JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Marius Pålerud

Tid til å bygge tillit

Sara hadde ingen tro på at barnevernet kunne hjelpe henne. Med tiden ble det hun som bad om hjelp.
16.06.2017
10:05
21.08.2023 17:14

Av Sissel Bergkvam

Jeg kjenner uro over de ungdommene i barnevernstjenesten som glipper for oss. De vi ikke klarer å etablere en samarbeidsallianse med. Studiene ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RBUP, ga meg inspirasjon til å jobbe på en annen måte.

Sara (14) er en av ungdommene som var med meg i min utforskning. Jeg ønsket å finne en annen tilnærming, for bedre å kunne etablere en samarbeidsallianse og gjøre meg mer brukbar.

Jeg opplevde Sara som lite motivert for kontakt med barnevernstjenesten. Da jeg møtte henne første gang i et oppstartmøte med mor og saksbehandler, var hun klar på at hun ikke hadde noen som helst tro på at det gikk an å prate seg ut av problemer. Dessuten hadde hun ikke problemer, men hun skulle gjerne bli kvitt barnevernet og medisiner, og hun hatet skolen. Omgivelsene så det annerledes. Hun hadde diagnosen ADHD. Listen over risikofaktorer var lang og bekymringene mange.

På Spesialistutdanningen for barn og unges psykiske helse på RBUP valgte jeg metodefordypningen på «Utviklingsrettet intersubjektiv psykoterapi med ungdom». Der legges det til grunn en forståelse av klienten som et subjekt og hvor en er opptatt av prosess framfor mål. Metoden legger også vekt på det spesielle med ungdomsfasen fra et utviklingspsykologisk perspektiv.

Jeg var nysgjerrig på om elementer fra denne metoden kunne være en innfallsport for å nå ungdommer.

For meg innebar det at jeg ville legge tiltaksplanen med dens mål og bekymringer til side når jeg skulle treffe Sara. Jeg ville i stedet ha fokus på felles utforskning og den utviklingsstøtte som ligger i det.

Min første samtale med Sara

Sara kom 45 minutter forsinket til vår første samtale. Hun forklarte hvordan hun plutselig fikk det travelt, og alt som måtte fikses før hun gikk ut døra. I det hun tok en siste kikk i speilet, oppdaget hun noe som etter hennes vurdering var nærmest katastrofalt. Øyenbrynene var ikke fikset, og det måtte løses umiddelbart. Videre fulgte en detaljert beskrivelse av stell av øyenbryn. Jeg lyttet, og ville vise min interesse ved å kommunisere verbalt og non-verbalt at jeg var oppmerksomt tilstede i samtalen. Jeg smilte, nikket på hodet, hadde øyekontakt. Kom med småord som «oj», «uff da», «akkurat», «ja det kan jeg forstå», og så videre. Jeg var bevisst på hvordan jeg inntonet meg ved å legge stemmeleiet omtrent i samme tonelag som hennes, og lot meg fascinere av vitaliteten hennes, det uttrykksfulle kroppsspråket. Hun forbannet og frydet seg med samme intensitet. Jeg rakk også å kjenne på en forundring over hvor mye som kunne sies om stell av øyenbryn og lignende gjøremål. Bak i hodet presset en tanke seg fram. Jeg måtte finne en åpning i ordstrømmen, og sette ord på hvorfor vi var sammen. På et tidspunkt jeg mente var rimelig godt timet, tok jeg sats.

«Du Sara», sa jeg. «Jeg har tenkt litt på sist gang vi møttes. Kanskje vi skulle snakke litt på om de forandringene du ønsker deg. Bli kvitt medisiner, få masete voksne ut av livet ditt og å få mer motivasjon for skole. Var det ikke så?»

«Joa,» sa Sara. Hun kikket ned, dro litt på det. «Jeg er bare sååå ikke klar for skole. Jeg er i skikkelig feriemodus ennå. Jeg kommer aldri til å klare å snu døgnrytmen igjen. I natt var jeg oppe til klokka fem, for jeg måtte følge med på American Music Awards».«Jeg må stemme fram Austin Mahone skjønner du». Så var smilet tilbake igjen og øynene strålte. «Jeg gleder meg såååå til å fortelle vennene mine på skolen at jeg har møtt ham. Åååh! Vil du se bildet?». «Ja, gjerne. Wow!», sa jeg.

Så ble jeg kjent med Austin Mahone. Hans historie, posisjon i popverdenen og et utvalg av hans mest kjente låter. Sara fortalte, sang noen strofer. Hun hadde mye på hjertet. Det ble en lang samtale. Det var lett å la seg smitte av hennes begeistring. Men hva var egentlig dette? Denne timen handlet primært om øyenbryn og popartisten Austin Mahone. Eller gjorde den det? Jeg ønsket at Sara fikk oppleve at jeg viste oppriktig interesse for det hun var opptatt av. Jeg anerkjente og bekreftet hennes opplevelse; så glad og heldig kan man kjenne seg når man har møtt sitt idol. Det hun føler, kan føles. Mine bekreftelser kom først og fremst til uttrykk gjennom non-verbal kommunikasjon. Jeg tok initiativ til utforskning og åpnet for nye aspekter ved fortellingene hennes. Hun fulgte. Så var det kanskje underordnet at Austin Mahone er gjenstand for felles fokus. Prosessen skulle være det overordnede. Utviklingsstøtten ligger i måten vi er sammen på.

Veien videre

Det ble mange slike samtaler med Sara. Felles fokus ble på en måte nøkkelen. I begynnelsen var jeg ofte usikker. Hva er det jeg driver med, kunne jeg tenke, når vi hadde brukt timen til å snakke om ballkjoler, eller jeg hadde latt meg rive med av hennes musikkglede. Det tok heller ikke mange ukene før nyhetens interesse var over for Sara. Hun kunne vanskelig avse noe av sin verdifulle fritid til fordel for barneverntanten. Jeg måtte tilby noe mer. I felles forståelse med lærer fant vi ut at det var bedre om samtalen foregikk på skolen i skoletiden. I blant traff jeg henne i sentrum. Vi var på kafe, eller jeg ble med på en handlerunde i byens parfymerier. Jeg tror kanskje fleksibiliteten hadde stor betydning for opprettholdelse av kontakten. Hun åpnet langsomt opp for det såre. Tankene om at hun var udugelig og ikke hadde noen framtid. At hun var redd og engstelig. Det hendte jeg ble for ivrig etter å se nærmere på det vanskelige. Da ble jeg avvist. Samtalene skulle foregå på hennes premisser, men det var greit. Jeg hadde valgt en prosessorientert tilnærming. Å trå feil og reparere igjen er en viktig del av det hele. Jeg opplevde at tillit og samarbeidsallianse langsomt ble etablert. Det ga oss begge større handlingsrom. Jeg kunne utfordre mer og hun kunne dele mer.

I skrivende stund har vi kjent hverandre i to år. Hva har så skjedd? Det jeg har blitt mest opptatt av er kanskje at hun har drømmer om framtiden. Hun har en plan og hun tar grep for å oppnå noe hun ønsker seg. Hun strever fremdeles med å finne en balanse i hverdagen, mellom arbeid og fornøyelse og å regulere seg i forhold til mat og søvn. Men hun går på skolen og hun stortrives. Hun er bevisst på at hun kan gjøre valg for seg selv, og at det å bruke støttespillere har verdi for henne. Ved et tilbakeblikk på tiltaksplanen kan vi konstatere at hun er i mål med hensyn til skolefravær. Mor trenger ikke lenger love en kebab eller et nytt klesplagg for at hun skal ta medisiner, slik fortvilte foreldre av og til gjør. Hun tar det i perioder, når hun føler at det hjelper henne. Som følge av disse tingene er konfliktnivået i familien er betydelig redusert. Det er ikke lenger nødvendig mase og kjefte for å få henne av gårde om morgenen, hun tar selv ansvar. Slik sett er vi vel kanskje i mål hva tiltaket og mitt mandat angår. Jeg har snakket med Sara om avslutning av kontakten, og hun er innforstått med det. Likevel er hun opptatt av at hun trenger støtte en liten stund til. Meldinga er klar: «Greit, vi skal avslutte snart, men du stikker ingen steder før du ser at jeg klarer meg på videregående». Hennes utgangspunkt var ønske om å bli kvitt barnevernet. I dag er hun vel å betrakte som en bruker. En bruker med krav og forventning om å få medvirke.

Sara som et eksempel

For meg kan Sara tjene som et eksempel og en representant for flere av de ungdommene jeg møter, og utfordringene det bringer med seg for meg som ansatt i barnevernstjenesten. Et aspekt er det tilsynelatende fraværet av motivasjon for samarbeid. Min erfaring er at relativt få ungdommer kommer på eget initiativ eller med en forventning om at jeg kan være til hjelp. Ofte deler de heller ikke omgivelsenes bekymringer. Det er som regel andre som roper etter endring i form av at ungdommen endrer atferd og symptomer forsvinner. Og det bør skje fort. Det er ikke vanskelig å forstå. Ungdommer har evnen til å drive sine omgivelser til bristepunktet. Men blir deres egen stemme borte når vi rundt fortaper oss i løsningsorientert handling og et sterkt problemfokus? Foreldre, skole, Bup og politiet er gjerne de som melder sin bekymring. Kanskje er det også de som blir premissleverandører for det arbeidet jeg skal gjøre?

Jeg kan kjenne på at ungdommene unndrar seg samarbeid med barnevernstjenesten. Men det blir feil om hjelpeapparatet forklarer mislykkede intervensjoner med at det er noe feil med klienten. Jeg kan ikke ta på meg ansvaret alene, men jeg må likevel stille spørsmål rundt eget bidrag. Vi må spørre oss selv hva som fremmer endring, kontakt og samarbeid, positiv utvikling og så videre. Ikke alle ungdommer har fått den omsorgen de skulle hatt. De har lite erfaring med at voksne kan brukes til noe. Er det kanskje slik at voksne i liten grad er tilgjengelige og åpne for det ungdom trenger fra oss? Mange av ungdommene jeg treffer har et slik symptombilde at de henvises til Bup nå barnevernstjenesten blir kjent med dem, og får også et tilbud der. Det er lett å tenke seg at det er Bup som skal ta seg av terapien, tilby behandling. Jeg erfarer at det i realiteten ikke er slik. Ungdommene jeg treffer går ikke dit. Så blir førstelinjetjenesten likevel en slags siste instans.

Det intersubjektive

I den språklige forståelsen av ordet intersubjektiv ligger det at det dreier seg om to subjekter.

Sett i en sosialfaglig eller psykologisk forståelse, legges fokus på den gjensidige påvirkningen mellom to likeverdige subjekter. Fenomenet kan kanskje best forklares med en sammenligning av dets motsetning, nemlig en subjekt-objekt-holdning. Sosionomen Laila Granli Aamodt kaller det å innta en ekspertrolle, og hevder at vi som hjelpere ofte gjør det. Vi møter klienter som objekter når vi behandler, rådgir, kartlegger og tilrettelegger (Aamodt 2014). Dette gir ikke nødvendigvis god og riktig hjelp. Snarere tvert imot, er Aamodt redd for. Jeg kan kjenne meg igjen i dette. Jeg kan være opptatt av å dele min kunnskap med klienten og ha en holdning som går ut på at måloppnåelse forutsetter at klienten forstår det jeg forstår, og handler deretter.

Med en intersubjektiv tilnærming forstår man mennesker ut ifra sammenhenger og kontekst. Vi inngår stadig i transaksjonelle prosesser. Vår utvikling og skjevutvikling skjer i samspill med andre. Vi blir ikke oss selv av oss selv. Mennesker kan ikke forstås uavhengig sine omgivelser. Psykolog Bjørg Røed Hansen er opptatt av «det samskapende møte» som tar utgangspunkt i barnets subjektive opplevelse og mening (Hansen 2012). Hun legger vekt på gyldiggjøring av barnets opplevelser og det som er deres fokus. Ved at jeg deler ungdommens fokus og gir anerkjennelse og bekreftelse, vil det legges til rette for utvikling og endringsprosesser. Det er viktig at han eller hun føler seg sett, hørt og tatt på alvor uansett hva de bringer på bane. Gjennom å utvide fortellingene deres ledes ungdommen inn i en prosess der evnen til å se seg selv og andre både innenfra og utenfra utvikles. Dette kalles evne til mentalisering og har betydning for mellommenneskelig samvær og sosial forståelse.

Innenfor intersubjektiv psykoterapi legges det vekt på at utviklingsprosesser i stor grad skjer implisitt, affektivt og non-verbalt, i samspill med andre. Fokuset på det non-verbale og affektiv deling henviser til spedbarnsforskning. Innenfor dette feltet vises det hvordan spedbarn inngår i et samspill med sine omsorgsgivere fra det er født, og at evnen til gjensidighet på det non-verbale og følelsesmessige planet er etablert lenge før språket tas i bruk. Den delen av vår kommunikasjonsform forsvinner ikke med språket, men utgjør en helt vesentlig del av det mellom-menneskelige samspillet til enhver tid. I møte med ungdommer er man altså opptatt av hva som skjer mellom oss snarere enn dialogers innhold. Oppmerksomheten rettes mot tonefall, intensitet, timing, rytme, tempo og lignende. Det kan kanskje minne om den måten vi ubevisst opptrer sammen med de små barna. Gjennom den sensitive måten å være på og strukturene vi danner, bidrar vi til utviklingsstøtte. Ikke alle ungdommer vi møter har erfart denne omsorgen som blant annet legger grunnlag for en god selvfølelse og beskytter mot skjevutvikling. Hvordan vi møter ungdom vil gjøre en forskjell.

En utviklingspsykologisk forståelse av ungdomsfasen

I møte med ungdom må jeg ta høyde for den spesielle livsfasen de befinner seg i og hva dette innebærer for den enkelte. Innenfor utviklingspsykologien er man opptatt av de utviklingsoppgaver som skal gjennomleves i overgangen fra barn til voksen. Det handler blant annet om identitetsdannelse, reforhandling av forholdet til foreldrene og utvikling av selvagens. Med selvagens menes erfaringen av å kunne påvirke sitt liv, og være et subjekt i relasjon med andre (Svendsen et al 2011). Mens forholdet til foreldrene ofte bærer preg av konflikter og opprør, tjener venner i større grad som sosial referanseramme og er en viktig utviklingsarena. Med henvisning til nevrobiologien vises det til at hjernen er «under ombygning», det skjer kraftig nevral vekst og den emosjonelle delen av hjernen er den som dominerer. Det kan forstås dit hen at følelsesregulering er et av de områdene hvor vi kan forvente periodevise sammenbrudd.

Identitetsdannelse er en av ungdomsfasens utviklingsoppgaver, der rolleforvirring og usikkerhet er «symptomene». I følge Stephen von Tetzchener (2012) kan dette kommer til utrykk på to måter: Tenåringen kan isolere seg eller «kaste seg ut i en verden av jevnaldrende og miste sin identitet i mengden» (Tetzchener 2012, s.683). Mange av ungdommene jeg treffer representerer et av ytterpunktene. Dette kan i utgangspunktet forstås å være innenfor normalutvikling. Mye skal skje, falle på plass og modnes mot overgangen til voksenlivet. Men av og til ser vi at ungdom strever med fungering og samspillsprosesser over tid. Ved å rette oppmerksomheten mot utviklingsoppgavene som ligger til ungdomsfasen og kartlegge hva som kan vurderes som avvikende, kan man finne en ledetråd i forhold til hva man skal være mer nysgjerrig på. For Saras del kunne det synes som at det var ganske miserabelt stilt med selvfølelsen. Jeg merket meg også hvordan hun årsaksforklarte alle gode ting som hendte med flaks, mens det dårlige handlet om negative eller manglende egenskaper hos henne selv. På bakgrunn av dette ble selvfølelse og selvagens temaer vi utforsket nærmere. Ved en psykoterapeutisk forståelse vil formålet være å bringe ungdommen i gang eller tilbake til et godt utviklingsspor.

Oppsummering

Det å ha hovedfokuset på det intersubjektive og den utviklingsstøttende prosessen har vært en ny måte å jobbe på for meg. Målene som var definert i Saras tiltaksplan hadde sitt utgangspunkt i omgivelsenes bekymringer. Kanskje var hun dypest sett enig i det som sto der, men jeg hadde en antagelse om at hun i hvert fall da hadde vanskelig med å forholde seg til det. Skulle vi etablere en samarbeidsrelasjon, måtte det skje på hennes premisser. Felles fokus og inntoning ble viktig. Vi skulle finne en måte å være sammen på. Prøve oss fram.

Sara er en av flere ungdommer som har vært med meg i min utforskning. Vi har i liten grad rettet oppmerksomheten mot alt som bør endres. Vi har også vært mindre opptatt av konkrete mål og evaluering av disse. Jeg tenker at vi har brukt tid, lang tid, på å finne en vei. Og vi har latt ting skje. Jeg har ikke tilbudt svar og løsninger, men en relasjon og et rom for å finne ut av ting. Vi har utforsket og vært nysgjerrige sammen. Når jeg oppsummerer flere erfaringer, slår det meg at ungdommene jeg har jobbet med har noen fellestrekk. De har gjerne svak skolefungering, og lite eller ingen tro på egen framtid. De opplever lite emosjonell støtte og anerkjennelse i hjemmet eller på skolen. Ofte ser jeg mangel på vennskap eller stabile relasjoner til jevnaldrende. Mange har traumeerfaringer. Det som treffer meg rett i hjertet, er når de gir uttrykk for at de kjenner seg så verdiløse, ikke elskbare.

Kanskje må vi, med dette som bakgrunnsbilde, spørre oss selv hvordan vi best kan møte en gutt eller en jente som ikke kjenner seg verdt å elske? Da blir det kanskje mindre nærliggende å starte med å etablere systemer med belønning og konsekvenser eller annet som vi tenker kan fjerne symptomer og lede til atferdsendring på kortest mulig tid. Jeg tenker jeg må være forsiktig med å kommunisere en holdning som går på at de er et problem og at løsningen ligger i at de endrer seg selv og tilpasser seg. Å signalisere at de ikke er bra nok, skader deres selvfølelse og gjør oss hjelpere til nye negative relasjonelle erfaringer. Motivasjon er ikke noe man nødvendigvis har eller ikke har. Det kan skapes i fellesskap, og her må hjelpere ta et ansvar. Det kan ta tid. Som ansatt i barnevernstjenesten vet jeg at klienter må avsluttes, for nye kommer stadig til. Effektivitet og målbare resultater er vesentlig når knappe ressurser skal forvaltes på best mulig måte. Kan jeg bruke så mye og så lang tid, har jeg spurt meg? Et like viktig spørsmål er kanskje om vi har råd til å la være?

Om forfatteren

privat

Sissel Bergkvam er sosionom og jobber som miljøterapeut i Grorud barnevernstjeneste. Hun har i tillegg spesialistutdanning i barn og unges psykiske helse ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RBUP, Helseregion Øst og Sør.

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Referanser

Aamodt, Laila Granli. (2015) Den gode relasjonen. Oslo; Gyldendal Norsk Forlag AS.

Hansen, Bjørg Røed. (2010). I dialog med barnet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Svendsen, B., Johns, U.T., Brautaset, H. og Egebjerg Bergkvam, I. (2011) Utviklingsrettet intersubjektiv psykoterapi med barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Tetzchner, S. (2012) Utviklingspsykologi 2.utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

16.06.2017
10:05
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

privat

Sissel Bergkvam er sosionom og jobber som miljøterapeut i Grorud barnevernstjeneste. Hun har i tillegg spesialistutdanning i barn og unges psykiske helse ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RBUP, Helseregion Øst og Sør.

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Mye lest