Eirik Dahl Viggen, Fontene

edv@lomedia.no

Søknadstiden for dagpenger er firedoblet i de store byene – fra tre uker til opptil tre måneder. Ramaskriket sprenger spaltene. De som mister jobben under finanskrisen får beskjed om å søke stønad til livsopphold isteden, altså å «gå på sosialen» mens de venter.

Godt voksne menn og kvinner som har stått på norske fabrikkgulv siden 1970-tallet, bygd eneboliger på 80-tallet og dobbelgarasje til 4xWD og SUV-en på 90- og 00-tallet må gni seg i øynene: Kan det være sant? Skal jeg inn i køen sammen med rusavhengige, trygdemottakere, alenemødre? Her i det åpne Nav-landskapet av bjørkefinér og sildrende vannkjølere skal jeg, fagorganisert sosialdemokrat og samvittighetsfull forbruker, måtte menge meg med hele filleproletariatet? Pinlig.

Men se, der borte i sofagruppen sitter en akademiker og fyller ut attføringssøknad, og der borte i kaffebaren snakker en tidligere eiendomsmegler med sosialkuratoren. Hele klassen samlet, med andre ord. Rettere sagt: klassene samlet. Nav, the great Unifier. En forenende kraft.

Med sin «én dør inn»-metafor, har Nav konstruert en kjempetrakt. Der det før var mange veier til de offentlige goder, er det fra nå én inngang, én kø. Det er en kø av misnøye, skal vi tro utallige avisoppslag de siste månedene. Før hadde all klagingen spredte adressater og litt diffuse uttrykk. Én fikk sosialhjelp under statens satser, én fikk ikke trygda, én fikk ikke relevant arbeid. Diverse statlige og kommunale kontorer fikk skylda. Men de fleste klientene stilte aldri opp i lokalavisa: rusavhengige, funksjonshemmede og alenemødre med fem bidragspliktige eks-samboere.

I krisetiden har de fått selskap av de talende klasser: fagorganiserte arbeidere og en laptop-armert middelklasse som nå er livredd for å rykke ned i folkedypet. Mange med journalistvenner. Slikt blir det spaltemeter av.

Snu Nav-trakten, og den blir en ropert. Klagesangen får mangedoblet kraft. Siden Nav bare har én dør, fortsetter de malmfulle tonene å slå mellom veggene. «Æ hate Nav», messet LO-leder i Trondheim Arne Byrkjeflot fra talerstolen under fjorårets Trondheimskonferanse. Han har mange bak seg, men er det så konstruktivt? En klasseanalyse, som 68-ere som ham er så glade i, er kanskje bedre enn å si «Æ hate Nav». For selv om Nav samler folket til én nasjon, én stemme, har samfunnet aldri blitt klasseløst. En slik 1800-tallsutopi ville uansett være håpløst uegnet til å løse opp køen på Nav.

Men det finnes andre, velprøvde løsninger. Hvor? Innen luftfarten. I et velsmurt transportmarked får kunden kjøpt plastkort til å passere køen ved gate’n. Flere medlemsfordeler gir flere medlemmer, selv i politiske og solidariske LO. Hvorfor ikke utstede et Nav Gold Express-kort til egne medlemmer? Fabrikkarbeideren drar kort, trykker kode, og rykker rett fram til pengekassa. Ikke-organiserte Nav-kunder, filleproletariat og sosialklienter, kunne få et Nav Club Social. Med dette kortet rykker de ikke fram i kø, men får et oppvarmet lokale med designersofa, gratis kaffe og internett de kan tilbringe timene i. Men slik er det jo allerede.