Gategutten

Hvordan kan du jobbe 45 år med ungdom på skråplanet uten å bli utbrent? Og hvordan kan du være byråkrat i en mannsalder uten å bli slukt av byråkratiet? FOs eneste æresmedlem, Njål Petter Svensson, vet svaret.
19.06.2013
08:01
16.12.2013 23:08

Vi sitter på restaurant Olympen som ligger ved foten av Enerhaugen på Oslos østkant. Stedet hvor 69-åringen levde sitt første bevisste år. Moren hadde flyttet fra den periodevis alkoholiserte og tuberkuløse ektemannen og tatt guttungen med seg til foreldrene.

Der bodde de i en usjarmerende murgård med do i bakgården hvor rottene regjerte. For å være i fred mens han gjorde sitt fornødne sparket fireåringen i veggen før han gikk inn.

– Det var før folketrygden og det var lite å rutte med. Mamma hadde flere jobber for å få hjulene til å gå rundt.

Fredsmekleren

Men det var ikke derfor unggutten ble trukket mot sosialt arbeid. Njål Petter var medlem av Ungdomsforeningen på Tåsen i Oslo. Da ble han bitt av den sosiale basillen.

Noen år senere kom han inn på Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialhøgskole. Året var 1967, studentene var radikale. Kampen mot EEC var tema hver bidige gang studentene møttes. Frontene mellom medlemmene av «Arbeidskomiteen mot EEC og dyrtid» og «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet» var steinharde.

De politiske motsetningene fortsatte inn i Norsk Sosionomforbund (NOSO). Studentleder Svensson får mye av æren for at Fellesrådet for sosialskolestudenter og Sosionomforbundet ikke ble revet i filler.

Det kan virke latterlig i dag. Men jeg savner mer engasjement mot makta hos dagens studenter, sier nestoren.

Han innrømmer at han ikke har fulgt med på alle områder.

– Jeg uttaler meg ikke med full dekning. Jeg vil ikke framstå som en gretten, gammel gubbe som har monopol på hva FO skal mene og stå for.

Refsekongen

For mange er Njål Petter Svensson synonymt med FO. Han satt i forbundsstyret og var leder i av NOSO i 20 år. Og han var styremedlem i IFSW (International Federation of Social Workers) fra 1986 til 1992. I en periode var han sågar Europapresident.

Så har da også fått den tyngste æresbevisning man kan få som LO-medlem da han fikk Pionerstatuett i 1989. Samme år ble han æresmedlem i NOSO på livstid. I 2008 fikk han ærespris fra Landsforeningen for Utekontakter.

Svensson er kry over hederen som har blitt ham til del. Og underslår ikke at han bidro til at NOSO ble medlem av LO og for at barnevernpedagogene, sosionomene og vernepleierne ble samlet i ett rike for 20 år siden.

Svensson rister oppgitt på hodet over etterfølgernes årelange krangler om det han anser som bagateller.

Han grubler på om det er FOs struktur som er årsak til galskapen. Kanskje de skulle hatt en kartellmodell, slik han gikk inn for, undrer han.

– Da kunne de tre utdanningene stått friere til å drive på med sine særinteresser Og vi hadde unngått all krangelen.

Nestoren mener FO har mistet samfunnskritikken av syne.

Flertallet av sosionomene befinner seg i Nav. Likevel er det forbausende hvor lite FO har brydd seg om reformen. Hvis jeg hadde vært leder ville Nav vært hovedsak på hvert eneste møte. Isteden surrer FO rundt i sine egne motsetninger.

Refseren blunker i forbauselse over synspunktet som ramlet ut.

– Å nei, du må ikke fremstill meg som gretten.

Går hus forbi

Men han savner diskusjonene noe så fryktelig. Hvor blir det av kampen mot New Public Management, byråkratiet i helseforetakene og i rusomsorgen? Hvor var FO da regjeringen la fram Rusmeldingen i fjor sommer, spør han retorisk.

– Det finnes ikke en rusmelding siden slutten av 1960-tallet som har hatt et så lite ungdomsperspektiv. Men det ser om som om det har gått hus forbi.

Få kjenner ungdom på kjøret som ham. Som fersk sosionom havnet han på gata som feltarbeider ved Uteseksjonen i Oslo. Den erfarne foredragsholderen tegner en blå strek på et medbrakt ark for å forklare hva som er feil med narkotikapolitikken.

Ungdom på skråplanet har en lang karriere før de ender på Plata. All innsatsen er her. Der er løpet kjørt, sier Svensson og peker på sluttpunktet.

Pysjamasterapi

Han mener at vi er religiøst opptatt av de første tre leveårene, mens vi slipper ungene av syne når de kommer i ungdomsåra.

– Mitt budskap til foreldrene er: Følg opp ungene deres, bry dere – hele tiden.

Det beste endringsarbeidet mener han at han gjorde i møte med foreldre i pysjamas da han jobbet i Uteseksjonen. Samtalene som oppstod etter at de hadde vekket foreldrene med budskapet om at poden var tatt med dop kunne være magiske.

– De fikk se hverandre på en annen måte. Foreldrene var uten det forsvaret de ofte setter opp i møte med hjelpeapparatet. De fikk en ny start.

Svensson lener seg over bordet.

Jeg mener faktisk at vi var jævla flinke.

Livslang weekend

Svensson er ganske fornøyd med seg selv som forelder. Ungene har skikket seg bra. Den eldste sønnen er språkforsker, yngstemann debuterte som regissør for noen måneder siden.

Han traff barnas mor, finske Erja, i 1972. Svensson holdt foredrag om ungdom i risiko. Den unge studenten syns mannen var så spennende at hun ba ham ta kontakt neste gang han var i Finland. Det gjorde Njål Petter. Men ennå var det ikke forelskelse på gang, bedyrer han.

En stund senere kom Erja til Trondheim, hvor Njål Petter tok etterutdanning på Institutt for høgre sosionomutdanning. Kjærligheten var med i bagasjen.

– Hun hadde bare en weekendkoffert. Men hun ble.

Ektemannen mener man må sette kjepphestene på stallen for å lykkes i kjærligheten.

– Hvilke kjepphester har du?

Svensson tenker. Lenge.

– Kanskje jeg ikke har noen, sier han troskyldig.

Hjerte for de rufsete

Njål Petter Svensson debuterte som forfatter i 1980. Boka «Barn uten tilhørighet» er i følge forfatteren like aktuell i dag.

– Til tross for alle millionene som sprøytes inn i barnevernet driver de fremdeles og flytter ungene fra fosterhjem til fosterhjem. Det er omsorgssvikt.

Som dyktige fagfolk flest havnet Svensson i byråkratiet. Han har vært rådgiver i Sosialdepartementet og i Rusmiddeldirektoratet. For tiden nyter han livet som seniorrådgiver i 100 prosent stilling i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Nå grubler han på om noe av det han har vært med på har vært til det beste. Han mener LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) som ble innført på begynnelsen av 1990-tallet har gått for langt. Svensson peker på sluttpunktet på arket. Han mener det er der LAR hører hjemme.

– Det har blitt svaret på rusproblemet. Det har gått over alle støvler og skaft. De har glemt ungdomsperspektivet, familieperspektivet og den medikamentfrie behandlingen. Kanskje det var feil å innføre LAR.

En mørk sky har lagt seg over blikket. Svensson er forbanna.

– Det sosiale perspektivet har blitt et helseproblem, og de har oppmerksomheten på endepunktet.

Han hamrer på arket.

Støre snakker varmt om at narkomane skal få røyke heroin på sprøyterommene. Hvorfor er han ikke opptatt av hvordan vi skal spore opp de rufsete ungdommene, de som er utsatt?

Evigungt engasjement

Han har svaret, hvis ministeren spør.

I 2007 var han med på å starte prosjektet «Ungdom i svevet» sammen med Fylkesmannen i Nordland. Der samarbeider kommunene på tvers av tjenestene om å nå ungdommen som faller mellom alle byråkratiets stole. Hvis Nav og barnevernet skal lykkes må de gå ut av kontorene, er Svenssons fasit.

Nå er prosjektet utvidet. Han vil at hele landet skal lære av «Ungdom i svevet».

– Vi må oppsøke ungdommen. Tåle avvisningen, både to og tre ganger. Da forstår de at vi er der for dem, og de kan få troen på at de er verdt noe.

I desember må seniorrådgiveren ta farvel med kollegaene Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det er de hersens reglene i staten som hindrer ham å jobbe etter de fylte 70.

– Hvilke planer har du?

– Jeg har en bok på gang, mer vet jeg ikke, sier han unnvikende.

Men hvordan skal du greie en hverdag uten jobben?

Gubben setter nevene i bordplata, klar til å klatre over biff tartaren.

– Nå må du holde opp med disse pensjonistgreiene dine. Det er lenge til ennå.

19.06.2013
08:01
16.12.2013 23:08