Han så oss nedenfra

Kanskje burde flere av oss gjøre som Ole Martin Holte: prøve oss som uteligger. – Den tøffeste tida er før høytidene, advarer han.
19.12.2012
10:59
16.12.2013 21:19

mia.paulsen@lomedia.no

«Jeg fikk behov for å slå noen, knuse noe, et vindu, en bil, kanskje denne: en ny BMW 325dA kabriolet. Jeg spyttet på den i stedet…»

Dette skriver en tidligere fransiskanermunk. Så ydmykende er det å bli utskjelt som «psykofaen» og «jævla junkie» fordi man sover ute. Tråkkes du på, får du lyst til å gjøre gjengjeld. Krenkelser gjør det vanskelig å holde fast på opplevelsen av å være verdt noe.

Tre somre på gata

I boka Uteligger tar forfatteren, sosionom Ole Martin Holte, oss med på sommerlig uteliggerliv i Oslo og København. Han levde tre somre på gata for å finne ut hvordan det var.

Han opplevde at det å bli sett på en annen måte enn vanlig satte identiteten hans under press, men synes det er vanskelig å si akkurat hvordan. Han hadde ikke lyst til å bli å bli sett av kjente, og spør seg om det var på grunn av sine egne fordommer eller selvoppholdelsesdriften.

For man er jo to om å se, og to om å tolke, og det skjer i relasjon til hverandre. Men krenkelsene var mange.

Verre enn grisefôr

Første gangen han bad om mat hos en fruktselger, fikk han en pose lodne ferskener. Så mugne at de ikke ville vært godkjent til grisefôr.

– Jeg vet ikke om hun reflekterte over hvem hun så, om hun så meg som individ, som sulten, eller som en i gruppa «uteligger». Noe skjedde med henne, for jeg tror ikke hun er en person som ikke ville gi, sier Holte.

– Men alt er ikke negativt, noen stoppet og ville gi, poengterer han.

Også generøsitet finner du på gata. Da han gikk rundt sulten den første dagen traff han på en hjemløs på en benk som ga ham sine siste kjeks og gode råd om å få tak i mat.

Men alt i alt ble det å tigge så belastende at han forsøkte å skaffe seg mat på andre måter.

Frelsesarmeen best

Holte ble mottaker av sosialt arbeid på gateplan. Svært få av sosialarbeiderne var ansatt i offentlige etater. De fleste representerte kristne organisasjoner. De beste var Frelsesarmeen.

– Jeg har tenkt på dem som litt trauste, og med negative holdninger til homofile. Men jeg opplevde at de nærmet seg meg med erfaringsbasert kunnskap, og snakket med meg på en ordentlig måte. For dem var jeg ikke en del av en gruppe.

Derimot følte han seg ikke tatt på alvor av den kristne karismatiske gruppa som delte ut ting til folk på gata.

– De hadde på forhånd bestemt seg for hvem jeg var, og hadde en agenda som handlet om Gud og Jesus.

Verst i Oslo

Å leve som uteligger var mye tyngre i Oslo enn i København. I København fikk han sove på et offentlig overnattingstilbud som var så bra at han trodde det ikke kunne være offentlig. Et virkelig lavterskeltilbud hvor du bare kunne komme og sove noen timer, og hvor han følte seg rolig og trygg.

I Oslo husker han botilbud som Prindsen, hvor det fløt av skitt og søppel, og folk bråket hele natta. Hele tiden banket noen på døra og spurte etter «herroin», og Holte følte seg urolig og redd.

Ikke lavterskel nok

– I København sov jeg inne 95 prosent av tida. I Oslo sov jeg inne to netter på fire uker. Vi har et veldig dårlig tilbud om gratis akuttovernatting her. Oslo kommune sier at de har nok av plasser, men de er ikke lavterskel nok. Et eksempel er at du først må komme deg på legevakta, og så må du ta deg derfra til overnattingstilbudet. Eller du må ha rekvisisjon. I København var det 3-4 forskjellige steder å gå til, hvor jeg kom inn uten spørsmål. Først etter noen dager begynte miljøarbeiderne forsiktig å jobbe metodisk med meg.

Tøffe høytider

Hjemløshet er med på å sementere folk i rusmisbruk, mener Ole Martin Holte.

I disse desemberdagene tenker han med gru på dem som er henvist til å sove på gata.

– Det må være helt forferdelig vanskelig og krevende. En stor psykisk belastning som kan føre til større behov for rus. Den tøffeste tiden er før høytidene, da kommer de tilbake, alle julene som gikk til helvete, barn som ikke ble fulgt opp. Mange prøver å spare penger til en billett hjem, men klarer det ikke og ruser seg i stedet. Forskjellene her i Norge blir veldig synlige i juletida. Da kan det fort skje at du flytter litt på grensene og gjør noe du ellers ikke ville gjort.

For mange overdoser

Ole Martin Holte er oppgitt over den norske ruspolitikken. Over overdosedødsfallene: I fjor døde 294 personer i overdose, forteller han.

– I Norge har vi en injiserende sprøytekultur som er atypisk, det forklarer noen av overdosene. Da vi fikk sprøyterom, kom to av gutta fornøyde med en dose heroin de ville røyke. Men de slapp ikke inn:

¬ – Her gjelder røykeloven! sa de ansatte. Selv om røyking i stedet for injisering ville få ned overdoser og dødsfall.

Holte beskriver det som en form for idealisme: Ideen om det rusfrie samfunnet kommer i veien for god behandling. Han relaterer det til våre tradisjoner for pietisme og avholdsbevegelse.

Skadereduserende ruspolitikk

– Vi er så redde for å sementere rusmisbruk, opptatt av å behandle folk vekk fra narkomani. Heldigvis er det etter hvert også kommet mer politikk for skadereduksjon. For noen vil alltid ruse seg. Vi kan hjelpe dem til bedre liv, og de kan slippe å dø, sier han.

Ole Martin Holte oppfordrer norske sosialarbeidere til å engasjere seg mer for en skadereduserende ruspolitikk.

– Folk er mennesker også mens de ruser seg! Selv om man ikke får dem ut av rusmisbruket med en gang.

19.12.2012
10:59
16.12.2013 21:19