Av Gøril Brevik Melbye og Gerd Hilde Lunde

Mennesker med intellektuell funksjonsnedsettelse (IF) er en minoritet i samfunnet. Flere hevder at personer med IF som identifiserer seg som LHBTIQ (lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn og queer) er en «minoritet i minoriteten» (McCann, Lee & Brown, 2016). I denne artikkelen kaller vi heretter gruppen LHBTQ med fellesnavnet «skeive». Får disse skeive personene være seg selv og uttrykke sin seksuelle orientering og kjønnsuttrykk i dagens samfunn, eller er de usynlige for ansatte og nærpersoner? Flere artikler siste år etterlyser en økt samfunnsbevissthet rundt temaet og påpeker at skeive mennesker med IF møter utfordringer når det gjelder seksuell identitet (McCann et al., 2016).

Dobbel marginalisering

Wilson med flere (2016) viser til flere artikler (Thompson, 2003; Winges-Yanez, 2014; Conahan et al., 1993) som påpeker at mennesker med IF opplever en dobbel marginalisering. De er først og fremst marginalisert på grunn av sin funksjonsnedsettelse, og marginaliseres ytterligere ved at de identifiserer seg som skeive.

McCann med flere (2016) fremhever at personer med IF som har en LHBT status er utsatt for fordommer (Lofgren-Martenson, 2012), sosialt stress og ekskludering, hatprat, mobbing og vold (David & Knight, 2008; Kuyper & Fokkema, 2011). Det beskrives at enkelte mennesker med IF er utsatt for rusmisbruk, seksuelle overgrep, risikofylt seksuell aktivitet, partnervold, misbruk av legemidler, selvmordsforsøk og selvskading (McCann et al., 2016; Wilson et al., 2016). Dette er problemområder vi mener personer med IF i Norge også har erfaring med. Eksempler på dette er saker vi har arbeidet med, eller hørt om: Flere unge kvinner med lett utviklingshemming prostituerte seg for å få tilgang til sminke, røyk og venner. En ung homofil mann med lett utviklingshemming «bød seg frem» i skogholt og parkeringsplasser. Han ble utsatt for mye vold og fikk skader rundt anus. En ung mann med lett utviklingshemming kom flere ganger i halvåret til legen for å få behandling for klamydia og skader i anus. En ung kvinne med lett utviklingshemming ble med flere ukjente partnere i bil. Flere ganger ble hun funnet beruset langs veien, og med tydelige blåmerker på kroppen.

På grunn av kognitiv svekkelse har mennesker med IF ofte kommunikasjonsutfordringer. Dette påvirker deres samhandling med andre, og dette er en barriere når de søker hjelp fra ansatte i helsevesenet (McCann et al., 2016). Vi mener at slik hjelp kan gi dem trygghet for at de kan utvikle intime og nære relasjoner med andre. De fleste utvikler heldigvis god trivsel og livskvalitet (McCann et al., 2016).

Strategiplan for seksuell helse

I dag kjenner vi til at personer med IF har ulike kjønnsuttrykk, og vi tror at mange trenger mer støtte i sin livssituasjon. Vi mener at fagpersoner må søke å forstå hvordan brukeren ønsker å uttrykke sin seksualitet.

Helse- og omsorgsdepartementet la i 2016 fram en strategiplan for seksuell helse; Snakk om det! Strategiplanen framhever at positive holdninger og følelser for egen kropp, sammen med god kunnskap om kropp og seksualitet, bidrar til tryggere identitet og sunnere handlingsmønstre. Dette er en tverrsektoriell strategi, og den røde tråden er at seksualitet først og fremst er en ressurs for helse og velvære. Livsløps- og rettighetsperspektivet vektlegges. Ifølge planen skal det gis informasjon om seksuell helse til mennesker med IF. Det skal gis «informasjon og seksualitetsundervisning som er tilpasset målgruppens kognitive funksjon og informasjonsbehov» (s. 49). Målet er å ivareta autonomi, selvforståelse og forståelse av egne og andres grenser. Det beskrives videre at «kunnskap om brukerens seksualitet, behov for privatliv og forebygging av trakassering og overgrep vil være sentrale temaer for dem som er nære omsorgspersoner og skal ivareta brukeren i det daglige».

Strategiplanen framhever likestilling for alle grupper i samfunnet. Vi mener at fagpersoner må søke å samtale med brukeren om hvordan personen ønsker å uttrykke sin seksualitet.

Det er utført noe forskning de siste årene. I 2016 ble det utgitt to oversiktsartikler med vektlegging av mennesker med IF som identifiserer seg som skeive (McCann et al., 2016; Wilson et al., 2016). Studien til McCann omtaler 14 ulike studier. Noen er kvalitative, noen er kvantitative, og noen studier blander metoder. Det er fra en til 71 personer involvert i studiene. Alle artikler som er inkludert i McCann er også inkludert i artikkelen fra Wilson, med unntak av Löfgren-Mårtenson (2012).

Wilson omtaler 44 studier, og så disse både kvalitative, kvantitative og begge deler. Det er fra en til 400 personer involvert i studiene. Det oppsummeres flere funn i artiklene, og noen kommenteres i denne artikkelen.

Mennesker med IF har lenge blitt sett på som enten aseksuelle eller hyperseksuelle. Man betrakter dem som regel i tråd med den dominerende seksuelle identiteten, den heteroseksuelle. Tross økt oppmerksomhet og forskning om IF og seksualitet, har man hatt lite fokus på deres rettigheter knyttet til ulike seksuelle uttrykk (Wilson et al., 2016).

Nærpersoners holdninger

I flere studier beskrives det at noen personer med IF har konservative holdninger overfor homofili (Wilson et al., 2016). Slike holdninger tror vi finnes mest hos eldre deltakere, og mindre hos yngre personer med IF. Det ser også ut til at profesjonelle hjelpere har et mer liberalt syn overfor homofili enn foreldrene til deltakerne (Wilson et al., 2018). Erfaring tilsier at familiære relasjoner kan utvikles i negativ retning om en person med IF står åpent fram som homofil.

En studie (Löfgren-Mårtenson, 2009) viser at ansatte og familier framviste diskriminerende holdninger. «Internalisert homofobi» ble identifisert som en potensiell utfordring for mennesker med IF som anså seg som skeive (Hodges & Parkes, 2005; Stauffer-Kruse, 2007). Vi mener at mange tjenesteytere og familier har problematiske holdninger til funksjonshemming og seksualitet, ved at de kan prate mer negativt om homoseksualitet sammenlignet med heteroseksualitet. Pårørende og tjenesteytere bør derfor reflektere mer rundt egen homofobi og holdninger til andres seksualitet.

Viktigheten av å arbeide med homofobi og heterosexisme blant tjenestetilbydere bør vektlegges (Abbott & Howarth, 2003). Seksualiteten til kvinner med IF er i dag lite synlig i litteraturen. Dette kan kanskje forklares med at den mannlige seksualiteten er mer synlig, og derfor i større grad blir problematisert. For å utøve profesjonelle tjenester bør denne være basert på kunnskap og gode relasjonelle evner.

Noen få personer med IF liker å kle seg i andre kjønns klær (cross-dressing). I en artikkel (Parkes et al., 2009) oppfattet tjenesteytere «cross-dressing» som et problem hos en person, noe vedkommende selv ikke gjorde (Wilson et al., 2016). Andre kan oppleve fysiske og psykososiale utfordringer. Noen har problematiske erfaringer (McCann et al., 2016). Flere mener at det er behov for støttefunksjoner til menn som «cross-dresser», eller som ønsker kjønnsbekreftende behandling (Wilson et al., 2016).

I begge artiklene (McCann et al., 2016; Wilson et al., 2016) vises det til barrierer som framkommer unikt for gruppen, fordi de har liten tilgang til et tilpasset tilbud innen psykisk helse for å takle traumer, stigmatisering og diskriminering på bakgrunn av kjønnsuttrykk. Man må anerkjenne problemene personer med IF og LHBTIQ møter, og man bør gi tilbud om behandling og støtte. Vi vil hevde at spesialisthelsetjenesten og ulike kompetansesenter, i Norge, mangler kunnskap om denne gruppen, og at de, i dag, har et svakt behandlingstilbud.

Mangler kunnskap

De fleste med IF lever i kommunale boliger eller hjemme hos pårørende. Pårørende og ansatte som gir bistand, mangler ofte kunnskap om seksuell helse og skeive med IF, og vegrer seg for å prate med vedkommende om temaet fordi de er redde for å si noe feil. Begge artiklene (McCann et al., 2016; Wilson et al., 2016) framhever behov for praktisk personalopplæring, hvor det arbeides med kunnskap, ferdigheter og holdninger. Seksualundervisning må inkludere informasjon om homofile og lesbiske forhold (Hodges & Parkes, 2005).

Noen ansatte viser dårlige holdninger og mangler begreper for å diskutere tema seksualitet med mennesker med IF. Flere hevder at det er mangel på ferdigheter og metode hos dem selv, ledere og ansatte (Lunde, 2013). Stauffer-Kruse (2007) hevder at ansatte må kjenne godt til ulike kjønnsuttrykk, særlig i forhold til menn med IF som identifiserer seg som homofile (Wilson et al., 2016). Noen synes også det er lite samarbeid og kollegial støtte i vanskelige saker (Lunde, 2013). Behovet for positiv seksualopplysning og positiv bevissthet rundt alle typer seksualitet, for både fagpersoner og mennesker med IF, vektlegges i begge artiklene (McCann et al., 2016; Wilson et al., 2016). Klinisk praksis må forbedres.

Personer med IF trenger tilpasset opplæring om seksualitet, de trenger kunnskap som kan være nyttig for deres liv og erfaring. Vi mener at ansatte trenger kunnskaper og ferdigheter i det å snakke om seksuell helse og seksuelle utfordringer. Det har ofte stor betydning for mennesker med IF hva foreldre og personalet mener. Litteraturen framhever behov for terapeutisk støtte, for både pårørende og personer med IF (Wilson et al., 2016).

Utdanning av ansatte og pårørende

I Norge finnes det i dag videreutdanninger som ivaretar seksuell helse og kunnskap om mennesker med IF. OsloMet - Storbyuniversitet har tre videreutdanninger om seksuell helse. Universitetet i Agder har også et tilbud om utdanning for helsepersonell. I tillegg har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utviklet flere viktige hefter og informasjon for ansatte i kommuner og i habiliteringstjenesten, blant annet nettstedet TryggEst - vern av risikoutsatte voksne (bufdir.no/vold/TryggEst).

Sexologi og funksjonshemming (VSEX) er tilpasset ansatte som arbeider med mennesker med IF. Her skoleres ansatte i ulike verktøy som finnes i dag, slik at de kan bistå mennesker med å artikulere sine tanker, følelser og ønsker. Ansatte settes i stand til å kunne samtale med personen om deres livsvalg. Vi mener at ansatte med en bachelorgrad og videreutdanning bør kunne iverksette opplæring for personer med IF, pårørende og personalet i boenheter og skole. Behov for bistand, samtale, sikkerhet og beskyttelse for personer med IF bør drøftes i alle kommuner.

En kvalitativ studie (Withers et al., 2001) viste at deltakere med IF som fikk seksualundervisning, også i etterkant manglet noe evne til å utvikle bedre seksuelle relasjoner (Wilson et al., 2016). Selv om man vektla sikker seksuell praksis, økte ikke dette alltid ferdigheter i virkeligheten. I opplæringen må vi ta hensyn til at det kan være et gap mellom det å tilegne seg teoretisk kunnskap og det å gjennomføre dette i praksis.

Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik har utviklet det meget gode metodeheftet KISS i faget kropp identitet og seksualitet (Lindstøl & Haga, 2017). Kurset dekker de fleste samtaler om kjønn og seksualitet, og har gode elevevalueringer. Nettverk for funksjonshemmedes seksualitet og samliv (NFSS) har oversikt over kartleggingsverktøy, hjelpemidler og god informasjon på sine nettsider. De har også en Facebookside for medlemmer og andre interesserte.

Positiv identitet og relasjoner

Vår erfaring er at skeive personer med IF også har problemer med å finne og treffe andre skeive. En studie (Elderton & Jones, 2011) viser til viktigheten av å møte andre i samme situasjon (Wilson et al., 2016). Ved å opprette sosiale grupper for skeive med IF, så man at man fremmet et «delt, trygt og skeivt rom», hvor de lærte av hverandre og delte historier (Elderton & Jones, 2011). Dette er blant annet testet i Storbritannia. Noen deltakere beskrev den ideelle støtten som en «mentor» som kunne være med på skeive arrangementer og støtte dem (Wilson et al., 2016).

Cambridge (2001) mener at «å navigere rundt i den kommersielle skeive kulturen» krever spesifikke ferdigheter som enkelte med IF trenger støtte til (Wilson et al., 2016). En studie (Abbott, 2013) viser til at betalt personell ikke så det som sin oppgave å gi slik støtte som en del av jobben (Wilson et al., 2016). Her i Norge bør vi drøfte hvilken rolle ansatte har for å bistå den enkelte i slike viktige fritidsaktiviteter.

Ofte vil ikke personer med IF nødvendigvis kjenne til eller ønske å bli integrert i et seksuelt mangfold lokalt. Det skeive miljøet lokalt er heller ikke nødvendigvis inkluderende for mennesker med IF (Abbott og Howarth, 2003). På initiativ fra en av forfatterne av denne artikkelen startet Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) i Oslo vinteren 2016 et gruppetilbud, Pust ut, for skeive med IF. Tilbudet holdes cirka én gang i måneden og drives av et vertskap av fagpersoner som har kompetanse om IF og LHBTIQ. I samlinger samtales det om aktuelle temaer, og det blir gitt positiv seksualopplysning. Oppdatert informasjon om tilbudet og møtedatoer finnes på nettsidene til FRI i Oslo og Akershus.

Oppsummering

Gjennom samtaler med fagpersoner i kommuner og organisasjonen NFSS vet vi at det finnes skeive personer med IF som ikke får snakke om eller kle seg i det kjønnsuttrykket de ønsker. De har store utfordringer med å komme ut av det berømte skapet overfor nettverket rundt seg. Vi vet også at det er lite kunnskap om personer med IF og deres seksualitet ute i kommunene (Lunde, 2013). I kunnskapsoppsummeringen (Wilson et al., 2016; McCann et al., 2016) gjentas behovet for seksualopplysning og økt kompetanse hos personer med IF, pårørende, og fagpersoner. Å gi informasjon kan hjelpe personer med IF å ta gode valg i hverdagen. I dag har seksualitetsundervisning til personer med IF en tendens til å fokusere på risikoer mer enn positiv seksualitet og ferdigheter. Dette bør endres! Samtidig kan det å følge opp ny kunnskap i praksis, være vanskelig for mange mennesker med IF. De har større vansker enn andre med å generalisere kunnskap. Av den grunn kan det være behov for at nærpersoner må bistå i praksis gjennom kontinuerlig oppfølging, støtte og motivasjon.

Vi trenger mer forskning, diskusjon og evaluering av den seksualitetsundervisningen som drives i dag. Vi trenger flere støttetiltak, tiltak og behandling for personer med IF og LHBTIQ. Vi trenger også evaluering av de nasjonale utdanningsprogrammene som finnes innenfor seksuell helse.