Lave livsoppholdssatser til asylsøkere begrunnes med innvandringspolitiske hensyn og at pengene er for en midlertidig periode.

– Problemet er når asylsøkere blir boende i lang tid før saken blir avklart. En fersk Fafo-undersøkelse viser at antall dager tilbrakt på asylmottak gjennomsnittlig var 618 dager for personer som ble bosatt i 2015 - altså ett og et halvt år. Det er misvisende å tro at støtten til livsoppholdet er for en kort periode. Jeg har alltid undret meg hvordan de får det til å gå i hop, sier forsker Marie Louise Seeberg ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun jobber med en fagartikkel om ytelsene til asylsøkere og har sett på beløpenes størrelse gjennom flere år. Satsene ble senket med migrasjonskrisen høsten 2015. Etter det har satsene kun blitt indeksregulert. For enslige voksne betyr det at beløpet som utbetales er kuttet med en fjerdedel siden 2014, som betyr 856 kroner mindre i måneden.

– For enslige asylsøkere er satsene dessuten lavere nå enn de var i 1989, da man fikk mye mer for hver krone, sier Seeberg.

FORSKER: Marie Louise Seeberg ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Privat

Elsker First Price-produkter

– Vi må alltid velge det billigste av alt. Det er mange varer og valg i butikkene, men jeg kan ikke velge kvalitet, jeg ser bare på pris. Jeg elsker First Price! Se her, kaffe, såpe, alt er First Price! utbryter Khaled, og de to andre kvinnene på rommet plukker ivrig frem produktene mens de ler.

Av og til leverer veldedige organisasjoner mat på mottaket. Åpent bakeri gir dem brød ved stengetid. Da fordeles det mellom etasjene på mottaket, så det ikke skal bli konflikt.

– Går dere sultne til sengs?

– Nei. Når vi går tom for penger, låner vi av hverandre. Og noen får hjelp av slektninger som bor i Norge, sier Khaled.

Hun tar såpen og går ut i korridoren for å vaske hendene før middag, deretter bærer hun dispenseren tilbake. Blir den stående ved vasken, vet hun at den forsvinner.

EGEN SÅPE: Såpen må vare lengst mulig, for pengene hun får holder egentlig bare til mat.

Anne Myklebust Odland

Kjenner folk som gir mat

Khaled tar ut en boks med lammekjøtt i krydret saus fra kjøleskapet. Hun har slektninger som forsyner henne med middag. Selv har hun råd til fisk eller kjøtt en gang i måneden og spiser vanligvis grønnsaker til middag. Hun strekker seg etter en bærepose med brød og byr frem. De eritreiske hjemmebakte brødene er like tynne som pannekaker, og bunken varer i fem dager.

Akkurat da banker det på døra og Yared Russom fra den mannlige etasjen stikker hodet inn til dem.

– Jeg er sulten! sier han.

– Mennene klarer ikke bake, så vi lager brød til dem, sier kvinnene og fniser.

Winta Andebrhna, Tsega Kidane og Semhar Hagos blir med ham ut, og Leila Khaled blir igjen alene på rommet. Hun sukker, senker skuldrene og sier det er krevende med tre som deler rom.

– Det er vanskelig å lese og konsentrere seg, for det går folk inn og ut hele tiden. Jeg kjenner folk i Oslo som jeg kunne flyttet til. Men jeg kan ikke flytte ut av mottaket. Da mister jeg pengene!

SULTEN MANN: Yared Russom stikker hodet inn til kvinnene og sier han er sulten. Leila Khaled (f.v), Tsega Kidane, Winta Andebrhna og Semhar Hagos gir ham eritreiske brød.

Anne Myklebust Odland

– La meg jobbe

– Hva skal til for at du får det bedre mens du venter?

– La meg jobbe, tjene penger, så jeg kan klare meg selv. Jeg hater å være avhengig av myndighetene. I Eritrea jobbet jeg som farmasøyt, i en radiokanal og i et magasin. Jeg vil føle meg som del av samfunnet her, sier Khaled på flytende engelsk.

Pengene asylsøkerne får skal dekke alt utenom boutgifter, og hovedregelen er slik: Barn har det litt bedre enn voksne, og de med negativt vedtak får mindre enn andre. Satsene varierer etter status i asylsaken, type mottak, alder og familiekonstellasjon. I tillegg finnes det ordninger som gjør det mulig å søke støtte til for eksempel reiseutgifter, utstyr til barnehage og skole, eller utgifter til begravelse. Noen mottak har også en pott penger til aktiviteter, men variasjonen er stor.

Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, vedgår at livsoppholdssatsene til asylsøkere ikke har vært et stort satsningsområde for organisasjonen. Tidligere i år tok de likevel opp behovet for å øke basisstøtten og særskilt for barnefamilier. Det er ikke foreslått noen endring i dette i neste års statsbudsjett.

– Vi gir ris til egen bak ved å gi så lite. Hvis de føler seg uønsket og utenfor er vi med å forlenge integreringsprosessen, sier han.

For dem som plasseres på integreringsmottak ligger det i kortene at de mest sannsynlig får bli i landet. Khaled går på norskkurs tre dager i uka og er med på aktiviteter. Hun får busskort av mottaket, og frivillige tar henne med på ting hun ikke trenger betale for.

– Det hjelper! I Eritrea gikk jeg faktisk på kino en gang i uka, sier hun.

ILA MOTTAK: Leila Khaled har bodd på asylmottak i snart halvannet år.

Anne Myklebust Odland

Tannlege og nødsituasjoner

Hun prøver å legge litt penger til side, for hva skjer hvis hun må til tannlege?

– Jeg er redd for at slike ting skal skje, sier hun.

Khaled har to yngre søstre i Eritrea, og det er viktig for henne å ha kontakt med dem, spesielt etter at moren døde i fjor. Det koster femti kroner å snakke i 20 minutter. Det gjør hun to ganger i uka. Eritrea har ikke internett, så hun kan ikke bruke Skype.

– Sender du penger til dem?

– Nei, men jeg vet om andre på mottaket som minimaliserer det de selv bruker for å hjelpe familiemedlemmer. Noen her har familie på flukt, som er blitt kapret av smuglere og som presses for penger. Noen sparer penger for å være sikre på at de kan hjelpe i slike situasjoner. Noen har også betalt masse for å komme til Norge og bruker pengene de får hver måned til å betale tilbake gjeld. Det er veldig forskjellige historier her, sier Khaled.