Liv Frøyland

Tiden er knapp når vi jobber med foreldre og barn i familieterapi. Det er viktig å hjelpe dem inn i et godt samspillsmønster så fort som mulig. Aller helst bør de ha det litt bedre sammen ved middagsbordet samme dag.Nesten uansett hvilket symptom det dreier seg om, skjer det noe med familiestrukturen som blant annet gjør at foreldre og barn strever med hvem som skal være i ledelsen og ta et voksent ansvar. Både foreldre og barn låses i onde sirkler av stadige krangler, vonde ord, dårlig samvittighet og avmaktsfølelse.Disse tankene er velkjente fra Minuchin og Haley. Det jeg opplevde som vanskelig med disse modellene var det som jeg opplevde som en «insisterende tilnærming». Den aktivt belærende måten som jeg oppfattet, både når jeg så og leste Minuchin og Haley, passet ikke så godt for meg. Modellene tok ikke nok hensyn til, den gangen, at normene tross alt var våre «troer» og fordommer, og ikke sannheter. Den gangen opplevde jeg at det ble for lite rom til å være spørrende, både til terapeutenes og klientenes normer. Selv om man liker sine egne normer om familieliv, tror jeg man går en tidlig død i møte som terapeut hvis man ikke også kan stille seg spørrende til dem. Det var en lettelse da Milano-modellen (1987) kom med sin tilbakelente ikke-normativitet. Det var frigjørende for meg, og nyttig for familiene med de relasjonelle, åpnende spørsmålene. Jeg har opplevd det som svært spennende og kreativt å utvikle en holdning av «ikke-normativitet» eller «mindre-normativitet». Den store fordelen med en slik holdning er jo, som kjent for de fleste, at vi og familien kan få øye på så mye som vi aldri har oppdaget før. Mitt møte med Parent Management Training (PMT) har betydd en bevisstgjøring av de normene jeg tror mest på når det gjelder barn og foreldre. Men jeg tror fortsatt at disse normene ikke er sannheter, og at det fortsatt er grunn til å stille seg spørrende til dem.Jeg har opplevd, og opplever stadig, at systemisk tenkning og ulike systemiske behandlingsmodeller kan være svært nyttige for å skape forandring i familier. Gjennom å samle hele familien, og gjerne nettverket for øvrig, stille sirkulære spørsmål, refleksjoner fra en eller flere kolleger, og forslag til hjemmeoppgaver, har mange fått god hjelp. Hele den systemiske bevegelsens fokus på løsninger, muligheter og mestring, har for meg og mange familier betydd et vendepunkt.

Vil ha konkrete råd

I de siste årene synes jeg imidlertid å ha merket at foreldre oftere ber om konkrete råd, og at de ønsker konkret og tydelig hjelp med hva de skal gjøre i hverdagslivet for å bli bedre foreldre. Jeg ser ikke bort fra at dette kommer samtidig som jeg nå gjennom PMT og Webster-Strattons modell er bedre i stand til å jobbe mer direkte for å styrke foreldre-barn-forholdet. Disse modellene er også blitt godt markedsført, så folk vet om dem, og etterspør dem av den grunn.Men jeg tror ikke det er bare der det ligger. Søren Hertz skriver i artikkelen «At arbejde systemisk i et diagnostisk felt» (Hertz 2003) at det er oppstått en usikkerhet hos mange – både fagfolk og foreldre – i forhold til barns og unges oppvekst. Han knytter dette til det han kaller den dobbelte sosialisering av barn i dag, at barn oppdras ikke bare av sine foreldre, men i høy grad også av ulike institusjoner, som barnehager, skoler og hjelpeinstanser. Han mener det kan skape usikkerhet når det er mange ulike «oppdragere», der alle bare er en del av helheten, og ofte kan ha forskjellig syn på hva som er bra for barna.Min erfaring er også at mange av de foreldrene som søker hjelp for sine barn i dag, forteller at de selv fikk lite grenser og normer i sin oppvekst – slik trenden var i 70-årene – og at de derfor nå ønsker klare svar og råd i barneoppdragelsen.Det er også et annet interessant perspektiv ved at mange nå søker konkret, og kanskje raskere hjelp enn før, til å bli bedre foreldre:Den kjente familieterapeuten Luigi Boscolo i Milano-teamet fortalte at han har i alle år hatt urolige barn i behandling, men at det likevel har vært en stor toleranse for barns uro i Italia. Det har for eksempel vært stor motstand mot å medisinere barn med hyperaktiv atferd, men de siste par årene har, iflg. Boscolo, legemiddelindustrien hatt et gjennombrudd for bruk av Ritalin, også i Italia. En måte å forstå dette på, sier han, er at den italienske samfunnsstrukturen er i ferd med å forandre seg. De italienske mødrene går nå mer og mer ut i arbeid. Og når familiene får det mer travelt, er det slutt på tålmodigheten også for den italienske mamma&

Oppskrift på bedre samarbeid

PMT er en behandlings- og opplæringsmetode som har som målsetting å gi et godt samarbeid mellom familiemedlemmene. Dette vil man kanskje si er målsettingen med all terapi med barn og foreldre. I PMT har man imidlertid utviklet helt konkrete framgangsmåter for hvordan barn og foreldre kan få det hyggeligere sammen, og hvordan foreldrene bedre kan håndtere konfliktsituasjoner. Gjennom PMT er jeg blitt mer oppmerksom på hvor konkret samspillet med våre nærmeste også er. Tonefallet du bruker når du kommer inn av døra etter jobben, kan avgjøre om du får en god eller dårlig ettermiddag med familien, og måten du tar barnet i armen på under tannpussen kan bety en koselig eller konfliktfylt godnattstund. Jeg er blitt oppmerksom på at klistremerker noen ganger kan få barn til å gå på do, mange ganger fortere enn mer avanserte terapier. Jeg som tidligere har vært mest interessert i de store linjer, og meningsinnholdet i det som sies, har nå måttet innse at når barn ikke gjør lekser, dreier det seg kanskje ikke bare om hva «skole står for i denne familien», men også om barnet får hjelp til å rydde seg en plass for leksearbeid, og blir oppmuntret til å ta opp bøkene fra sekken. PMT er rettet mot foreldrene. Foreldrene møter til timene uten barna, for å lære å bli mer kompetente foreldre. En begrunnelse for å ikke ha med barna, er at det kan svekke foreldrekompetansen ytterligere, hvis barna får se at foreldrene må trene seg i å bli bedre foreldre.Den modellen som man læres opp i her i landet, er utviklet ved Oregon Social Learning Center i USA. Metoden er utviklet gjennom 30 års behandling og forskning ved Gerald Patterson og hans medarbeider Marion Forgatch. (Patterson & Forgatch 1987, Ogden 1989)Pattersons teori om hvordan barn utvikler atferdsproblemer, beskriver hvordan foreldre og barn gradvis, og nesten umerkelig kommer inn i en ond sirkel hvor de påfører hverandre ubehag for å få viljen sin. En av partene starter med aggresjon, noe som øker sannsynligheten for at den andre svarer med motaggresjon. Den aggressive atferden er betinget av handlingen til en annen person.Pattersons teori er en sosial-interaksjons lærings-teori som retter oppmerksomheten mot slike fastlåste samhandlingsmønstre, eller onde sirkler i familier. Når foreldre og barn først er kommet inn I slike sirkler, kan det være vanskelig å finne nye positive sirkler uten profesjonell hjelp. Foreldre føler seg maktesløse, og barna vet heller ikke hvordan de skal komme seg ut av denne destruktive dansen. Alle lider på forskjellige måter. Foreldrenes tro på seg selv som oppdragere brytes gradvis ned, samtidig som barnets selvfølelse også brytes ned.Kort fortalt har PMT til hensikt å skape et godt samarbeid mellom barn og foreldre – og foreldrene imellom, og at foreldrene tar ledelsen i familien. Terapeuten lærer foreldrene spesifikke måter å forholde seg til barnet, som så skal prøves ut hjemme. Opplæringen foregår både i samtaleform og i rollespill. Foreldrene og terapeuten rollespiller vanlige konfliktsituasjoner, og trener helt konkret på hva som kan sies og gjøres for å få barnet til å høre. Foreldrene gjør altså hjemmelekser, både praktiske og skriftlige, som blir gjennomgått i timene. Det kan umiddelbart se ut som om PMT er nesten en ren opplæringsmodell etter en bestemt manual. Det virker jo også besnærende å skulle kunne lære bort 5 – 6 regler om «hvordan være gode foreldre». Terapeutiske prinsipper som relasjonens betydning, empati, evne til å være der klienten er, å spørre seg fram i stedet for å dytte på andre sin egen kunnskap, kan ved første øyekast være vanskelig å få tak i når det gjelder PMT. Jeg har imidlertid festet meg ved at de i Oregon omtaler metoden som «a hard core with soft skills». «The hard core» er PMT-programmet, «the soft skills» er alle mulige terapeutiske ferdigheter som terapeuten måtte rå over.

Mitt møte med PMT – Minuchin revisited

Mitt første møte med PMT var forvirrende. Det var som å komme tilbake til Minuchin og hans normer om hvordan en riktig familie skulle se ut, og ikke minst hans ekspert-rolle i møte med familiene.Min opplæring i PMT foregikk på OSLC (Oregon Social Learning Center) i Oregon, og hovedlærer var Marion Forgatch som står bak modellen, sammen med sin mann, Gerald Patterson. Heldigvis var det lett å fornemme lærerens egne terapeutiske «soft skills». Hun viste med sin væremåte, og i sin omtale av klienter at hun ikke brukte PMT på en mekanisk måte. Hele OSLC- staben framsto for øvrig som svært dyktige og empatiske terapeuter. Dette bidro til at jeg fikk lyst til å prøve ut metoden.Å bedre samarbeidet mellom barn og foreldre, er altså et overordnet mål. «Hva kan foreldre gjøre når barna ikke hører» er et overordnet spørsmål. Tilbake, etter min første leksjon med PMT, hørte jeg med nye ører at dette er et uhyre viktig tema i mange familier.Basis i PMT er å lære foreldrene å henvende seg til barna på en god måte, gi «gode beskjeder» som gjør det mer sannsynlig at de hører. Det er mange regler for hvordan slike gode henvendelser gjøres. En av dem er å dempe egne negative følelser og bruke en vennlig stemme. En annen er å gå nær barnet og sikre seg kontakt. Dette er enkle og fornuftige måter å forholde seg på i forhold til alle mennesker, men som kjent ikke så lett å huske på.Den første som prøvde det hos meg, var en far som fortalte at han så å si aldri hadde opplevd at hans hyperaktive 6 år gamle sønn hadde «hørt på ham». Da han kom tilbake igjen etter å ha prøvd ut sin nye kunnskap, sa han: «Simen har hørt på meg flere ganger denne uka. Da han gjorde det, var det som om han forandret seg foran øynene mine. Jeg syntes plutselig at han var så søt der han sto, det var nesten som det skinte av han». Han hadde altså begynt å se sønnen som noe mer enn bare en ufordragelig, urolig gutt. Dette bidro til å forandre forholdet mellom dem, og gutten ble fort mye roligere.Hendelsen bidro også til å styrke min tro på PMT.Prinsippene om hvordan voksne kan henvende seg til barna for å få dem med på et samarbeid om hverdagens gjøremål er etter min erfaring nyttige for de fleste. Noe av det jeg liker aller best ved PMT, er at de voksne må jobbe målrettet med å dempe sine negative følelser, som irritasjon, sinne, bebreidelser, ironi og martyr-holdninger. I PMT kaller man en spade for en spade, og sier at foreldrene må gjøre noe med disse negative følelsene for å få greie barn. Selv om dette er lettere sagt enn gjort, har det overrasket meg hvor villige foreldre har vært til å jobbe med det. De ser raskt at de får lønn for strevet, noe som øker motivasjonen for å prøve igjen. Barn, som voksne, hører jo som alle vet, mer på en som snakker med et hyggelig enn surt tonefall.Noen foreldre sier til og med at det er en lettelse at noen sier de må slutte å vise så mye irritasjon. De ser selv at det forsurer familielivet, men har ikke vært helt sikre på hva de skulle gjøre med irritasjonen. Både i hjelpeapparatet, og blant folk flest, råder fortsatt i stor grad den freudianske ide om viktigheten av å blåse ut sin frustrasjon, for å bli ferdig med den. Nyere psykologisk tenkning sier imidlertid at det kan heller være slik at jo mer vi lar frustrasjonen renne ut av oss til andre, jo større kan den bli. I PMT vises det til solid forskning som finner en klar sammenheng mellom utveksling av irritasjon mellom familiemedlemmer og psykiatriske problemer hos ungdommer.PMT har ganske velkjente metoder for å dempe negative følelser. Det dreier seg om å puste dypt, tenke på noe annet og telle til ti. Det kan være en meget kraftfull intervensjon å begynne å opptre som en mindre sint mamma. En mor kom tilbake og fortalte hva datteren på 10 år hadde sagt til henne en dag. Moren hadde klart å gi et hyggelig svar på en sur henvendelse fra datteren. «Nå ser det ut som det har flyttet inn mange engler i deg, mamma, og jeg skulle ønske at de ble der lenge». Moren var glad og rørt over at datteren så det så tydelig, men skyldfølelse over nesten 10 års «nagging» ble også stor.Å jobbe med irritasjon og andre negative følelser, er ikke noe nytt i behandling. I familieterapi har vi i alle år jobbet med hele familien samlet omkring dette temaet, og jeg ser mange fordeler med å jobbe med både voksne og barn sammen om dette, noe jeg kommer tilbake til. Jeg synes imidlertid at PMT tilfører temaet noe meget positivt med sin utvetydighet på at de voksne må snakke respektfullt til sine barn.I PMT er «Læring gjennom oppmuntring» et sentralt prinsipp. Dette er et prinsipp de fleste foreldre nikker gjenkjennende til, og finner nyttig å få en påminnelse om. De fleste erkjenner at de er altfor lite flinke til å gi hverandre ros og oppmuntrende ord, og altfor opptatt av å korrigere og kritisere.Mange retninger innen familieterapi understreker betydningen av å samtale ikke bare om problemer, men også det som går bra. Jeg hadde imidlertid motforestillinger mot å sette i gang med belønningsskjemaer. I PMT er belønningsskjemaer anbefalt for det meste av vanskelige situasjoner med barn, alt fra å legge seg om kvelden til å gjøre lekser. Jeg syntes det virket vanskelig og krevende å sette opp, og jeg så for meg hvor krevende det måtte være å skulle følge det opp for foreldrene.Igjen måtte jeg forandre mening i møte med klienter. Noen grep ideen om belønningsskjema begjærlig. Disse foreldrene blir de største eksperter på å sette opp belønningsskjemaer. De gjør det med glede midt i en travel hverdag, for de ser at det virker.Mange foreldre har imidlertid motforestillinger mot å gi barna så mye belønning og synes det kan ta helt av når barna etter hvert ber om belønning for det minste.I PMT understrekes det at det ikke er materiell belønning som er det beste. Hvis foreldrene har overskudd til det, kan en liten halvtimes aktivitet sammen være å foretrekke.

Grensesetting

Grensesetting er så mangt. Å oppmuntre til god oppførsel er en form for grensesetting der vi sier ja til det vi ønsker av barna, nærmest lokker dem inn på den veien vi vil ha dem. En annen måte, og den vi oftest forbinder med grenser, er å si nei til det vi ikke liker. I PMT lærer foreldrene å si nei «med små bokstaver». Når barna ikke hører, til tross for vennlige beskjeder og oppmuntring og belønning, får det noen små men tydelige konsekvenser. Dette er noe helt annet enn de, ofte store, truslene om straff som hagler rundt ørene på atferdsvanskelige barn. En liten «pausetid» fra hverandre i 5-10 minutter eller tap av en halvtimes privilegium, som et TV-program, er små og kontrollerte konsekvenser. Fordi de er små, kan også foreldrene klare å gjennomføre dem, noe som er viktig når foreldrene skal gjenvinne lederskapet i familien.En god målsetting med denne formen for konsekvens er igjen at foreldrene skal bli mindre sinte på barna. Noen barn har fortalt meg at de så absolutt foretrekker 5 minutters «pausetid», eller ikke noe «Hotell Cæsar», enn å ha en kjeftete mamma eller pappa rundt seg, kanskje i flere timer. En PMT-regel er at når «straffen» er sonet, er saken over, ingen sure miner fra foreldrene, eller terping på det gale barnet gjorde.«Problemløsning» er nok et punkt på PMT-programmet. Det er ganske likt det som mange kaller familieråd, og som er velkjent for de fleste familieterapeuter som jobber med barn og foreldre. Det setter i system at alle i familien tar seg tid til å samles for å løse et problem. Her skal barnets stemme bli hørt, på linje med de voksnes. Som tidligere nevnt skal argumentasjon ofte stoppes for å unngå eskalering av konflikter. Når familien samles til felles løsning av problemer, er det rom for trening i demokratisk argumentasjon og diskusjon.Jeg vil også nevne prinsippet om «ignorering av dårlig oppførsel», som jeg har opplevd som meget kraftfullt. Dette har jeg først og fremst fra Carolyn Webster-Stratton (2000) som jobber med enda mindre barn enn man gjør i PMT. Det er ofte påfallende hvordan foreldre med vanskelige barn går i den fella det er å plukke på nesten alt barna finner på av dårlig oppførsel. Dette er godt ment av foreldrene, og gjøres selvfølgelig i håp om å stoppe noe. Det kan åpenbare seg noe nytt når foreldre lærer å overse og overhøre uheldig oppførsel, særlig hos små barn, og heller konsentrere seg om det som er bra.Det er imidlertid viktig å merke seg at på samme måte som PMT håndhever prinsippet om positiv involvering gjennom ros og oppmuntring – før negative konsekvenser – er dette også punkt nr.1 i «De utrolige årene». Før man begynner med for eksempel en konsekvens som «Ignorering av dårlig oppførsel», skal foreldrene ha investert mye i positiv samhandling med barnet. Foreldreprogrammet starter med å innføre daglige ”Lekestunder” med barna. Det dreier seg om ca. et kvarters fast, daglig samvær hvor barnet bestemmer innholdet i leken, og hvor foreldrene legger av seg all sin belæring og bedrevitenhet, gir full oppmerksomhet og følger barnets initiativ. Den voksne skal unngå å stille spørsmål ved hva barnet gjør, men gjerne komme med konkrete beskrivelser av det man ser barnet gjør. Disse daglige lekestundene gir en god kontakt, og styrker selvtilliten hos både barna og foreldrene.For at barna skal samarbeide med foreldrene, må foreldrene gå foran med et godt eksempel og selv samarbeide. Dette er sunn fornuft, og de fleste foreldre skjønner det når man sier det til dem. I PMT er dette med som et spørsmål til foreldrene, om hvordan partnerne støtter hverandre og ikke motsier hverandre med barnet til stede. Dette er et svært sentralt og vanskelig tema i de fleste barnefamilier, og familieterapeutisk kunnskap om triangulering og koalisjoner kommer godt med.

Likheter og forskjeller

I prosessen med å tilegne meg PMT ble jeg tiltakende interessert i å få vite hva en av mine læremestre, Luigi Boscolo, mente om denne «nye» tilnærmingen til barn og foreldre.Jeg fikk anledning til en samtale med ham. Det viste seg at når han jobber med konfliktfylt samspill mellom barn og foreldre, går også Boscolo langt i å være normativ. Også han mener at foreldre bør støtte hverandre.Den systemiske ikke-normativiteten finner jeg imidlertid fortsatt i Boscolos tilnærming. Han tror at ved å se ham som modell i timene, går foreldrene muligens hjem og gjør noe av det samme. Han sier ellers om de oppgavene han gir, «gjør dem når tiden er moden». For øvrig er det en vesentlig likhet i normen om at de voksne må forholde seg rolige, dempe sinne og irritasjon for å snu vanskelige samspillsirkler med barna. Det er enighet om hvordan slike dårlige sirkler utvikler seg; ved at foreldrene gjensidig kritiserer hverandre går makten til barnet.Foreldrene må gi konsekvenser, som de også gjennomfører. Boscolo understreker, til forskjell fra PMT, at en konsekvens må følges opp av en «redning» fra den voksnes side, noe som hjelper barnet til å ikke tape ansikt.Måten å gi belønning på er forskjellig. Det er riktignok slik at også i PMT er det en vanlig belønning å gjøre noe hyggelig sammen med foreldrene. En forskjell blir at i PMT er belønningen forventet av barnet, den kommer etter en avtalt handling. Boscolo foreslår «belønningen» mer som en overraskelse, uten at barnet har måttet gjøre seg fortjent til den, noe som kommer «bare fordi du er til». Måten en metode utføres på er svært avhengig av hvem som utfører den. Det ville være for lettvint å si at siden PMT har et program man skal igjennom, så blir terapeuten mer insisterende og pådyttende enn i systemisk behandling. Mange norske PMT-terapeuter har en langvarig terapeutisk praksis bak seg, og erfarer som alltid ellers at man kommer veldig kort uten å være der klienten er. Du kan ikke dytte på noen din egen kunnskap.Men det program-messige ved PMT-modellen kan så absolutt gjøre det vanskelig å lene seg tilbake og la folk få gjøre tingene i sitt tempo. Sånn sett kan det lett bli en stor forskjell på PMT og Boscolos melding til foreldrene: Gjør det når tiden er moden&

Lineær og sirkulær tenkning

Kanskje kan det sies at PMT-tenkningen er lineær: Vi sier til foreldrene at «gjør sånn og sånn, så er det sannsynlig at barnet hører». Troen på at en type riktig handling fra foreldrene vil føre til en type handling hos barna, er stor. Det er foreldrene som blir fortalt at de må forandre seg for at barna skal samarbeide bedre. Min erfaring er imidlertid at når samspill skal forandres, er det ofte mest effektivt at alle parter i relasjonen er med. Barna vet jo fra før alt om hvordan foreldrene sliter med lav foreldrekompetanse, de ser det i praksis hver eneste dag. Og ikke minst, min erfaring er at barn ofte er svært interesserte i å bidra til at familien skal få det bedre. Man kan derfor miste noen muligheter til forandring hvis man ikke åpner opp for å ha barna med i samtaler.Forskningen bak PMT er evidensbasert. Jeg opplever at PMT-forskningen ligger urovekkende nær å bli framstilt som sannheten. Det er en stor forskjell på dette synet, og å betrakte forskning som hypoteser og gode ideer, som i de systemiske retningene. (Cecchin, Lane & Ray 1992)Jeg deler den skepsisen til PMT som er kommet fra noen hold (Bjørn Øystein Angel, Nordisk Sosialt Arbeid nr.2 2003) om at det kan være betenkelig å tro altfor mye på forskning om mennesker og samspill. Får vi et for reduksjonistisk menneskesyn kan det gå utover vår evne til å se andre som subjekter.

Et paradoks

Det kan være vanskelig å være en spørrende terapeut hvis vi blir for store eksperter på hva som er riktig og galt. Tror vi for mye på vår egen ekspertise, kan vi lett glemme at folk, når alt kommer til alt, selv vet best om sitt eget liv. Dette er viktig å tenke på enten vi henter normene våre fra Minuchin /Boscolo eller PMT. I vår samtale i Milano, entes Boscolo og jeg om at man vanskelig kan la være å tro på noen normer når man jobber med barn og foreldre. Men vi var også enige om at det gjelder å se på normene som for-forståelse og ikke som sannheter. Videre må vi fortsatt ha en tilnærming som viser respekt for klientenes egen kompetanse, og at de selv velger om og når de vil forandre seg.Jeg spør Boscolo hvilken norm han tror aller mest på. «Den aller viktigste normen er at paret respekterer hverandre,» sier han. «Et par som respekterer hverandre, får barn som respekterer foreldrene.» Jeg spør hva han legger i begrepet respekt. Han svarer: «Å akseptere det karakteristiske hos hvert individ, det unike ved den andre. Den andre skal ikke måtte være på den måten som du ønsker. Foreldrene må respektere barnas ideer, oppfatninger og meninger selv om de er svært forskjellige fra det de selv står for. Foreldrene trenger ikke være enige, verken med hverandre eller med barna, men de må vise respekt&»Jeg har stor tro på «ignorering av dårlig oppførsel,» «ikke-argumentering» og «vennlige ordre» når vi skal snu dårlig oppførsel og fastlåste, vonde samspillsirkler. Den største utfordringen, mennesker imellom, er kanskje likevel det å lytte til hverandre, høre nøye etter hva den andre sier, ikke minst hva barn prøver å få oss til å forstå.

Litteratur:

B.Ø. ANGEL: «Evidensbaserte programmer- kunnskapsformer og menneskesyn i sosialt arbeid.» Nordisk Sosialt Arbeid nr. 2, 2003

L.BOSCOLO , G. CECCHIN, P.PENN, L.HOFFMAN: Milan Systemic Therapy. Conversations in theory and practice. Basic Books New York 1987.

L. BOSCOLO AND P. BERTRANDO: The Times of Time. A new perspective in Systemic Therapy and Consultation. WW. Norton & Company New York 1993.

L. BOSCOLO OG P. BERTRANDO: Systemic Therapy with Individuals. Karnac Books, London 1996.

G.CECCHIN , G. LANE, W.A. RAY: Irreverence. A Strategy for Therapists Survival. Karnac Books, London 1994

L.HOFFMAN: Foundations of Family Therapy. A Conceptual Framework for Systems Change. Basic Books New York 1981

A. JOHNSEN, R.SUNDET OG V.W. TORSTEINSSON: Samspill og selvopplevelse – nye veier i relasjonsorienterte terapier. Universitetsforlaget 2001

T. OGDEN: «Antisosial atferd og barneoppdragelse: PMT som foreldreopplæring.» Tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 6/99.

M. SELVINI PALAZZOLI et al.: Paradox and Counterparadox. New York 1978.

M. SELVINI PALAZZOLI et al.: «Hypothesizing – Circularity – Neutrality». Familiy Process 19/1980.

G. PATTERSON & M.FORGATCH: Parents and Adolescents Living Together. Part 1 and 2. Castalia Publishing Company 1987.

B. SCHJØDT OG T.AA. EGELAND: Fra systemteori til familieterapi. Tano 1989.

C. WEBSTER- STRATTON: De utrolige årene. Gyldendal akademisk 2000.