Får bobler til å sprekke

Barne- og ungdomsteamet på Oslo krisesenter får voldsutsatte barn til å snakke, og er for mange første stopp på veien vekk fra volden. For det hedres de i dag med årets sosialarbeiderpris.
20.03.2012
00:09
16.12.2013 18:41

solfrid.rod@lomedia.no

300 barn er innom Oslo krisesenteret i løpet av et år. I gjennomsnitt har de levd med vold hjemme i fem år.

Noen er så traumatiserte at de ansatte må ta dem med ned på gateplan og vise dem overvåkningskameraet som henger over den anonyme inngangsdøren, forklarer Anita Stende, hovedkontakt for barn og unge.

– Mange kvinner oppsøker krisesenteret først når far slår mens barna ser på, men alle barna som kommer hit har fått med seg mye mer enn mødrene vet eller orker å vite. De er alle voldsutsatte, fastslår Torill Halvorsen, leder for barne- og ungdomsteamet.

Ikke et vedheng

Sammen med sine kolleger kåres de i dag til årets sosialarbeidere, en pris FO deler ut hvert år på den internasjonale sosialarbeiderdagen.

Oslo krisesenter hadde egne barnekontakter også før de opprettet barneteamet i 2009, men et eget barne- og ungdomsteam har absolutt styrket barneperspektivet, fastslår de ansatte.

Utgangspunktet her er at barn av voldsutsatte kvinner ikke er mors bagasje, men individer som ofte har en helt annen oppfatning enn mor av det som har skjedd. Noen barn savner pappa, andre mener det er mamma sin feil at han slår.

Barneteamet fungerer som en slags oversetter, forklarer Inger-Lise W. Larsen, daglig leder på krisesenteret og kvinnen bak ideen om et eget barneteam.

Snakker og snakker

Barne- og voksenkontaktene samarbeider tett. De har separate samtaler med barn og mødre, deretter felles samtaler. På bakgrunn av kunnskap om barn i krise og egne erfaringer har de utviklet klare rutiner for hvilke temaer de skal innom.

– Det vi opplever er at disse barna snakker og snakker og snakker, forteller spesialpedagog Anita Stende.

– Ofte for første gang. Vi legger vekt på å spise sammen med dem og gjøre andre hverdagslige aktiviteter. Jeg tror det gjør det mindre skummelt å snakke med oss enn med en terapeut på et kontor. Det er som en boble som sprekker, supplerer barnevernpedagog Torill Halvorsen.

– Gjør hverandre gode

Barna som kommer hit er sterkt preget av volden. Noen er stille og innadvendte, andre støyende til stede. De er følsomme for andre barns følelser og kan reagere voldsomt på det som for andre barn er nokså dagligdagse hendelser.

De har brukt mye krefter på å utvikle strategier for å leve med psykisk og fysisk vold.

At disse barna begynner å snakke, og opplever trygghet og tro på at forandring er mulig, er den beste motivasjonen man kan få i jobben, mener Stende og Halvorsen. Særlig kombinert med kollegastøtte og et godt klima på jobben.

– Dere er flinke til å gjøre hverandre gode, skryter Inger-Lise W. Larsen.

– Det er viktig at vi ikke bare ser kvinnene som voldsutsatte, men også som mødre. Vi skal hjelpe dem til å bli bedre mødre, forklarer hun.

Bygger nettverk

Over 80 prosent av kvinnene som bor på Oslo krisesenter har minoritetsbakgrunn. Etnisk norske kvinner oppsøker dagsenteret mer.

– Vi har ikke dekning for å si at minoritetskvinner utsettes for mer vold, men de har ofte ikke noe nettverk. Etnisk norske kvinner bor hos venninner og kommer hit på dagtid for å få hjelp, forklarer Larsen.

For en del kvinner betyr skilsmisse at man mister familie, slekt og nettverk. Mange blir ensomme.

I familier der far er naturlig overhode, kan kvinnen slite med barneoppdragelse når hun blir aleine. Hun er ikke vant til å bestemme, og barna er ikke vant til at hun er sjefen.

For å bistå med alt dette har Oslo krisesenter nettverksmøter for tidligere beboere. De spiser sammen, går på kino, utveksler erfaringer og får nye venner.

Håpløsheten truer

Målet er at kvinnene og barna ikke skal bo på krisesenteret lenger enn fem-seks uker, og at de deretter skal flytte vekk fra volden.

Ikke alle klarer det. Kvinner som flytter tilbake til voldsutøveren hører med til de mer frustrerende sidene av jobben, medgir Halvorsen og Stende.

– Særlig vondt er det når barna endelig har fått tilbake troen på at endring er mulig og at noen faktisk kan hjelpe dem. Når mor flytter tilbake, kan disse barna miste troen på at det er hjelp å få. Det kan oppstå en slags håpløshet, forklarer Halvorsen.

Underveis

Anita Stende, Torill Halvorsen og Inger-Lise W. Larsen er stolte over å motta årets sosialarbeiderpris. Og understreker at de deler den med mange. Det krever solid lagarbeid å hjelpe voldsutsatte kvinner og barn, fastslår de tre.

– Og det er viktig å understreke at vi stadig er underveis. Vi får til mye her, men den dagen du slår fast at noe er ferdig utviklet, da står du bom fast. Vi jobber hele tida med å utvikle oss, sier Larsen.

Et lite samfunn

Oslo krisesenter har om lag 50 ansatte, blant dem barnevernpedagoger, sosionomer, spesialpedagoger og psykologer. En egen lærer sørger for undervisning til de barna som av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan gå på skolen.

Senteret har knyttet til seg advokater som hjelper til med politianmeldelser og er kvinnenes bistandsadvokater. Aktivitører tar med barna på stranda, på hyttetur og på ferie. For en del av barna er det første gang de reiser på ferie.

Fordelt på 3000 kvadratmeter består krisesenteret av en boenhet, et dagsenter, et bokollektiv for kvinner utsatt for tvangsgifte og en enhet for voldsutsatte menn, ikke samlokalisert.

350 kvinner og 300 barn bor på senteret i løpet av et år. Rundt 2 400 kvinner oppsøker senteret hvert år.

Oslo krisesenter

En boenhet, et dagsenter, et bokollektiv for kvinner utsatt for tvangsgifte, en enhet for voldsutsatte menn, ikke samlokalisert3000 kvadratmeter

50 ansatte

350 kvinner og 300 barn bor på senteret i løpet av et år

Rundt 2 400 kvinner oppsøker senteret hvert år

3 000 kvadratmeter

20.03.2012
00:09
16.12.2013 18:41

Oslo krisesenter

En boenhet, et dagsenter, et bokollektiv for kvinner utsatt for tvangsgifte, en enhet for voldsutsatte menn, ikke samlokalisert3000 kvadratmeter

50 ansatte

350 kvinner og 300 barn bor på senteret i løpet av et år

Rundt 2 400 kvinner oppsøker senteret hvert år

3 000 kvadratmeter