Mange kan få det bedre

Psykiske lidelser hos personer med psykisk utviklingshemming har fått liten oppmerksomhet. Knutepunkt-prosjektets arbeid rundt en mann med autisme og psykisk utviklingshemming omfattet diagnostisering og behandling av hans psykiske lidelse. Resultatene er oppsiktsvekkende, og mannen har fått et dramatisk bedre liv.
(Artikkelen ble trykt i Embla 4-05)
16.01.2006
15:34
15.12.2013 22:35

De siste åra har man blitt mer klar over at også psykisk utviklingshemmede kan ha psykiske lidelser. Knutepunktet for psykiske lidelser i Autismelnettverket er organisert som et fem-årig prosjekt for å utvikle spisskompetanse på autisme og psykisk lidelse. Knutepunkt-teamet består av fagpersoner fra Voksenhabiliteringen og Psykiatrisk avdeling for psykisk utviklingshemmede ved Ullevål universitetssykehus (se Martinsen og flere, 2003).Lars har vært knyttet til et prosjekt i regi av Knutepunktet. Lars er en mann i 30-årene med alvorlig utviklingshemming og autisme, som har slitt med store vansker gjennom hele livet. Han har to personale tilgjengelig gjennom hele døgnet (2:1 bemanning) grunnet med alvorlige atferdsavvik. Ved prosjektstart var det rapportert " Selvskading, som bl.a. skalling i vegg og gulv, bitt mot hender, slag mot hodet." Utageringer mot personer, herunder bl.a. slag, spark, skalling, spytting, kloring, kasting av gjenstander m.m." Utagering mot inventar, slag, kasting av gjenstander, ødeleggelse av klær." Ekstrem treghet i de fleste situasjoner.Mange typer tilnærminger var tidligere blitt prøvd. Blant annet har han i tidligere tider vært utsatt for straffeprosedyrer i form av rekonstruksjoner og motstandsforklaringer. I første omgang førte det til markert nedgang i antall utageringer, men samtidig utviklet han andre alvorlige psykiske og nevropsykiatriske vansker. Blant annet utviklet han kraftige humørsvingninger og ekstrem treg atferd i hverdagslige gjøremål. De mest ekstreme tilnærmingene skapte flere problemer enn de løste.

Samarbeid

Etter initiativ fra hovedpersonens nærmeste tjenesteytere i kommunen ble Lars prosjektklient i Knutepunkt for psykiske lidelser ved Autismenettverket. I praksis innebar det et samarbeid mellom representanter fra Habiliteringstjenesten i Østfold, Baterød kompetansesenter i Sarpsborg, og Knutepunktet.Hensikten med prosjektet var blant annet å bekrefte eller avkrefte mistanke om psykisk lidelse, og diagnostisere så presist som mulig. Med utgangspunkt i diagnose og øvrig bilde av personens vansker og behov relatert til psykisk helse, var det en målsetting å skreddersy miljøterapeutiske strategier og eventuelt finne frem til optimal medikamentell behandling.Ettersom det ble anvendt tvang i i henhold til sosiallovens §4 A, knyttet til omfattende selvskading og utagering, var det også et mål å redusere bruk av makt og tvang i miljøbehandlingen. I prosjektet hadde vi også en overordnet målsetting om generell heving av livskvalitet hos hovedpersonen.Når personer har store atferdsforstyrrelser, er det viktig å ha et bredt fokus på årsaker og sammenhenger. Det innbefatter også somatiske forhold. Blant annet ble det foretatt CT av hjernen, kromosomundersøkelser og metabolsk screening, uten at det ble funnet noe påfallende. Før prosjektstart var det allerede foretatt grundig kartlegging av miljøforholdene. Det som gjenstod var en grundig utredning om psykiske lidelser.

Utfordringer ved diagnostisering av psykiske lidelser

Det ligger en del utfordringer i å diagnostisere personer som har autisme og utviklingshemming, særlig når de har lite språk. Det er vanskelig å få informasjon om tanker og følelser, noe som vanskeliggjør diagnostisering. I tillegg er det en utfordring at særegenheter ved typisk autistisk atferd kan være vanskelig å skille fra typiske symptomer for psykisk lidelse. Instrumenter som er utviklet for å identifisere psykiske lidelser hos utviklingshemmede mennesker kan derfor ikke anvendes direkte i forhold til mennesker med autisme. Dette er begrunnelsen for at Knutepunktet for psykiske lidelser har satt i gang et forskningsprosjekt for å utarbeide et kartleggingsredskap kalt PAC, (Psychopathology in Autism Checklist) (Bakken og flere, 2004). Hensikten med å utvikle kartleggingsverktøyet, Psychopathology in Autism Checklist – PAC – er å konstruere et verktøy for systematisk informasjonsinnhenting fra nærpersoner som kan danne grunnlaget for en diagnostisk vurdering av spesialister.Tre av tjenesteyterne til Lars skåret PAC. Den samlede vurderingen ga grunn til å gå videre på en hypotese om tvangslidelse og bipolar stemningslidelse.PACMålet er at PAC kan benyttes til å identifisere de personer med autisme og utviklingshemming som også har en psykisk lidelse, og eventuelt også gi grunnlag for å skille mellom ulike former for psykiske lidelser. Identifikasjon og diagnostisering vil være bestemmende for behandlingsstrategi.PAC omfatter et skjema som fylles ut av nærpersoner med god og langvarig kjennskap til den aktuelle klient for å få informasjon om endring fra vanlig fungering og idiosynkratiske symptomer. Skjemaet omhandler i størst mulig grad observerbar atferd, slik at det kan fylles ut av ufaglærte nærpersoner. Utarbeidelsen av PAC tar utgangspunkt i antagelsen om at psykiske lidelser hos mennesker med autisme og utviklingshemming begrepsmessig er de samme som for normalt intelligente (Lainhart, 1999), men at fremtredelsesformen kan være ulik. Utarbeidelsen av PAC baserer seg derfor på tradisjonelle diagnosemanualer (ICD-10, WHO, 1993). Foreløpige versjoner er under utprøving, og PAC forventes tilgjengelig for vanlig bruk i fagmiljøet tidligst våren 2006.

Kartlegging av tvangslidelse

Ved vurdering av tvangslidelse benyttet man kartleggingsverktøyet Yale-Brown Obsessive scale (Y-BOCS) (se ramme). To av tjenesteyterne til Lars ble intervjuet sammen av psykolog. Beskrivelse av tvangshandlinger hos Lars: Ved små del-aktiviteter hadde han omfattende berøringsritualer og ritualer med hopping. Før han gikk videre i en handlingskjede, måtte han gjennomføre et system som innebar berøring av egen kropp og av objekter, samt at enkelte objekter skulle plasseres på bestemte måter. Han gikk ikke videre til neste handling før dette var gjennomført riktig. Innimellom dette stivnet han også til, og hadde gjentatte pauser med venting, før han gikk videre.

Oppvåkning Når nærpersonene gikk inn til ham om morgenen, pleide Lars å ligge med hodet under dynen, og stikke hodet opp og ned noen ganger. Deretter pleide han å ligge nesten helt stille lenge. Han fremviste så ritualer hvor han klorte seg på lårene, bøyde og rettet ut bena, berørte seg selv i ansiktet, slo seg mot låret og vippet dynen opp og ned. Dette gjentok seg i ulike varianter. Mønsteret var forholdsvis likt fra dag til dag, men ikke identisk. Tjenesteyterne kunne ane når det nærmet seg avslutning gjennom avtagende intensitet i bevegelsene. Ritualene ble gjentatt om og om igjen, slik at det tok fra 30 minutter til et par timer fra vekking til han klarte å stå opp.

Frokostsituasjon

Ritualene fortsatte utover dagen, blant annet i frokostsituasjonen. Før han var klar til å drikke, måtte glasset plasseres på en bestemt måte i forhold til tallerkenen. Dette i seg selv kunne ta lang tid. Han hadde også andre tvangspregede ritualer om drikke. Blant annet måtte han drikke et glass drikke pr. enhet mat han spiste (for eksempel ett glass drikke per knekkebrød). Det han ikke klarte å helle i seg, måtte helles ut i vasken. Til frokost spiste han flere knekkebrød, og mellom inntak av hvert knekkebrød skulle en rekke ritualer utføres. Disse ble utført tregt, gjennom omfattende venting mellom de ulike handlingene og ritualene. Det var ikke uvanlig at frokosten i seg selv varte fra 2-4 timer. Mønstrene i ritualene var relativt like fra dag til dag, men, nyanser i hva som var «perfekt nok» utførelse varierte. Det så ut til å være slik at han holdt på til «det kjentes riktig». Svært mange av ritualene til Lars innebar berøring av egen kropp og/eller objekter. Han stoppet mye opp underveis, og brukte svært lang tid på ritualene. De mest omfattende problemene syntes å være av mer generell karakter knyttet til det å begynne og avslutte handlinger. Y-BOCS skåren indikerer en tvangslidelse med alvorlig grad. Den samlede beskrivelsen av hans tvangspregede atferd passet likevel ikke først og fremst til klassiske former av tvangslidelse (tvangshandlinger som opptrer hyppigst blant personer med tvangslidelse), selv om elementer fra typisk tvangslidelse var til stede. Lars slet først og fremst med en sjelden form for tvangslidelse kalt primary obsessive slowness (primær tvangsmessig treghet). Dette er en type tvangspreget væremåte som er forbundet med større grad av nevrologiske forstyrrelser enn de øvrige mer hyppig forekommende tvangsfenomenene. Den er også kjent for å være betydelig mer vanskelig å behandle enn øvrige typer tvangslidelser.Lars hadde høyeste og nest høyeste skår på de fleste tema i verktøyet. Personer som skårer så høyt opplever tvangshandlingene som så alvorlige at de virker invalidiserende. Symptomene skaper en alvorlig funksjonsbrist. Mange hverdagssituasjoner tok svært lang tid for Lars, mens andre situasjoner kunne foregå relativt raskt. På det verste gikk det inntil 12 timer fra Lars ble vekket til han var ferdig med å spise frokost. Han hadde det aldri bra når det tok lang tid. Han ga mange uttrykk for at han hadde det vanskelig, og slet med å komme videre.

Kartlegging av bipolar stemningslidelse

Det ble også rapportert om svingninger i atferd. Registreringer viste at han i mange år hadde hatt sykluser på ca 6 uker med store humørsvingninger. Det innbefattet blant annet perioder på 3-7 dager preget av en hurtig økende uro med hyppige og kraftige utageringer og tvangsatferd, spesielt knyttet til kravsituasjoner. Det var også vanlig at han gikk ned i vekt i denne perioden. Denne perioden ble etterfulgt av en kort periode på 1-3 dager hvor beskrevet atferd toppet seg. I følge beskrivelsene til de som ble intervjuet førte dette til en «kollaps», etterfulgt av en periode på 3-6 dager hvor han virket sliten, sov mye, var veldig rolig og hadde mindre tvangsatferd, samtidig som han var «fjern» og utilgjengelig.Frekvensen av utageringer og tvangshandlinger varierte med svingningene. Høyest frekvens var det i overgangene fra ett stadium til et annet.Diagnostisering ble gjort i henhold til kriteriene i ICD-10. Symptombildet var urent, i den forstand at det vi betraktet som perioder med maniske innslag, var perioder han hadde det vondt og vanskelig. Dette ble betraktet som blandede episoder, som innebærer at maniske og depressive trekk er markert til stede samtidig. Dette ble etterfulgt av perioder med utmattelse og nedstemthet (depresjon). Skiftingene er svært hyppig for en bipolar lidelse å være, og samlet kvalifiserer bildet til diagnosen hurtigskiftende bipolar affektiv lidelse, atypisk blandet tilstand.

Diagnoser

Etter utredning hadde Lars fire hoveddiagnoser, som vi vurderte som treffende i forhold til symptombildet." Psykisk utviklingshemming – alvorlig grad " Autisme " Tvangslidelse; Primær tvangsmessig treghet + vanlig type" Bipolar lidelse, hurtigsvingende, blandet typeDe to førstnevnte diagnosene hadde allerede i mange år vært kjent og satt i fokus. Tiden var derfor inne til å intensivere fokus på de to sistnevnte diagnosene. Vi gjennomgikk litteratur som beskrev både fremtreden av symptomene, forebygging og behandling hos personer med og uten utviklingshemming. Medikamentell behandling og miljøterapeutiske strategier ble knyttet opp til dette.

Medikamentell behandling Miljøterapeutiske strategier er avgjørende for å forebygge og behandle problemer av den typen Lars hadde. Noen ganger er det nødvendig å supplere med medikamentell behandling. Ulike medikamenter hadde vært prøvd tidligere. Blant annet de antipsykotiske medikamentene Truxal, Haldol og Cisordinol. De ga en viss dempning av enkelte symptomer, men bivirkningene var samlet sett større enn effekten. Antiepileptikumet Tegretol hadde blitt forsøkt for å regulere stemningssvingningene. Svingningene ble noe mindre, men aggresjonen økte. Melatonin hadde vært forsøkt i forhold til å regulere søvn, men dette ga ingen effekt. Antidepressivumet Cipramil hadde også vært forsøkt. Dette forkortet hans rolige perioder, og førte til økt utagering og økning i tvangslidelsen.

Effekt

Først da prosjektet startet utprøving av antipsykotikumet Risperdal for Lars, fikk man gunstig effekt. Effekten var til gjengjeld dramatisk. De aller fleste ritualene ble borte. Den tvangspregede ventingen mellom utførelsen av handlinger ble også borte. Mens han tidligere hadde mange ritualer ved oppvåkning, som typisk kunne ta ½-2 timer, har han nå kun en til to berøringsritualer på egen kropp før han står opp. Frokostsituasjonen, som tidligere typisk tok 2-4 timer, gjennomføres nå omtrent like raskt som for «folk flest». Situasjonen er preget av god flyt, og han stopper ikke lenger opp underveis. Det er spor av enkelte ritualer, men de utføres så raskt at det ikke skaper problemer for ham. For eksempel kan han raskt berøre et objekt eller gjenstand én gang, og er så ferdig med dette for en god stund. Stemningssvingningene ble redusert fra «svære nordsjøbølger» til «små dønninger». Svingningene fortsetter i omtrent samme rytme som før, men utslagene er svært små. Effekten ble oppnådd gjennom bruk av Risperdal alene, uten noen tilleggsmedisinering.Det ble også foretatt justeringer i miljøterapeutiske strategier. Mange av de strategiene som allerede var i bruk i miljøet var etter vår vurdering ganske gode, selv om justeringer optimaliserte dem ytterligere. Lars sine problemer var av en slik art at han trengte medikamentell behandling for å bli tilgjengelig for den gode miljøterapeutiske jobbingen. Justeringene som ble foretatt, er beskrevet nedenfor.

Miljøterapi i dag

– Det blir gitt færre instrukser. Det blir ikke lenger «mast» på klienten for å få ham videre. Han får den tiden han trenger før vi går videre. Dette har trolig ført til at han opplever at han selv mestrer sine tvangshandlinger og den angsten han opplever rundt dette. Slik har han utviklet større grad av selvkontroll.– Klientens kommunikasjonssystemer har blitt videreutviklet. Tidligere var bruken av pictogrammer i stor grad bundet opp til dagstavle. Nå benyttes de i tillegg på arbeid, på baderom (kjeder for stell), vaskerom (kjeder for husarbeid), i flippalbum (hva skal vi gjøre ute), samt i garderobe for å kommunisere om det er arbeid eller fridag.– Arbeidet til klienten har blitt bedre individuelt tilrettelagt. Han har nå et sted å stå inne og jobbe. I tillegg har han færre arbeidsdager og flere fridager.– Inngrepskriteriet for bruk av tvang er endret. Nå aksepterer man «mild form» for utagering som kommunikasjon. Det har medført en kraftig nedgang i antall tiltak og tiltakslengde. Samtidig har frekvensen og intensiteten på utageringen gått kraftig ned. – Økt fokus på funksjonell kommunikasjon. Om klienten kommuniserer hva han ønsker, skal personalet så langt det er mulig etterkomme dette. Dette har medført at han i stor grad har tatt styringen over når han vil høre musikk selv (og han klarer selv å avslutte dette). Tidligere var dette et stort problem. Det samme gjelder i forhold til å avslutte aktiviteter eller klare å si nei til aktiviteter.– Tilrettelegging i forhold til måltider. En-porsjonspakninger med pålegg, og en mer koselig ramme rundt måltidet. Det har blitt ommøblert slik at han nå har utsikt over Glomma når han spiser. – Klienten kler nå på seg selv. Vi følger ham ikke i garderoben. Om han tar på seg klær han ikke skal bruke, så skifter vi før vi skal ut. – Samhandlingsfokuset er flyttet fra hans utfordrende atferd til å «tulle og fjase» for å skape en koselig samhandling. Det synges, kiles, danses og lages lyder (personalet). Det er lite fokus på feilforsterkning og heller fokus på å sette ham i bedre humør om han virker gretten. Reagerer han med misnøye på dette, så slapper bistandsyterne av. Det skal være på Lars sine premisser. Det legges vekt på turtaking i samhandlingen. Det vil si at Lars lager en lyd, og personalet gjentar den etter ham.– Man har økt fokus på å «lese» hvilket humør han er i, og stiller krav og samhandler med ham deretter. – Det blir lagt vekt på større sosial deltagelse. Siden Lars utagerer svært lite nå og tvangsbruk er sterkt redusert, har vi i langt større grad kunnet benytte samfunnet rundt oss. Som for eksempel idrettsarrangementer, konserter, kafébesøk, badeland, tilrettelagt disco m.m. – Når han står opp på natta blir det ikke gjort forsøk på å legge ham. Han kan rusle og sjekke det han trenger før han legger seg selv.

Effekt av behandlingen

Vi har valgt å bruke en bred tilnærming ved vurdering av strategienes samlede effekt, hvor både kvalitative og kvantitative kriterier ble anvendt.Hvis man ser et par år tilbake, brukte Lars ekstremt lang tid på daglige aktiviteter som påkledning, måltider osv. I dag er dette radikalt forandret. Registreringer for år 2004 viser at påkledningen i gjennomsnitt tar ca 15 minutter. I tillegg gjennomfører han nå denne situasjonen helt selvstendig. Han bruker vanligvis ikke lenger tid på et måltid enn det som kan betraktes som normalt. Ovennevnte resultater har sammenheng med at tid til berøringsritualer gikk dramatisk ned, samt at tvangsmessig trang til venting mellom delhandlinger ble så godt som helt borte. Enkelte ritualer består imidlertid nesten som før. For eksempel har han fortsatt tvangsimpulser som involverer personalet, med krav om at de skal gjøre bestemte ting og oppføre seg på bestemte måter. Han har også fortsatt en del ritualer knyttet til mat og drikke, for eksempel at alt må spises opp eller drikkes opp, eller eventuelt helles ut. Her har man valgt å tilrettelegge forholdene, slik at han og omgivelsene lettere kan leve med dem, uten å oppleve dem som spesielt problematisk. Tilfeller hvor tjenesteytere bruker fysisk makt for å stoppe alvorlig selvskading, utagering mot andre personer samt rasering av inventar og utstyr, har blitt kraftig redusert. Episoder som tidligere medførte massiv utagering fra Lars, med påfølgende tvangsbruk fra personalet, bærer i dag preg av at han kommuniserer at han er misfornøyd med endringen, og nøyer seg med det. Dette uttrykker han ofte med lyder, eller ved lett dytting/dulting av personalet. Nedgangen i antall tiltak med makt/tvang har fortsatt også etter denne registreringen. At bruken av tvang etter § 4 A i Lov om sosiale tjenester har blitt redusert fra et meget høyt nivå til et meget lavt nivå, må kunne tolkes som et tegn på økt livskvalitet.

Oftere uttrykk for tilfredshet

Tidligere tok det lang tid for Lars å våkne opp om morgenen og komme i gang med dagen. Nesten daglig var det utageringer knyttet til dette. Nå våkner han med et smil på leppene, strekker seg litt i sengen og står opp uten problemer. Generelt smiler og tuller han svært mye mer enn tidligere, og virker mye mer avslappet. Dette kan man se blant annet på ansiktsuttrykket hans. Han spenner ikke musklene i ansiktet og halsen like mye som før. Han liker også at personalet tuller med ham, og inviterer ofte til dette. Det er oftere ”godlyder” og sjeldnere ”stressa” lyder som hvesing og andre høye lyder som indikerer at han ikke har det bra. Slag mot inventar er også nesten fraværende.Han tåler også forandringer mye bedre enn tidligere. Blir det endringer i planene går dette greit, i motsetning til tidligere. Han tåler også bedre å bli korrigert og bedt om å gjøre noe annerledes. Tåleevnen for endringer har ikke sammenheng med at man kommuniserer tydeligere. Men mye tyder på at han oppfatter andres kommunikasjon tydeligere enn tidligere. Dette kan ha sammenheng med at han ikke lenger har så mange forstyrrende tvangstanker.

Større selvbestemmelse og sosial deltagelse

Lars har fått betydelig større muligheter til selv å styre hverdagen. Han kan velge det han vil, og velge bort det han ikke ønsker. Han slipper i stor grad å bli mast på av personalet. Han deltar i mange sosiale sammenhenger, hvor bistandsyterne tidigere ikke turte å ta ham med. Blant annet til idrettsarrangementer, konserter, kafébesøk, badeland, tilrettelagt diskotek m.m.I betydelig større grad enn tidligere søker han også kontakt ved hjelp av lyd. I løpet av prosjektperioden utviklet han også en evne til å slappe av, som ikke tidligere har blitt observert i hans voksne alder. Før var han i konstant aktivitet, når han ikke var lammet og stresset av den tvangsmessige tregheten i overgangssituasjoner. Nå kan han ligge rolig i 2-3 timer, f. eks på sofaen eller på stranda og slappe av. Det virker som han har blitt mer observant ovenfor omgivelsene sine. Han følger til enhver tid med på hva personalet snakker om, og får med seg mye av det de sier til ham.

Stabilisering av humør og energi

Humøret hans har også blitt forholdsvis stabilt, uten de store toppene og bunnene som var karakteristisk tidligere. Man kan fortsatt se spor av når han skulle hatt toppene sine. Da er han mer irritabel og tenner raskere, men henter seg ganske greit inn. De «gamle» tvangshandlingene forekommer i mindre grad. De kan være tilstede enkelte dager, mens de andre dager er fraværende. De dagene tvangshandlingene er tilstede, blir han ikke like frustrert som tidligere hvis de brytes. Lars sover også lenger om natten enn før. Tidligere var 4-5 timers søvn det normale for ham. Nå sover han nesten alltid 6-8 timer. Matinntaket har også stabilisert seg. Tidligere kunne man si ut fra perioden han var inne i, hvor mye han kom til å spise. I dag spiser han stort sett like mye hver dag.

Konklusjon

Å diagnostisere psykiske lidelser hos personer med autisme og alvorlig grad av psykisk utviklingshemming, byr på mange utfordringer. Disse utfordringene var i utgangspunktet for å organisere et prosjekt rundt Lars for å diagnostisere og finne frem til egnet behandling. Bipolar lidelse fremstod i dette tilfellet med en klar rytme, hvor fasene avløste hverandre med nesten jevne intervaller. Det gjorde det lettere å identifisere stemningslidelsen. Det er imidlertid sjelden at de maniske og depressive fasene opptrer så rytmisk og hyppig som dette hos andre med eller uten autisme. Rekkefølgen av fasene kan komme i svært mange varianter, med for eksempel fortrinnsvis depressive faser, fortrinnsvis hypomane eller maniske faser, fortrinnsvis blandede faser, eller upredikerbare kombinasjoner av disse. Blandede faser, slik Lars hadde, innebærer både depressive og maniske symptomer på samme tid, og kan dermed være vanskeligere å fange opp enn rene depresjoner eller maniske tilstander. Lars hadde også svært hyppige skiftninger, med en depressiv fase og en blandet fase i løpet av 6 ukers intervall, noe som tilsvarer omtrent 9 depressive og 9 blandede episoder per år. Dette er hyppig, sett i lys av at gjennomsnittet blant personer med bipolar lidelse er 4 faser i løpet av de 10 første sykdomsårene. Det kreves derfor god kunnskap om personen over lang tid for å kunne fange opp bipolar lidelse. Tvangslidelse trenger ikke være så vanskelig å fange opp, dersom symptomene viser seg som observerbare ritualer og personen er vesentlig plaget av lidelsen. Noen ganger kan det likevel være grenseoppganger som gjør bildet uklart. For mer utdypende beskrivelse av fremgangsmåte for diagnostisering og behandling av tvangslidelse hos personer med utviklingshemming og/eller autisme, se Eknes (2004). Hvor vidt den sjeldne varianten som kalles primær tvangsmessig treghet fanges opp, vil i større grad bygge på tilfeldigheter. Den er n emlig så sjelden at de fleste klinikere aldri møter noen klienter som har akkurat denne varianten. Betydning av en slik diagnose kan imidlertid være stor, med tanke på nærpersoners forståelse av personens vansker, og hvordan man takler dette miljøterapeutisk. I litteraturen er det beskrevet at det er svært vanskelig å oppnå effekt både gjennom psykologisk behandling og medikamentell behandling. Ikke noe sted er det beskrevet at Risperdal alene skal kunne gi vesentlig effekt overfor primær tvangsmessig treghet. Likevel oppnådde man i dette tilfellet en nærmest mirakuløs effekt. Slike dramatisk gode resultater vil likevel representere unntak i behandling av både denne og andre typer alvorlige psykiske lidelser. Men det er grunn til å glede seg når det skjer. Svært ofte vil det også kreve lang tids oppfølging fra leger for å finne optimal medisinering. Slik var det også i denne saken. I flere år før man traff riktig, hadde man prøvd ut andre medikamenter som det var grunn til å håpe at kunne gi en viss effekt. Når man til slutt traff, traff man til gjengjeld godt. Risperdal viste seg i dette tilfellet også å ha meget god stemningsregulerende effekt. Dette handler likevel ikke om Risperdals fortreffelighet. Svært få andre i noenlunde tilsvarende situasjon vil oppnå like god effekt som Lars. Men det viser hvordan grundighet, utholdenhet, og tverrfaglig samarbeid kan bidra til betydelig forbedring, selv hos personer som har hatt ekstreme vansker over mange år.Behandlingen av Lars er også en illustrasjon av hvor viktig supplement med medikamentell behandling noen ganger kan være, når man ikke oppnår tilstrekkelig god effekt av miljøterapi alene. God omsorg og miljøterapeutisk behandling vil likevel være det viktigste, både i denne og andre saker.

Referanser:

BAKKEN, T. L., HELVERSCHOU, S.B., EKNES, J., KALVENES, G., BJELLA, H., EILERTSEN, D.E., MARTINSEN, H.: (2004). Psykiske lidelser hos voksne mennesker med autisme og utviklingshemming - Begrepsanalyse. Autismenettverket (Oslo) (1).

EKNES, J.: (2004). Tvangslidelse – forståelse, diagnostisering og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

LAINHART J. E.: (1999) "Psychiatric problems in individuals with autism, their parents and siblings." Journal of Autism and Developmental Disorders, 11, 278-298.

MARTINSEN, H., HELVERSCHOU, S.B., KALVENES, G., BJELLA, H., EKNES, J., BAKKEN, T.L., EILERTSEN, D.E.: (2003). Psykiske lidelser hos voksne mennesker med autisme og psykisk utviklingshemming. Prosjektprofil. Autismenettverket (Oslo) (2).

World Health Organization (1993): The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders. Diagnostic criteria for research. World Health Organization. Geneve.

Yale-Brown Obsessive scale (Y-BOCS) er verdens mest brukte verktøy for å identifisere tilstedeværelse og grad av tvangslidelse. Den finnes både som intervju og selvrapportering, for henholdsvis voksne og barn. Barneversjonene omtales noen ganger som CY-BOCS. Ingen av versjonene er laget for personer med utviklingshemming/autisme, men har med hell likevel blitt tilpasset og brukt pragmatisk overfor denne gruppen, både i klinisk sammenheng og forskning. Når kommunikasjonsvanskene er store, unnlater man å skåre de delene som omhandler tvangstanker, og konsentrerer seg bare om observerbare tvangshandlinger.

Mange personer har vært involvert i prosjektet. Vi vil med dette takke følgende for innsatsen og det gode samarbeidet: Sissel Helverschou ved Autismeenheten, Harald Bjella og Gro Kalvenes ved voksenhabiliteringsenheten i Oslo, Lars sin hjelpeverge, Christina Raae, Yngve Herikstad og andre ved Baterød bo- og kompetansesenter, Sissel Grodås, Kristiina Bjerklund, Kristin Hansen og andre ved habiliteringstjenesten i Østfold.

Jarle Eknes er psykologspesialist ved Psykiatrisk avdeling for psykisk utviklingshemmede UUS, Autismenettverket, Universitetet i Oslo Claes Jansson er sosionom og arbeider ved Habiliteringstjenesten i Østfold Trine Lise Bakken er sykepleier, can.san. og doktorgradsstipendiat ved Psykiatrisk avdeling for psykisk utviklingshemmede UUS, Autismenettverket, Universitetet i Oslo Kai Erik Larsen er vernepleier og arbeider ved Baterød Bo-og Kompetansesenter Monica Olseng Stordal er vernepleier og arbeider ved Baterød Bo-og Kompetansesenter

16.01.2006
15:34
15.12.2013 22:35

Yale-Brown Obsessive scale (Y-BOCS) er verdens mest brukte verktøy for å identifisere tilstedeværelse og grad av tvangslidelse. Den finnes både som intervju og selvrapportering, for henholdsvis voksne og barn. Barneversjonene omtales noen ganger som CY-BOCS. Ingen av versjonene er laget for personer med utviklingshemming/autisme, men har med hell likevel blitt tilpasset og brukt pragmatisk overfor denne gruppen, både i klinisk sammenheng og forskning. Når kommunikasjonsvanskene er store, unnlater man å skåre de delene som omhandler tvangstanker, og konsentrerer seg bare om observerbare tvangshandlinger.

Mange personer har vært involvert i prosjektet. Vi vil med dette takke følgende for innsatsen og det gode samarbeidet: Sissel Helverschou ved Autismeenheten, Harald Bjella og Gro Kalvenes ved voksenhabiliteringsenheten i Oslo, Lars sin hjelpeverge, Christina Raae, Yngve Herikstad og andre ved Baterød bo- og kompetansesenter, Sissel Grodås, Kristiina Bjerklund, Kristin Hansen og andre ved habiliteringstjenesten i Østfold.

Jarle Eknes er psykologspesialist ved Psykiatrisk avdeling for psykisk utviklingshemmede UUS, Autismenettverket, Universitetet i Oslo Claes Jansson er sosionom og arbeider ved Habiliteringstjenesten i Østfold Trine Lise Bakken er sykepleier, can.san. og doktorgradsstipendiat ved Psykiatrisk avdeling for psykisk utviklingshemmede UUS, Autismenettverket, Universitetet i Oslo Kai Erik Larsen er vernepleier og arbeider ved Baterød Bo-og Kompetansesenter Monica Olseng Stordal er vernepleier og arbeider ved Baterød Bo-og Kompetansesenter