JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Illustrasjon: Colourbox.com

Illustrasjon: Colourbox.com

Colourbox.com

Utsatte barn har ikke like rettigheter

Barn som pårørende til foreldre som blir syke eller av andre grunner mister omsorgfunksjonen, kan ha en tøff hverdag. Men disse barna er ikke sikret den samme hjelpen. Årsaken er at lovverket fungerer ulikt etter om hjelperen er sosionom eller vernepleier.
02.06.2016
09:50
21.08.2023 17:14

Som saksbehandler på et av kommunens bestillerkontor i helse- og omsorgstjenesten møter jeg mange foreldre med psykiske helseutfordringer, rusproblemer og andre levekårsutfordringer. Jeg vil i denne artikkelen se på hvorfor saksbehandleren er i en god posisjon til å forebygge for barna deres, men også hvorfor jeg som sosionom ikke har de samme forutsetningene til å gjøre dette som kollegaen min, vernepleieren.

Jeg kommer tilbake til disse utfordringene, men først vil jeg beskrive likheten mellom to grupper barn. Den ene gruppen er barn som pårørende, den andre er barn i levekårsutsatte familier. Jeg påstår gjennom artikkelen at de har samme behov for å bli sett og spør hvorfor den ene gruppen har større rettssikkerhet enn den andre. Svaret henger blant annet sammen med sosionomens rolle på bestillerkontoret.

Barn er prisgitt foreldrene

I rundskrivet Barn som pårørende (IS 5/2010) presiseres det at barn som pårørende skal tolkes i vid forstand og omfatte biologiske barn, fosterbarn, stebarn og adoptivbarn (Helsedirektoratet 5/2010, s. 4). Barna er pårørende når den eller de som har omsorgsansvaret for dem er rammet av psykisk sykdom, rusavhengighet eller alvorlig sykdom eller skade. Foreldrene får i slike tilfeller behov for hjelp av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten og/eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Barn som pårørende kan ha en hverdag preget av engstelse og uforutsigbarhet på grunn av foreldrenes tilstand. De kan oppleve bekymring for at de selv blir syke, eller skam som følge av forelderens sykdom eller atferd. De kan holde tilbake tanker og følelser om hvordan de selv har det av hensyn til foreldrene. Å leve i en slik livssituasjon kan gi utslag hos barna i form av angst, konsentrasjonsproblemer, søvnforstyrrelser, uro og atferdsendring (ibid, s. 4-5). Barna tar også på seg omsorgsoppgaver som de voksne ikke klarer å utføre (Akershus universitetssykehus HF m. fl., 2015).

I prosjektet 71 familier – aktiv fattigdomsbekjempelse i Heimdal bydel fulgte familiekoordinatorer opp barnefamilier med sosialhjelp som hovedinntekt (Østlyng, 2011). Familiene var per definisjon fattige og barna i familiene levde i konsekvensene av det vi kaller barnefattigdom. Jeg velger å omtale familiene som levekårsutsatte familier, da de fleste av familiene ikke presenterte den lave inntekten som hovedutfordring, men derimot hadde en lav skår på de ulike levekårsindikatorene. Dette var for eksempel dårlige boforhold, liten kontroll over avgjørelser i eget liv, lite deltakelse i samfunnet og dårlig helse. Man finner at lav inntekt og dårlige levekår henger tett sammen (Sandbæk & West Pedersen, 2010).

Østlyng (2011) beskriver at barna i de levekårsutsatte familiene lever med bekymringer på samme måte som barn av syke foreldre. Barna tok på seg oppgaver som i utgangspunktet var foreldrenes, men som de ikke kunne utføre på grunn av helseutfordringer. Barna hadde også større risiko for å utvikle psykiske helseutfordringer, oppleve eksklusjon, og mange fikk ikke delta på fritidsaktiviteter (ibid, s. 48). Dette sammenfaller med andre studier om barnefattigdom og med funn vedrørende barn som pårørende (Sandbæk & West Pedersen og Akershus universitetssykehus HF m. fl).

I kartleggingssamtalene med familiene i prosjektet, presenterte så å si alle familiene helseutfordringer. Noen hadde diagnoser, mens andre hadde mer diffuse plager som ikke var blitt diagnostisert. Prosjektet fant at somatisk helseproblematikk var overrepresentert i familiene som over lang tid hadde mottatt sosialhjelp, men at få av foreldrene presenterte alvorlig sykdom (Østlyng, s. 23 og 40). Det var også få som innrømmet rus og utfordringer med psykisk helse, men mange hadde «vondter» som høyst sannsynlig var somatisering av psykiske helseplager. Foreldrene ønsket ikke eller så ikke behov for psykisk helsebehandling, og de fleste hadde lite kontakt med helseapparatet for øvrig.

Barn i levekårsutsatte familier kan altså ha behov for oppfølging både på grunn av foreldrenes helsesituasjon og på grunn av langvarig dårlige levekår i oppveksten. Likevel møter ikke disse foreldrene helsepersonell i samme grad som andre foreldre, og barnas rettigheter som pårørende inntrer ikke. Hva er det så disse barna går glipp av?

Den lovpålagte plikten til å se barna

Fokuset på barn som pårørende har økt de siste årene. Lovendringene som trådte i kraft første januar 2010, ga tydelige føringer for barnefokuset i helse- og omsorgstjenesten. Hensikten med lovendringen var blant annet at barn ikke skulle overta de voksnes omsorgsoppgaver. Barn skal få være barn, til tross for at de er i en vanskelig livssituasjon som følge av forelderens sykdom (Helsedirektoratet, 2010).

Helsepersonelloven § 10a sier følgende: «Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha som følge av forelderens tilstand». At handlinger blir lovpålagt, bekrefter hvor viktig den ønskede effekten av handlingene er. Barna skal bli sett, etterspurt og kartlagt som følge av foreldrenes sykdom, og det skal være lav terskel før undersøkelsene blir satt i gang.

Loven beskriver ikke like konkret hvordan man skal bistå barn i familier med levekårsutfordringer. Dette er som nevnt familier som skårer lavt på ulike levekårsindikatorer og som i mindre grad møter helsepersonell. Vi møter dem ofte i Nav. Lov om sosiale tjenester i Nav presiserer plikten overfor barn og deres familier i formålsparagrafen: «Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud». Her spesifiseres ikke oppfølging til barna som følge av foreldrenes livssituasjon, men de skal få et tjenestetilbud som er helhetlig og samordnet, uten at det foreligger sterkere føringer.

Mange av de levekårsutsatte familiene bor i kommunale boliger (Østlyng, s. 103). De søker om bolig hos kommunens bestillerkontor hvor søknadene behandles etter helse- og omsorgstjenesteloven, samt lokale rutiner og retningslinjer. Formålsparagrafen i Helse- og omsorgstjenesteloven, § 1-1 punkt 2, sier at loven skal fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1 beskriver kravet til forsvarlighet og presiserer at den enkelte skal motta et helhetlig og koordinert hjelpetilbud. Dette ligner teksten i sosialtjenesteloven. I Helse- og omsorgstjenesteloven pålegges kommunene å ha ulike tjenester til barn, som for eksempel skolehelsetjeneste. Den sier imidlertid ikke noe spesifikt om oppfølging av barn som følge av foreldrenes sykdom, annet enn at den viser til at du er helsepersonell hvis du yter tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Det er her spørsmålet om sosionomens rolle kommer inn.

Er sosionomen på bestillerkontoret helsepersonell?

Helsepersonell er blitt et utvidet begrep i den nye helse- og omsorgstjenesteloven. I § 2-1 beskrives det at «helsepersonelloven gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven her». Dette betyr at sosialfaglige som yter tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven også er helsepersonell, og har tilsvarende plikter overfor barn som pårørende som autorisert helsepersonell har. Dette sikrer barn av voksne som søker helse- og omsorgstjenester i utstrakt grad, både barn som pårørende og barn i levekårsutsatte familier.

Trondheim kommune valgte minimumsløsningen da Nav ble etablert. Det vil si at kun økonomisk sosialhjelp ble lagt til Nav. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten for voksne er organisert etter en bestiller-utførermodell. På bestillerkontoret jobber helse- og sosialfaglige som saksbehandlere og fatter vedtak på tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenestene utføres så av ulike utførerenheter. Det er altså de ansatte i utførerenhetene som yter tjenestene etter Helse- og omsorgstjenesteloven og som blir å regne som helsepersonell, jf Helse- og omsorgstjenestelovens §2-1. Jeg vil anta at dette gjelder også i Nav i enkelte kommuner.

Per definisjon forvalter saksbehandleren helse- og omsorgstjenestene, hun yter dem ikke. På bestillerkontoret jobber sosionomer, vernepleiere, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter side om side og utfører samme jobb ved bruk av sin fagbakgrunn og erfaring. Vernepleieren er autorisert helsepersonell, sosionomen er ikke det. Sosionomen har verken autorisasjon som helsepersonell eller yter tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven som saksbehandler på bestillerkontoret. Rettssikkerheten til barn av voksne søkere ivaretas derfor kun i formålsparagrafen i Helse- og omsorgstjenesteloven. Den sier blant annet at saksbehandleren plikter å forvalte tjenestene slik at de er tilpasset søkerens individuelle behov. For å finne søkerens individuelle behov kreves en helhetlig kartlegging. Spørsmål omkring familiesituasjon blir da et av flere områder som saksbehandler må kartlegge. Det er opp til arbeidsstedet å utarbeide rutiner og retningslinjer som sikrer at alle saksbehandlere spør om søkeren har barn og om barnas situasjon. Hvis søkere bekrefter at de har barn, skal vi sikre et helhetlig og koordinert hjelpetilbud. Barna i disse tilfellene har ingen egen rettsikkerhet slik barn som pårørende har.

Et eksempel: Jeg møter mor til kartleggingssamtale. Hun er henvist av fastlege på bakgrunn av at hun sliter med langvarige depresjoner. Mor ønsker ikke behandling i spesialisthelsetjenesten, men ønsker tiltak for å minske symptomene på depresjon. Hun har aldri bedt om hjelp tidligere. Hun beskriver et til tider høyt symptomtrykk hvor hun stenger seg inn på rommet og ikke er tilgjengelig for barna og ektefelle. Vi blir enige om at hun henvises til kurs i depresjonsmestring i regi av oppfølgingstjenesten i kommunen.

I denne saken kartlegger jeg helhetlig og blir kjent med at barna i stor grad påvirkes av mors sykdom. Hvis jeg hadde vært helsepersonell ville jeg automatisk hatt en lovpålagt plikt til å sørge for at barna fikk nødvendig oppfølging som følge av mors sykdom. Jeg blir senere kjent med at mor takket nei til kurset og de helse- og omsorgstjenestene hun ble tilbudt. Barna mistet da sine rettigheter til nødvendig oppfølging som følge av mors sykdom.

Plikten til å sørge for nødvendig oppfølging er ikke lovpålagt meg som sosionom, men det hindrer meg likevel ikke i å henvise til frivillige tiltak i regi av barne- og familietjenesten. Men det blir for tilfeldig at barna ville hatt rettigheter som pårørende hvis det var min kollega, vernepleieren, som møtte mor til kartlegging og ikke jeg.

Jeg spør derfor: Blir barnas rettigheter tilstrekkelig ivaretatt hvis foreldrene møter en sosionom på bestillingskontoret kontra hvis de møter en vernepleier? Har sosionomen samme forutsetning for å ivareta nødvendig oppfølging for barnet? Hvis svaret er nei, er det en fare for at sosionomen ikke blir like ettertraktet som ansatt på bestillerkontoret, til tross for at vi er spesielt gode på å se det helhetlige i en situasjon.

Familiekoordinator for å sikre helhet

De to gruppene med barn som er omtalt i denne artikkelen har ikke de samme rettighetene, men kan ha samme behov for bistand utløst av foreldrenes situasjon. I studien Barn som pårørende – Resultater fra en multisenterstudie (Akershus universitetssykehus HF m. fl. 2015) presenteres anbefalinger til kommunene om hvordan vi kan jobbe for familier hvor en eller begge foreldrene er somatisk syk, psykisk syk eller har utfordringer knyttet til rus. En av anbefalingene er å opprette familiekoordinatorer som kan jobbe helhetlig med familiene. Dette var noe familiene selv etterlyste (ibid, s. 12 og 152).

I prosjekt 71 familier ble metoden med familiekoordinator prøvd ut i levekårsutsatte familier. Erfaringene viser at det er et stort behov for at ansatte i Nav og i helse- og omsorgssektoren for voksne jobber ut fra et familieperspektiv. De må anerkjenne at familien er en dynamisk enhet som gjensidig påvirker hverandre og at barna er en minst like viktig del av familien som de voksne. Familiene gav gode tilbakemeldinger på å ha blitt fulgt opp på denne måten (Østlyng, s. 79-80). Familiekoordinatoren så alle. Hver for seg og i sammenheng. Slik ble hun kjent med den enkeltes behov og ressurser og familiens samlede behov.

Når man ser alle medlemmene i familien i sammenheng med hverandre, kan det påvirke tjenesteutmålingen. Fylkesmannen har hatt tilsyn mot Nav vedrørende økonomisk stønad til personer med forsørgeransvar (Helsetilsynet, 2012). Fylkesmannen har ikke utført tilsyn med bestillerkontorene som fatter vedtak etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Her kunne det vært ført tilsyn med hvordan familiesituasjonen kartlegges og vektlegges når tjenester skal utmåles.

Barn som pårørende og barn i levekårsutsatte familier tar, som nevnt tidligere i artikkelen, ofte på seg omsorgsoppgaver for foreldrene, de blir «voksenbarn» (Østlyng, s. 49 og Akershus universitetssykehus HF m. fl., s. 9). Vurderer vi nødvendigheten av å sette inn for eksempel praktisk bistand til renhold for å lette barnets situasjon i stor nok grad? Vet vi at det er barnet som utfører renholdet i denne familien? Spør vi? Fylkesmannen er klar på at pass og stell av barn er en del av dagliglivets gjøremål. Vurderer vi om den voksne vi møter har utfordringer med å utføre foreldrerollen?

Voksne for barn

«Barna er uskyldige i den forstand at de ikke kan lastes sin sosiale stilling, og de kan ikke forsørge seg selv» (Nadim og Nielsen, 2009).

Ansatte på den kommunale helse- og omsorgstjenestenes bestillerkontor har den unike muligheten til å jobbe forbyggende overfor barn gjennom møte med et stort antall foreldre. I henhold til Helse- og omsorgstjenestelovens § 1-1 punkt 7 skal vi forvalte ressursene best mulig. Det er tidlig forebygging å sette foreldre i stand til, eller å bidra til at forelderen i større grad kan gi barnet den oppmerksomhet og omsorg det trenger. Ved å sørge for at barn får nødvendig oppfølging som følge av foreldrenes livssituasjon, kan vi bidra til å hindre at barna utvikler psykososiale vansker. Vi kan konkludere med at dette er en god måte å forvalte ressursene på.

Som ledd i å forebygge barnefattigdom, ble et av målene i prosjekt 71 familier å styrke foreldrerollen (Østlyng, s. 30). Fra å være et fattigdomsprosjekt, gikk prosjektet til å være et familieprosjekt hvor alle familiemedlemmene ble sett i sammenheng med hverandre.

Vi må vurdere foreldrerollen og barnas situasjon i utmåling av helse- og omsorgstjenester, samt sikre nødvendig oppfølging til alle barn som trenger det på grunn av foreldrenes situasjon. Men vi er avhengige av tydelige retningslinjer og arbeidsformer, og at loven ikke åpner for at det er tilfeldig hvem som skal få denne hjelpen. n

Om forfatteren

Ingunn Egtvedt er sosionom med etterutdanning i saksbehandling og tildeling av helse- og omsorgstjenester. Hun er saksbehandler ved Heimdal Helse- og velferdskontor, hvor hun primært jobber med rus, psykisk helse og boligsosialt arbeid. Ledet prosjektet 71 familier – aktiv fattigdomsbekjemepelse i Heimdal bydel.
Egtvedt fikk stipend fra FO for å skrive artikkelen.

Litteratur

Akershus universitetssykehus HF m. fl. (2015) Barn som pårørende – Resultater fra en multisenterstudie, 11/15.

Helsedirektoratet (2010) Barn som pårørende. Rundskriv 5/10.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven) .

Lov om helsepersonell m.v. (Helsepersonelloven).

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (Sosialtjenesteloven).

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. Prop. 91 L (2010–2011).

Nadim, M. og R.A. Nielsen (2009) Barnefattigdom i Norge. Fafo-rapport.

Sandbæk, M. & A. West Pedersen (red.) (2010): Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier - En panelstudie 2000–2009. Nova rapport 10/10.

Østlyng, L. (2011) Sluttrapport 71 familier – aktiv fattigdomsbekjempelse i Heimdal bydel 12/2011.

02.06.2016
09:50
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

Ingunn Egtvedt er sosionom med etterutdanning i saksbehandling og tildeling av helse- og omsorgstjenester. Hun er saksbehandler ved Heimdal Helse- og velferdskontor, hvor hun primært jobber med rus, psykisk helse og boligsosialt arbeid. Ledet prosjektet 71 familier – aktiv fattigdomsbekjemepelse i Heimdal bydel.
Egtvedt fikk stipend fra FO for å skrive artikkelen.

Mye lest