Historien om stiftelsen Havnøy

Prestmo Tor: STÅ PÅ Vinnerkultur i barnevernet Abstrakt forlag AS 2004.ISBN 82-7935-044-6
16.06.2005
14:17
15.12.2013 21:04

Erfaring fra nærmere 25 års praktisk arbeid med barnevernets ungdom som ingen ville ha i Norge er grunnlaget for denne boken. Nysgjerrigheten etter å finne ut hvordan det hadde gått med ungdommene i Stiftelsen Havnøy inspirerte initiativtageren og forfatteren til å gjennomføre en etterundersøkelse for å se om Havnøys ideologi, teori og praksis hjalp ungdommene til et bedre liv.

Her fortelles historien om barnevernets ungdommer som kjempet og vant kunnskap og selvtillit. Forfatteren ønsket å veksle mellom faglig viten og sine erfaringer med barnevernet i Norge og resultater fra etterundersøkelsen for perioden 1986 til 1996, krydret med ungdommenes egne betraktninger fra intervjuene. Alt er ledsaget av bilder, faksimiler (alt fra Trav- og Galoppnytt til Dagens Næringsliv!) figurer, tabeller og egne dikt.

Her er sylskarpe beretninger om svik og overgrep i skole- og institusjonsomsorgen, med klare innspill om forbedringsområdene. Videre redegjøres og beskrives Havnøymodellen og dens åtte avdelinger som spenner fra ishavsskuta Havnøy, båtbyggeri, bilverksted, stall, skjærgårdstjeneste, mekanisk verksted, skole og cafè/catering. Det sosialpedagogiske idègrunnlaget og de økonomiske rammefaktorene blir også beskrevet.

I Havnøy går overskuddet tilbake til ungdommene ved at det har blitt bygd opp fonds som skal trygge driften og utviklingsarbeidet. Slik sett bør denne boka bli obligatorisk lesning for de som måtte ønske å starte private barnevernstiltak!! ”Historisk har mange private organisasjoner og personer spekulert i ungdommenes elendighet og det offentliges svik. Det er en kjent sak at flere barneverns-baroner topper skattelistene i hjembygdene, fordi det offentlige ennå tror at fjøslukt kan erstatte kunnskap og omsorg,” skriver Prestmo blant annet.

Resultatene fra etterundersøkelsen viser at dersom barnevernets ungdommer får en reell sjanse i et tilrettelagt miljø, så griper flertallet av ungdommene muligheten og blir en ressurs for samfunnet. Boken er lettlest, den er engasjerende og full av forfatterens ”stå-på-vilje”. Beretningene kan til tider bli vel detaljerte, samtidig som dette illustrerer hvor mange fasetter og hvor komplekst det er å etablere og drive tiltak for målgruppa. Det kan stilles spørsmål ved validiteten fordi forfatteren var leder i den tidsperioden som ble utforsket med ulike metoder. Allikevel skal ikke dette få skygge for varmen, gleden og entusiasmen som har vært bærebjelker i arbeidet med ungdommene som andre instanser hadde gitt opp.

Boka anbefales som pensumlitteratur i utdanninger som kvalifiserer for arbeid med barn og unge, samt for de som vil finne ut hva som nytter. Ut i fra de siste vinder om institusjonsbehandling fortjener boken å bli et viktig faglig bidrag i debatten om hvordan tilrettelegge for vekst og endring i institusjon, og ikke minst oppholdstid i institusjon.

Vigdis Hegg

Barnevernspedagog/Cand Paed Spec

16.06.2005
14:17
15.12.2013 21:04