Randi Jenssen og Kjell-Ole Myrvoll • Illustrasjon: Sara Tanderø

Kjære Gud i himmelen – hvis du kan hjelpe meg med dette så lover jeg å aldri be om noe igjen.

Kjenner du deg igjen? Om vi tror eller ikke, vil de aller fleste av oss en eller annen gang i livet ha bedt til Gud eller høyere makter. Bønn er en religiøs praktisering hvor den som ber søker kommunikasjon med en eller flere guddommer. Bønnen har ulike formål, for eksempel takksigelse, lovprisning, tilbedelse, klage, ønske eller forbønn.

Vi har i mange år arbeidet med barn og ungdommer med fluktbakgrunn; sårbare asylsøkere som opplever psykiske stressreaksjoner og flyktninger som strever med å finne sin plass i majoritetskulturen. Vi har flere erfaringer med at religion og bønn er viktig for dem og har en sentral plass i deres liv.

Som fenomen er religion og bønn mye omtalt i religiøse og teologiske kretser, men i sosialt arbeids tradisjon og i terapi har dette blitt viet liten plass. Vi mener det er viktig å ta på alvor menneskers åndelige behov, og vi tror dette kan ha betydning for hvor vellykket behandlingen blir.

Religiøs lengsel versus religiøs skepsis

Det er vanskelig å finne en god definisjon på hva religion er. I Store norske leksikon beskrives fire dimensjoner som alle må være til stede. Religion er for det første et menneskelig fellesskap/en sosial institusjon (kirke, sekt). For det andre er religion tro, den har et læremessig innhold i form av filosofi eller myter. For det tredje er religion handling, både rituell handling i kultisk sammenheng og praktisk handling i dagliglivet, inspirert av det en gitt religion lærer er rett og galt. Til sist er religion opplevelse, av frykt, av glede eller av undring i møtet med det som oppfattes som hellig.

På Wikipedia defineres religion på følgende måte:

«Religion er en fellesbetegnelse for ulike trosforestillinger og kulturelle handlingsmønstre som forutsetter at virkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og inkluderer som oftest en overbevisning om at det finnes en eller flere guder eller andre overnaturlige vesener. Dette skiller religion fra livssyn som ikke nødvendigvis innebærer en tro på noe ikke-fysisk.»

I siste levekårsundersøkelse blant innvandrere i Norge fra 2016 ble følgende spørsmål stilt: Hvor viktig er religion i livet ditt? Respondentene i undersøkelsen ble bedt om å rangere på en skala fra 0 til 10, der verdien 0 står for «ingen betydning» og 10 står for «svært viktig» (Statistisk sentralbyrå, rapport 2017/13). Flere enn åtte av ti fra Somalia, Eritrea og Pakistan oppgir at religion er svært viktig (rangering 9 og 10). Flere andre ikke-vestlige innvandrergrupper har også høye skårer.

Til sammenligning viser SSBs velgerundersøkelse fra 2015 at blant medlemmer i Den norske kirke som ikke har innvandrerbakgrunn, oppgir fire prosent at religion er svært viktig i livet deres. En lignende undersøkelse er gjort i Den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) fra 2006, der også Norge deltok. Med en gjennomsnitts-
skår på 3,8 ble befolkningen i Norge rangert blant Europas minst religiøse (Statistisk sentralbyrå, rapport 2008/5). Dette viser at flere innvandrergrupper i Norge synes religion er viktigere i livene deres enn gjennomsnittet av den norske befolkningen.

Den offentlige debatten de siste årene bærer preg av at Norge har blitt et samfunn med innslag av flere religioner. I NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn – en helhetlig tros- og livssynspolitikk står følgende i innledningen: «Vi har som samfunn behov for å diskutere og finne løsninger for hvordan vi som fellesskap skal leve med et tros- og livssynsmessig mangfold og hvordan vi ved politikkutforming og i offentlige institusjoner skal gi rom for tro og livssyn.

Det kan være hensiktsmessig å definere livssyn slik at religion inngår som en type livssyn. En vil da ha religiøse livssyn og sekulære livssyn. Et livssyn vil bestå av det et menneske mener om de «største» spørsmålene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innebære en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål.» (NOU 2013:1)

Religion og livssyn er sentrale temaer innen mange ulike samfunnsområder, som skole, lovgivning, media og så videre.

Fag tok ikke hensyn til tro

En undersøkelse blant norske psykologistudenter fra 2005 viser at nesten alle som svarte, mente at utdanningen ikke la noe vekt på menneskers religiøse tro. En stor andel, nesten en tredjedel, oppfattet at faget var nedsettende overfor religiøse mennesker (Gupta, 2012).

Innen psykisk helsevern har det i et historisk og kulturelt perspektiv rådet usikkerhet og manglende interesse for åndelige og eksistensielle spørsmål. Den største påvirkningen antas å komme fra Sigmund Freud. Hans forståelse var at uheldig religiøs påvirkning kunne føre til hysteri og nevroser, og han argumenterte for at religion var et uttrykk for en kollektiv tvangsnevrose (Borge, 2012). Det har imidlertid skjedd en holdningsendring de siste årene der betydningen av å ivareta brukerperspektivet har blitt styrket. Det har også vært en økt erkjennelse av at brukeres eksistensielle og åndelige behov har betydning for behandlingen.

I sosialt arbeid har det i liten grad vært tradisjon for å fokusere på religion, og man har vært opptatt av å være livssynsnøytral. En undersøkelse blant tilfeldig utvalgte yrkesaktive sosionomer i 2002 der 488 kvinner og 112 menn deltok, viste at ca. 25 prosent av dem mente at integrering av religion og livssyn i sosialt arbeids praksis er i konflikt med sosialt arbeids intensjoner og med FOs yrkesetiske retningslinjer (Zahl og Furman, 2005). I den samme undersøkelsen mente 42 prosent at sosialarbeidere generelt sett ikke har ferdigheter til å hjelpe klienter i religiøse/livssynsanliggender.

Med dette som bakgrunn mener vi at det er viktig å løfte fram religion og livssyn som en sentral dimensjon også i sosialt arbeid. Gjennom utdanningsløp og i diskusjoner på arbeidsplasser er dette et tema som bør vies mer oppmerksomhet, nettopp for å sikre kunnskap og kompetanse til å møte menneskers åndelige spørsmål og behov. Som rammeplanen for sosionomutdanningen (2005) framhever i forhold til helse- og sosialfaglig yrkeskompetanse: Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte tjenesteyteren forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider.

Unge ville ha med Gud

For noen år siden arbeidet vi med åtte jenter fra Eritrea og 10 gutter fra Afghanistan i en samtalegruppe for enslige mindreårige flyktninger. I utgangspunktet skulle alle være sammen, men både på grunn av antall ungdommer, utfordringer med tolking og at jentene hadde en tendens til å lukke seg, ble det vurdert at det var hensiktsmessig å dele opp i en jentegruppe og en guttegruppe. Det ble to gode parallelle gruppeprosesser. Ungdommene følte seg trygge til å dele flere av sine erfaringer. Hver gruppe skulle lage en historie om en ungdom som måtte flykte fra sitt hjemland på grunn av vanskelige livsomstendigheter. Selv om gruppene ble delt, visste ungdommene om hverandre og at de hadde felles erfaringer som blant annet vanskelige opplevelser, tap, flukt, savn av familie og utfordringer i eksil.

Jentene var kristne, mens guttene var muslimer. I historiene som ungdommene laget ble gudstro et tema, og hovedpersonen henvendte seg til Gud eller Allah når hun eller han var i krise. Noe vi har erfart i arbeidet med samtalegrupper for enslige mindreårige flyktninger på generell basis, er at når temaet bønn kommer opp i historiene, er det alltid enighet om at dette må omtales i historien.

Andre temaer kan ungdommene gjerne diskutere og være uenige om, men når noen foreslår at hovedpersonen ber Gud eller Allah om hjelp, er det aldri noen innsigelser på dette fra andre i gruppa. Det er vår observasjon at det religiøse perspektivet er både samlende og styrkende for gruppemedlemmene.

Vi hadde en felles avslutningsfest for jentegruppa og guttegruppa, og vi var spente på hvordan det skulle gå å samle dem igjen.

Som regel oppfordrer vi deltakerne til å bidra med sang og andre kulturelle uttrykk fra deres hjemland. Jentene opptrådte med å synge kristne sanger på tigrinja, og de avsluttet med å be Fadervår sammen.

Det var spesielt å følge med på guttene under jentenes fremføring. De satt som tente lys, var store i øynene og hadde 100 prosent oppmerksomhet på det jentene formidlet. Selv om de ikke forstod innholdet, var det tydelig at de forstod at dette var viktig for jentene. Stunden var preget av respekt, og man kunne kjenne den høytidsstemte atmosfæren i rommet.

Da det så ble guttenes tur, var det en av dem som ledet an. Først leste han utenat noen surer fra Koranen, deretter ledet han en fellesbønn for guttene. De gjentok bevegelsene han gjorde både før, under og etter bønnen på arabisk. Reaksjonen til jentene var tilsvarende som guttenes reaksjon; kroppsspråket utstrålte respekt og andektighet.

På forhånd tenkte vi at dette kunne bli et sjansespill. Hva om for eksempel guttene ville sabotere jentenes framføring? Hva om jentene ikke ville delta? Vi ble fylt av takknemlighet og glede over den gjensidige respekten og toleransen som jentene og guttene viste hverandre. Her var det rom for å praktisere ulik tro, og begge partene hadde en felles enighet om at troen har en stor verdi.

Religion i sorg og glede

Erfaringen fra avslutningsfesten ble til ettertanke for oss: Tenk at ungdommene valgte sanger med religiøst innhold og ba høyt når det var fest! Vi tolket det som en stolthet over egen tro, men også som et uttrykk for identitet og tilhørighet. For disse unge flyktningene betydde fellesskapet i troen mye, og det var denne delen av deres kultur de ville vise fram.

I en annen samtalegruppe noen år senere fikk vi erfare at religiøse uttrykk ble spesielt viktig i sorgarbeid. Denne gangen var det 10 enslige mindreårige eritreiske gutter som deltok i gruppa. De var alle sterkt preget av savn etter familie og grufulle opplevelser de hadde hatt på flukten. De fleste hadde reist en høyst usikker fluktrute i ørkenen via Sudan og Libya før de måtte ta den farefulle ferden over Middelhavet.

Ungdommene var veldig opptatt av å vise oss YouTube-filmer fra forlis i Middelhavet, gjerne med sørgemusikk, og bilder av døde kropper som lå i strandkanten. Smerteuttrykkene ungdommene viste oss og all lidelsen de bar på, var til å ta og føle på. Vi ønsket at gruppa skulle være et sted der vi i fellesskap kunne romme sorgen, og at de kunne få bearbeidet de vanskelige følelsene de bar på.

Vi avtalte at vi skulle bruke et gruppemøte til å gjennomføre et sørgerituale. På samlingen ble ungdommene bedt om å tenke på en eller flere personer de savnet.

Hver enkelt i gruppa, inklusive oss ledere, fikk utdelt et papirark som var formet som et kakestykke i et sektordiagram. Vi skulle så hver for oss skrive eller tegne noe som vi forbandt med den eller de som vi savnet.

Alle jobbet med dette en stund før vi samlet oss i en ring på gulvet. Vi la minnelappene i midten av ringen slik at de til sammen dannet en sirkel. Hver enkelt fikk utdelt et telys hver. Så tok vi runden der alle etter tur tente sitt lys og satte det på minnelappen sin. Hvis man ville, kunne man si noen ord om den man savnet eller andre tanker man hadde.

Det ble en sterk opplevelse. Ungdommene bar på så mye sorg, og de fikk uttrykke og bære en del av smerten i fellesskap. Flere nevnte venner som døde i Middelhavet. Vi satt en god stund sammen i stillhet og så på alle telysene som skinte og som minnet om de kjære personene vi savnet. Vi var sammen om sorgen, vi var alle i samme båt der og da.

Vi lederne spurte om noen av ungdommene ville si noen ord eller be som en avslutning av sørgerituale. De trengte ikke lang betenkningstid, og det var tydelig at en av guttene hadde en slags religiøs lederfunksjon for de andre. Han sa at de ville be Fadervår på sitt språk.

Den bønnen de ba, ble ikke noe stille mumling. Nei, det var med høye tydelige røster de gjentok setning for setning etter lederen. Og de brukte hele kroppen mens de ba og gjorde store armbevegelser som hørte til hver av enkeltbønnene. Det ble en mektig avslutning på sørgestunden, og vi kunne kjenne på kraften disse guttene formidlet gjennom fellesskapet og troen de delte.

Reddet av troen

Vi hadde en gang en ung afrikansk jente i behandling som hadde vært utsatt for alvorlige traumer mens hun satt fengslet i hjemlandet. Hun ble av henviser beskrevet som svært plaget, og man mente hun hadde behov for oppfølging i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

Våre første møter bar preg av at hennes lidelsestrykk var til å ta og føle på. Til tross for dette klarte hun å fungere bra i hverdagen.

Da vi ble kjent med hennes forferdelige traumehistorie med grove overgrep, forundret det oss enda mer hvordan hun kunne fungere såpass godt i det daglige. Hun fortalte oss at det var troen på Gud og det å be som hjalp henne gjennom dagen. I bønnen kunne hun legge av seg det som tynget, om enn bare for en liten stund. Hun fant styrke i troen, og bønnen ble hennes redningsplanke som holdt henne oppe.

Dette ble også en livbøye for det vi samarbeidet om i terapien, fordi det ble en god mestringsstrategi vi kunne bygge videre på. For oss ble det mer og mer tydelig at hennes gudstro var hennes styrke, og det ble hennes redning, mens vi i beste fall hadde rollen som katalysator. Egentlig følte vi oss i denne sammenhengen som en parentes.

Fryktet straff

Vi fikk i behandling en ung afghansk gutt som var alvorlig deprimert og hvor det var stor bekymring for suicidalitet. Han ble fanget opp under helseundersøkelse hos helsesøster og lege, da han overfor dem fortalte åpent om pågående tanker og konkrete planer på å avslutte livet. Han lot seg imidlertid motvillig overtale til å bli henvist til BUP, men han hadde ingen tro om at det ville hjelpe han.

I samtalene på BUP ga han uttrykk for å være født under en uheldig stjerne, og han var dessuten overbevist om at han hadde Allahs straffedom over seg. Han lette hele tiden etter bekreftelse på sine antagelser, og han var sterk i troen på at han så det han kalte for tegn.

På grunn av høy suicidalfare avsluttet vi timene med å lage kontrakter på at han ikke skulle skade seg eller ta livet sitt. Etter som vi ble kjent med ham, fikk vi innblikk i hvordan hans foreldre hadde utsatt han for alvorlig vold, samtidig som de hadde fortalt han at han ikke var verdt å elske og at Allah hadde gitt ham til dem som straff.

Volden og de grusomme påstandene fra foreldrene hadde satt alvorlige spor i han. Han var overbevist om at han ville gjøre verden en tjeneste om han avsluttet livet. Terapien ble en lang og kronglete kamp mot ungdommens selvutslettende atferd og hans overbevisning om at Allah ikke ville han vel.

I samtalene omkring temaet utfordret vi etter hvert hans tanker og meninger om seg selv og om Allah. Vi kontaktet en imam som kunne vise til at det står i Koranen at det ikke er grenser for Allahs nåde og barmhjertighet. Han sa også at det var en myte at noen trodde at man kunne bli født under en uheldig stjerne. Det gikk lang tid før gutten torde tro på at dette også gjaldt for han.

Dette viser oss betydningen av å få en trygg tilknytning i barndom og oppvekst. Foreldre og autoritetspersoners formidling av religiøse oppfatninger bidrar også til å forme opplevelsen av seg selv.

Vi erfarte i dette tilfellet at religion hadde blitt brukt på en svært destruktiv og ødeleggende måte med tanke på utvikling av selvfølelse og opplevelse av egenverd. Kontakten med imamen ble en døråpner og et vendepunkt i forhold til å kunne endre den innprentede negative selvoppfatningen.

Hvor står vi selv?

Som sosialarbeidere og terapeuter bør vi reflektere over hvilket livssyn vi selv har. I møte med klienters livssyn vil vi i utgangspunktet tilstrebe å være åpne og respektfulle, men kan vi egentlig være nøytrale? Vi er alle mennesker som er preget av våre erfaringer, verdier, holdninger og livsanskuelser. Vi er født inn i en gitt kultur, og vår forforståelse vil automatisk bli påvirket av dette. Det vil være vel så viktig å erkjenne dette fremfor å påberope seg å være såkalt nøytral.

Vi skal som sosialarbeidere ikke belære eller å prøve å påvirke klienter, men heller være åpne og nysgjerrige på deres meninger og få klientene til selv å reflektere over dem.

Noen ganger kan vi ha klare faglige meninger og gi uttrykk for disse. Et eksempel på dette kan være når noen forteller at voldtektsofre er urene og selv har skyld for overgrepene. Da vil vi tydelig si med en faglig ballast at det ikke er offeret som er skyld i en slik ugjerning.

Likevel kan dette utfordre både kulturelle og religiøse oppfatninger, og det er viktig å ta på alvor at det kan være en lang prosess å skulle plassere ansvar, skyld og skam der det hører hjemme. Dersom man kan gå noen ekstra runder sammen med klienten og prøve å forstå tankesettet de har med seg, kan det bli en mye mer fruktbar prosess enn om man ikke tar disse hensynene.

Vi tenker det først og fremst er viktig å ha en faglig tilnærming i det vi gjør. På jobb er vi profesjonelle, men vi er også vanlige mennesker. Vi har sett at ungdommene setter pris på at vi kan dele noe av oss selv med dem, og vi tror at det er med på å bygge gode, bærekraftige relasjoner.

Ved å vise at vi bryr oss om dem og følger dem i vanskelige prosesser, skapes det rom for tillit og fortrolighet. Vi må våge å ta innover oss deres livsverden og være oppriktig interessert i det som betyr noe for dem. Den overordnede målsettingen vil være å hjelpe og støtte ungdommene i deres prosesser, og da kan samtaler om eksistensielle spørsmål og livsanskuelse i mange tilfeller være av helt sentral betydning.