Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Asria Mohamed er født og oppvokst i flyktningeleir i Vest-Sahara, Afrikas siste koloni, som i år kan notere 40 år med marokkansk okkupasjon.

Hun fortalte om sitt liv og hjemland til de nærmere 80 frammøtte på Diakonhjemmet høgskole, som i samarbeid med FO og Høgskolen i Oslo og Akershus hadde invitert til markering av den internasjonale sosialarbeiderdagen.

Tre dager gjennom ørkenen

Mohamed tenker tilbake på en glad barndom, der hun lekte i sanden, relativt uvitende om den rettferdighet hennes folk er offer for.

Livet ble tøffere fra 13-14-årsalder, da hun ble sendt på kostskole i Algerie. Det var tre dagers busstur gjennom ørkenen for å komme hjem til familien, så det ble ofte en ensom tilværelse på skolen i helger og ferier.

Asria Mohamed er en av ca. 30 personer fra Vest-Sahara som studerer i Norge.

– Første gangen jeg kom til Norge, gråt jeg hele veien fra Gardermoen til Oslo sentralstasjon. Jeg tenkte; hvorfor måtte jeg vokste opp i et telt mens andre har vokst opp her?

Usynlig

Flyktningeleirene i Vest-Sahara ligger i ørkenene, der det kan bli opp mot 55 grader. Ingenting kan dyrkes, så all mat og drikke kommer fra nødhjelp. Folk sulter ikke, men har store helseproblemer som følge av dårlig kosthold, fortalte Mohamed.

93 prosent av barna er feilernærte.

Det verste er likevel å være usynlig på verdenskartet, mener Mohamed.

– Vest-Sahara er en av verdens mest glemte konflikter, både av statsvitenskapen og i mediene, sier hun.

Hun er styremedlem i Støttekomiteen for Vest-Sahara her i Norge, og er takknemlig for at norske sosialarbeidere valgte å rette blikket mot hennes hjemland.

– Jeg er ikke i Norge for å be Erna Solberg om penger eller nødhjelp, men jeg ber om politisk støtte. Jeg ber dere alle spre informasjon om Vest-Sahara på sosiale medier.

Statsledernes terror

Liv Tørres, generalsekretær i Norsk folkehjelp, tok forsamlingen med på en dyster reise i en verden med økende ulikhet og konflikt. Antall mennesker på flukt er det høyeste siden annen verdenskrig, og verden har aldri sett så mange humanitære katastrofer samtidig, fastslo Tørres.

– Vi må ikke la oss lure av at mange har fått det ørlite grann bedre og at flere land avholder valg, advarer Tørres.

– Den lille en-prosenten har blitt mye rikere, ulikhetene øker i hele verden. Og enhver smart diktator skjønner at det er lurt å avholde valg en gang i blant. Det er det som skjer mellom valgene som er interessant, påpekte generalsekretæren.

Bare i Syria er det identifisert 30 tortursentre som driftes av Assad-regimet. Mens verden opprøres over IS, overses den brutale terroren en del stater står bak, mener Tørres.

Minst 10 000

Sammen med andre hjelpeorganisasjoner har Folkehjelpa krevd at Norge tredobler nødhjelpen og tar imot minst 10 000 syriske flyktninger de neste to årene.

– Det er nesten flaut å komme med et så puslete krav når vi vet at 12 millioner syrere er på flukt og at nabolandene er i ferd med å kollapse, men vi vet jo at det i Norge i dag ikke akkurat er et vennligsinnet klima for å fremme slike krav. Få med dere at vi sier minst 10 000. "Minst" er her både understreket, uthevet og kursivert.

I det lite vennligsinnede klimaet hun viser til blir det gjerne hevdet at Norge allerede har 5 000 mennesker med innvilget opphold som venter på bosted.

– Det er 12 personer per kommune. Klart vi kan klare det, hvis vi vil, sier Tørres.

Og det er viljen, eller manglende sådan, det kommer an på, både hjemme og ute i verden.

Krisene i Irak, Sør-Sudan, Afghanistan, Syria og Afghanistan kunne vært unngått hvis lederne fordelte ressursene mer rettferdig, mener hun.

– Derfor er det så viktig at Norge og andre støtter folkelige bevegelser som kan utgjøre motstand mot regimene og på sikt bygge demokrati. Jeg er veldig takknemlig for at dere, med deres fag- og profesjonsforbund, står på riktig side, avsluttet Tørres.

En krig mot barna

Rannveig Åsheim, spesialrådgiver i Redd Barna, siterte organisasjonens grunnlegger Eglantyne Jebb, som sa: «Enhver krig, uansett hvor rettferdig, er en krig mot barna».

1 204 enslige mindreårige asylsøkere kom til Norge i fjor. Forholdene på mottak er ikke gode for barn og unge. De har for få voksne rundt seg, og opplever ikke å bli hørt. Alle har krav på en verge, men det finnes ikke noen grense for hvor mange vergen kan ha ansvar for. Oppfølgingen er derfor svært varierende, fortalte Åsheim.

Hun viste til at Norge flere ganger har blitt kritisert for disse forholdene av FNs barnekomite. Siden Norge har forpliktet seg til FNs barnekonvensjon, har alle barn som oppholder seg i landet like rettigheter, men dette følges ikke opp i praksis.

Asylpolitikk fordekt som omsorg

Innvandringspolitiske hensyn og barnets beste settes opp mot hverandre. Dette er ikke noe nytt, men har røtter tilbake til 1930-tallet, viste Ketil Eide, sosionom og førsteamanuensis på Høgskolen i Telemark.

Den gangen handlet det om jødiske barn, som myndighetene fryktet ville bli værende i landet. Ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet advarte mot å tillate at de ble er innslag i «folket og næringslivet». Om ikke det i seg selv er noen ulykke, vil det legge grunnlag for en spirende antisemittisme, fortsatte ekspedisjonssjefen.

På 1960-tallet kommet tibetanske gutter til Norge, 50 av dem til Kragerø. De fikk ikke lov til å gå aleine inn til sentrum, men måtte gå i flokk spillende på panfløyte. Begrunnelsen var å beskytte dem og deres skjøre kulturelle identitet mot vårt moderne og kaotiske samfunn.

– Om det sie annerledes i dag, er tankegangen lik. Man bruker omsorgstermer til å skjule asylpolitikk, mener Eide