Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Tygg på uttrykkene: «Jeg er alkoholiker». «Jeg er storspiser». «Jeg er rusfri».

Psykolog og førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole, Liese Recke, er ikke tilhenger av betegnelsene.

– Å være alkoholiker eller rusfri trenger verken å være kroniske tilstander eller identiteter, sier hun.

Til høsten tar hun imot et nytt kull studenter, som videreutdanner seg i rus- og avhengighetsproblematikk. Selv har hun et kritisk perspektiv på tradisjonell rusbehandling. Hun påpeker at rusinstitusjonene i Norge drives av ideologier som i mange tilfeller atskiller seg fra normer i det øvrige samfunnet. Hun mener behandlingen i stor grad handler om forventninger til at pasienten må endre sin personlighet. For da fikses også rusproblemet.

– Du har ikke et rusproblem, du er et rusproblem, og det er hele deg som må justeres. Derfor skal du også lære å rydde. Det inngår kanskje i det miljøterapeutiske arbeidet, sier Recke.

Ane Ramm er pårørende til pasient i rusbehandling og i psykisk helsevern og vil ha debatt: – Er miljøterapi noe annet enn oppdragelse?

Fontenes reportasje fra Fekjær psykiatriske senter, om hvordan de bruker miljøterapi for å øve på daglige gjøremål og få struktur på dagene, kan du lese her.

De fleste klarer det selv

De aller fleste som har et rusproblem klarer å håndtere det selv, påpeker Recke. Enten det er alkohol, heroin eller cannabis. Forskningen har vist at de fleste klarer å avvikle avhengigheten over kortere eller lengre tid. De får seg kjæreste eller jobb og finner ut at de ikke har tid til å drikke så mye rødvin eller ruse seg.

– Det er problematisk hvis det offisielle budskapet er at «dette klarer ingen selv». Da starter man en ond sirkel. Det er absolutt bedre å finne seg kjæreste, jobb eller hobby, enn å ta rusbehandling. Men det har lyktes å overbevise samfunnet om at rusavhengighet kommer du ikke ut av om du ikke får behandling, sier Recke.

Når hun sier dette til ansatte innen rusbehandling, opplever hun at mange ser mistroisk på henne. Det kan skyldes «klinisk bias», at behandlere kun ser brukere som henvender seg i behandlingen, og ikke de som klarer seg selv. Dermed får de et skjevt bilde på hvem som ruser seg og hvordan det går med de fleste gjennom lengre tid.

– Hva er behandling?

– Hva slags rusbehandling har du tro på?

– Det er et komplisert spørsmål, for da får man først definere hva som menes med «behandling». Men det er en kjensgjerning at det vi forstår ved behandling har både ønskede og uønskede effekter.

– Hva med en som går på heroin?

– Norge har heldigvis gitt leger mulighet til å skrive ut medisiner til opiatavhengige i form av metadon og buprenorfin. Men det er jo en diskusjon om utskrivning av opiater i bunn og grunn bør kalles behandling.

Recke utdyper:

– Om du kjøper opiater på gaten er du kriminell rusavhengig, men når legen skriver ut eksakt samme substans, kaller vi det behandling. Å slippe det kriminelle livet kan være livreddende – men hvordan kan vi forstå legens utskrivning som «behandling»? spør hun.

John Marks, den britiske legen som var pioner innen heroinunderstøttet behandling, sa at legen her har en umulig jobb. På den ene siden må han følge legeløftets ord om å «helbrede, lindre og trøste». Og på den andre siden må legen fungere som portvakt gjennom forvaltning av et statsmonopol på bestemte substanser.

– Det er et godt eksempel på at vi må drøfte hva vi legger i ordet behandling. Tradisjonelt er vi tilbøyelige til å forstå rusbehandling som en slags personlighetstransformerende kur, som det er blitt praktisert i kollektiver, terapeutiske samfunn eller 12-trinnsgrupper.

Her kan du lese intervjuet med Liese Recke i =Oslo: Slik utsettes ruspasienter for ideologisk press

Tolvtrinnsbevegelsen

Recke forteller at ideen om rusbehandling springer ut av amerikansk evangelisme og ønsket om frelse fra «demon rum» og «devil drugs». Ideologien om omvendelse og radikal transformasjon av pasientens personlighet og atferd preger fremdeles rusinstitusjoner i Norge, selv om det forskes veldig lite i dette, mener hun.

– Anonyme alkoholikere ble stiftet i 1938 i USA og ble starten på en populær bevegelse. Det tolvte trinn i programmet er å misjonere og rekruttere andre, «gi sin recovery videre, for selv å beholde det». Også her i Norge har det vært gjengs på konferanser og møter å ha med brukere som forteller: «Før var jeg supernarkoman, men se på meg nå». De står fram og forteller hvor vellykket behandlingen er, hevder Recke.

Hun mener pressens begeistring for arketypiske heltehistorier bygger opp om dette, alla: Før var jeg alkoholiker og gjemte flasker, men nå er jeg edru alkoholiker og har fått et godt liv.

På Jegersberg gård opplever Espen André Gusdal for første gang at 21 års ruskarriere kan brukes til noe

Populært med erfaringskonsulenter

– Det er blitt politisk opportunt å ansette tidligere pasienter som kan formidle gode erfaringer fra behandling. I Storbritannia er det nå blitt vanlig å erstatte fagpersoner med ufaglærte erfaringskonsulenter som en konsekvens av politisk prioritering av «recovery». Og politikere lytter i stigende grad til anekdotiske framstillinger framfor tradisjonell vitenskap. Erfaringskompetanse er det nye. Men ikke all erfaring teller. Hva med dem som har fått det dårligere i behandling eller ikke har fått det bedre? spør Recke.

Hun viser til rapporten fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo fra januar i år. Det er kartlagt og registrert selvmord under og etter kontakt med tverrfaglig spesialisert rusbehandling mellom 2009 til 2017. Av rapporten går det fram at det er en overvekt av selvmord blant dem som er i rusbehandling.

– De historiene kjenner vi ikke. Kun de som står fram og forteller hvor fantastisk behandlingen er, lytter vi til. Dessverre forskes det lite på selve innholdet i behandling. Mye behandlingsforskning presenterer selve behandlingen som en klassisk «black box», som vi ikke kjenner innholdet av. I stedet forsker vi på karakteristika hos pasientene. Er det faktisk slik at systemet pasientene skal tilpasse seg i mange tilfeller ikke fungerer? spør Recke.

– Gruppebehandling kan være problematisk

Til eksempel nevner hun grupper og tradisjonen med at rusavhengige betror seg i plenum.

– Behandling i grupper kan være problematisk. Det kan være relasjoner mellom deltakerne som de ansatte ikke har peiling på, og så skal de sitte og snakke om sine innerste tanker! Når jeg har spurt institusjoner «hvorfor har dere gruppebehandling?», har jeg sjeldent fått gode svar, sier Recke.

Recke understreker at det er rusinstitusjoner hun retter sin kritikk mot. De psykiatriske institusjonene har andre utfordringer.

– Her har tradisjonell psykiatrisk praksis lenge vært gjenstand for omfattende kritikk av et snevert biologisk utgangspunkt, der psykiske lidelser primært behandles med psykofarmaka. Kritikken mot den biologiske psykiatrien er betimelig, men mange rusavhengige pasienter behandles likeledes med potent psykofarmaka, og det interesserer ingen seg tilsynelatende for, sier hun.

Maktstrukturene i systemet

Også betydningen av makten i behandlingsinstitusjoner underkommuniseres, mener Recke.

– Som pasient er man i et system hvor man er avhengig av ansattes skjønn, vurderinger og avgjørelser, og det betyr at man tilpasser seg for å overleve i et sånt miljø. Man kommer ikke langt hvis man setter seg i motsetningsforhold til personalet, påpeker Recke.

– Hvis det er tilpasning man ønsker, hva er galt med det?

– Det kan være en slags pseudo-tilpasning, for å tilfredsstille behandlerne og forsøke å tilpasse seg institusjonens ideologi, sier Recke.

Derfor tar hun også et oppgjør med det miljøterapeutiske arbeidet ved institusjoner, som handler om å lære voksne mennesker å vaske og rydde og holde orden på rommet sitt.

– Det er helt legitimt å kreve folkeskikk fra folk som skal bo tett med andre, men i stedet begrunnes krav om bestemt atferd med at det er nødvendig for å oppnå rusfrihet. At voksne mennesker blir behandlet som barn som ikke mestrer å legge tøy på plass, er absurd.

– Hvorfor?

– Tenk deg at du er suicidal. Og så får du høre, «nå skal jeg lære deg å brette tøyet ditt». Hvordan vil du oppleve det? Likevel bretter du tøyet ditt, for du vil jo gjøre deg fortjent til at behandlerne tar gode avgjørelser for deg på institusjonen.

– Miljøterapi handler da om mer enn å rydde tøy?

– Det er likevel mangel på programteori i miljøterapi, det er et eget emne.

Gir studentene analytiske begreper

– Du er ansvarlig for videreutdanning innen rusfeltet, hvorfor undervise i noe du er imot?

– Det er feil å si at jeg er imot rusbehandling. Jeg etterspør et kritisk blikk på den praksis vi tradisjonelt kaller «behandling», og det faktum at behandlingers uønskede effekter underkommuniseres. Når det er sagt utgjør «behandling» en begrenset del av de emner vi har på studiet. Det er mange viktige temaer rundt rus og avhengighet som ikke er relatert til behandling.

På VID videreutdannes blant annet sosionomer, sykepleiere og vernepleiere som jobber i rusfeltet.

– Det viktigste for meg er å gi studentene analytiske og faglige begreper, så de er bedre rustet til å forstå og utvikle egen yrkesrolle, sier Recke.

Hun påpeker at ansatte tilegner seg kunnskap og tradisjon i praksisfeltet, og har sjeldent faglige forutsetninger for å stille kritiske spørsmål.

– Det er generelt lite rusfagspensum på helsefaglige og sosiale bachelorutdanninger.

Trenger pause fra kaos

– Vil du legge ned rusinstitusjoner eller reformere dem?

– Vi trenger å se nærmere på hvordan vi behandler folk. Vi trenger skjerming og hjelp til de som er syke og ikke selv klarer å finne alternativer til et liv med mye rus. Mange trenger tid og omsorg for å kunne samle seg selv, en pause fra kaos for å gjenvinne stabilitet og ro. Kan vi gi dem det, uten å kreve identitetsforandring?

Recke mener at behandlingsoppholdet kunne ta mer form som rekreasjon, aktivering og stimulering av egne kreative evner.

– Man får skjerming, en pause fra kaos og kanskje får man holde på med noe man liker. Vi trenger å gjøre rusbehandling mer attraktiv for dem som trenger det. I dag må pårørende løfte svære omsorgsoppgaver, fordi mange rusavhengige har dårlige erfaringer med de eksisterende tilbud og derfor unngår behandling.