Liten tro på endring

Det kan bli få stemmer å hente på Fattighuset i Oslo. Mange har gitt opp å tro på hjelp fra politikerne.
12.09.2011
16:30
16.12.2013 16:57

mia.paulsen@lomedia.no

På Fattighuset er det full aktivitet. I første etasje av bygården på Grønland ligger hauger av klær klare til utdeling, og praten går livlig. I andre etasje står lunsjen framme. Men interessen for valget er varierende.

Fattige og eldre

-- Jeg har vært syk en stund, så jeg har ikke fått orientert meg. Men fattigdom og eldreomsorg er de viktigste sakene. Jeg leste i Aftenposten i går at eldre på sykehjem betaler 400 kroner for å komme ut, sier en hoderystende kvinne vi møter i kafeen. Hun vil ikke oppgi navn.

Bolig og arbeid

Rune Mørk Stensrud har engasjert seg i valget og var nylig debattleder for et møte med sentrale politikere i Oslo. Han har allerede stemt.

-- Først bolig, så arbeid. Det må bygges flere boliger i Oslo. Dessuten er jeg opptatt av tannhelse. Norske politikere, som de eneste i Europa, ser ikke på tenner som en del av skjelettet, det bør man gjøre noe med, sier Mørk Stensrud. Han forteller at han har en tilstand hvor det ikke er mulig å gå med gebiss. Det eneste brukbare alternativet er implantat. Men det koster så mye at han i stedet må klare seg uten tenner.

Skuffende om tannhelse

Yrkeserfaringen er mangslungen. Han har jobbet både i psykiatrisk sykehus og rusomsorg. Men Rune Mørk Stensrud har opplevd å miste jobber på grunn av at han ikke har tenner, siden det preger måten han ser ut og snakker på. Å være uten tenner fører både til psykosomatiske lidelser og til fordøyelsesproblemer, poengterer han.

Når det gjelder tannhelse, har politikerne skuffet stygt, synes han; også Arbeiderpartiet, som er det partiet han stemmer på. Mørk Stensrud mener politikerne har en egen evne til å lytte engasjert, men uten at det fører til handling.

-- Jeg er enig med Arbeiderpartiet når det gjelder privatisering. Snart er alt fra sykehus til parkeringsplasser privatisert her.

Pappa fikk avslag

Hanya Habibi arbeider som frivillig med å sortere klær i det trange lokalet. Hun snakker gjerne, men vil ikke at vi skal ta bilde. Den unge kvinnen er norsk statsborger og vokst opp i Norge, er gift og har et barn på 4 år, ei ordentlig pappajente. Men pappa, som hun traff da han søkte asyl i Norge, er sendt hjem til Afghanistan. Han har fått endelig avslag på sin søknad om opphold, til tross for at kone og barn bor her. Ifølge reglene må det gå fem år før de kan søke familiegjenforening.

<<Urettferdig>>

Fem år er uendelig lenge for ei lita jente, og nå har Hanya Habibi mistet troen på norske politikere. Hun synes de er urettferdige.

-- Å stemme er ikke noe for meg. De gir opphold til kriminelle, men ikke til mannen min som er gift og har en datter her. Det er urettferdig, gjentar hun.

Økonomien er vanskelig, men da hun søkte om supplerende sosialhjelp, fikk Hanya beskjed om at mannen burde betale bidrag og sende det til henne. Fra Kabul.

-- Pengene strekker ikke til. Jeg jobber her som frivillig for å få mat, sier hun.

Mistet håpet

En mann ved siden av er like skeptisk. Han har stemmerett, men stemmer ikke. Han kommer fra Midtøsten, og sier at han ikke har tro på at politikerne kan gjøre noe konstruktivt.

-- Jeg har opplevd mye dårlig, og har mistet håpet. Politikere burde ha som mål å hjelpe vanlige folk. Alt vi trenger er et vanlig liv i ære. Jeg tror ikke noe vil forandre seg, sier han.

12.09.2011
16:30
16.12.2013 16:57