JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kristin M. Johansen

Når superhelter gråter

Hvordan kan sosialarbeidere ta vare på seg selv?

Helse- og sosialarbeiderne har Norges farligste jobb, ifølge Per Isdal (2017). Er det selve jobben som er fysisk farlig? Eller er det den konstante psykiske påkjenningen?
22.10.2020
13:29
22.10.2020 14:09

Vi som jobber i helse- og sosialsektoren er virkelighetens superhelter. Yrket vårt er å hjelpe andre, og valget av yrke er for de fleste ikke tilfeldig. Hva er det som gjør at vi vil vie livet til å hjelpe andre med kriser, traumer, sorger, psykiske og fysiske utfordringer?

De fleste har et ønske om å hjelpe andre mennesker, men vi som har valgt det som yrke kjenner på den ekstra nysgjerrigheten til å komme dypere, og iveren etter å gjøre en forskjell. Vi er veldig stolte av jobben vår, og ønsker å yte det vi kan for pasientene våre. Å være konstant på tilbudssiden, har oftest sin pris. Hva kan konsekvensen bli hvis vi bestandig ser forbi våre egne behov?

Utbrenthet

Alle yrkesgrupper kan bli utbrente, men det antas at helsearbeidere er et av de mest utsatte yrkene. Utbrenthet oppstår som regel av vedvarende stressbelastning over tid. Sviktende hukommelse, nummenhet, konsentrasjonsvansker og en følelse at man konstant er sliten, er kroppens faresignaler på at man står i fare for å bli utbrent. Hvis man lytter til kroppen, og er bevisst på disse signalene, kan man forebygge utbrenthet. Det er tre kriterier som definerer utbrenthet; emosjonell utmattelse, depersonalisering og redusert arbeidskapasitet. Kriteriene er omfattende, men med god tilrettelegging og bevisstgjøring av egen helse, blir de fleste friske. (Sundquist, 2020)

Sekundærtraumatisering

Det hender at terapeuten begynner å utvikle symptomer på traumer, på bakgrunn av traumene til pasientene. Denne typen traumatisering kan utvikle seg til sekundærtraumatisk stresslidelse (STSD), og har mange likhetstrekk med post traumatisk stressyndrom (PTSD). Vår rolle som hjelpere innbefatter gjerne en kontinuerlig strøm av sterke inntrykk både fysisk og psykisk. For å komme i posisjon til å hjelpe, må vi ta innover oss og prosessere det pasienten opplever, og har opplevd. Hvis vi ikke klarer å filtrere inntrykkene, er det en risiko for at vi kan bli sekundærtraumatisert. Blant terapeuter er det dessverre et tabu å erkjenne, og kjenne på egen psykisk helse. Vi er så fokusert på hjelperrollen at vi skyver til side egne følelser og behov.

Ifølge en rekke studier på verdensbasis har mellom 40 og 85 prosent av profesjonelle hjelpere medfølelsestretthet og/eller traumesymptomer. Prosentene er fordelt på forskjellige yrkesgrupper, derfor er spriket stort. Men tallene snakker for seg, og viser hvor potensielt sårbare vi er. (Isdal, 2017)

Compassion fatigue

Oversatt betyr dette medfølelses-tretthet, en blanding mellom utbrenthet og sekundærtraumatisering. Ved medfølelses-tretthet sliter terapeuten gradvis med empatien og engasjementet ovenfor pasientene. Noe som er svært uheldig for både pasienten og terapeuten. (Isdal, 2017)

Vi kan oppleve langt mildere symptomer og utfordringer en det som er nevnt her, men hva gjør det med oss terapeuter når vi blir sekundærtraumatisert? Hva gjør det med stoltheten vår? Dette skal ikke skje med oss, det er ikke vi som har opplevd et traume.

Hvor ble det av superkraften?

Vår superkraft er hvordan vi er som individer, og det vi har lært gjennom livserfaring, utdanning og arbeidserfaring. Denne bruker vi til å hjelpe andre, men også som et skjold for å beskytte oss selv. Men beskytter vi virkelig oss selv ved å bruke et skjold til å undergrave våre egne følelser? Både ja og nei, tenker jeg.

«I psykologien oppfatter man traumet som en reaksjon på en situasjon der kravene til tilpasning overgår ens evne til å mestre, og som medfører en opplevelse av hjelpeløshet og sterk frykt.» (Rogndal, 2016, avsn. 3)

Terapeuter står ofte i en rolle der vi får høre om og er vitne til mye lidelse, men ikke er i posisjon til å lindre. Hvis vi ikke er bevisst egne følelser i møte med disse pasientene, kan selvfølelsen vår bli svekket, og sårbarheten for belastninger slik som sekundærtraumatisering og utbrenthet øker. Vi kan føle skam over å bli overveldet av sterke følelser som, frykt, sinne, fortvilelse, skyldfølelse og hjelpeløshet overfor pasienten og oss selv. Siden dette er følelser vi ofte ikke vil slippe til, prøver vi å undertrykke dem. Ved å undertrykke følelsene, kan det føre til at terapeuten gjør empatiske feil, og terapien blir fastlåst. (Berge, 2015)

Hjemsøkt av vonde historier

Når en terapeut blir sekundærtraumatisert kan hen relatere og kjenne på det som har skjedd med pasienten. Hvis en har pasienter som har opplevd overgrep, kan man få økt angst for hva som kan skje med ens eget barn. Man kan våkne på nettene av mareritt basert på historier fra terapirommet. Vi kan bli så slitne at vi ikke makter sosial kontakt med andre, og stenger oss inne etter endt arbeidsdag.

«Nei, jeg blir egentlig syk og dårlig av alt det fæle jeg hører og står i. Jeg har blitt forandret som menneske, har mareritt om vold de fleste netter. Får stadig flash backs med fæle bilder inne i hodet mitt. For eksempel når jeg steller barnet mitt på stellebordet, så kan det 'flashe' opp bilder av overgrep som jeg har hørt om tidligere i uken. Jeg sliter både med hodepine, og konsentrasjonsvansker, og litt problematisk fordøyelse.» (Isdal, 2017, s. 26)

Hvis vi klarer å finne en balanse mellom å ikke ta med jobben hjem og det å være åpen om egen sårbarhet, tror jeg vi er på god vei. Det er essensielt å tørre å være sårbar, og stole på at man ikke mister ansikt ovenfor seg selv, kollegaer eller ledelse. Vi må stole på at det er rom for å være sliten. Det er ok å kjenne på at denne pasienten påvirker meg i større grad enn det som er bra for min helse. Det er tungt å kjenne på disse følelsene, men den dagen vi klarer å vedkjenne og akseptere dem, tror jeg at vi vokser som terapeuter.

Grunnpilarer

Trygghet, relasjon og følelsesregulering er grunnpilarene i traumebevisst omsorg. Til sammen er dette fundamentet for å hjelpe pasienter, men også for at de skal lære å hjelpe seg selv. Innimellom glemmer vi at dette fundamentet også er essensielt for vår egenomsorg. For å være gode hjelpere, må vi ha fokus på egenomsorg. (Dønnestad, 2015)

Fysisk aktivitet har bestandig vært forbundet med god egenomsorg. I de siste årene er det også rettet søkelys mot viktigheten av å ha et godt trent sinn. Mindfulness er et verktøy som mange yrkesgrupper har fått øynene opp for. Det er også et verktøy mange terapeuter lærer pasientene.

Mindfulness eller oppmerksomt nærvær fokuserer på viktigheten av å ha en forankring i nuet. Hvis vi er forankret, er det lettere å ikke identifisere seg med de følelsene, tankene og kroppsfornemmelsene som kan oppstå i terapeutiske samtaler, eller i etterkant av samtaler. For å komme i posisjon til å hjelpe er det et viktig å ta inn over seg det pasienten forteller, men ikke bli fanget av det. Vi må trene hjernen vår til å prosesserer det vi blir fortalt, for så å bli ferdig med det, og sende det videre. (Modum Bad, 2014)

Hvem har ansvaret for at terapeuter jobber forebyggende med egen psykisk helse? Naturlig nok er det vi selv som har hovedansvaret, men kollegaer og arbeidsgiver kan delta aktivt med forebygging.

For å jobbe forebyggende er det viktig at man har kunnskap. Jeg var ferdig utdannet for åtte år siden. På studiet lærte vi ikke om viktigheten av å ivareta seg selv. Sekundærtraumatisering og medfølelsestretthet lærte jeg først om på videreutdanningen. Jeg håper at dette er kommet inn i lærerplanen, hvis ikke er tiden inne.

Det er viktig at ledelsen aksepterer at det er krevende å jobbe med alvorlige traumer. Det må være rom for at terapeuten kan legge opp dagen slik at hen får tid til pauser innimellom, eller legger timeplanen ut ifra hvilke pasienter hen har. Det anbefales ikke å ha for mange klienter med alvorlige traumer.

Det er viktig å ha en kultur på arbeidsplassen der man jobber i fellesskap for god psykisk helse, og forebygging av utbrenthet, medfølelsestretthet og sekundærtraumatisering. For å få til dette må ledelsen sørge for økt kunnskap i samtlige ledd på arbeidsplassen. Det er tre prinsipper som er viktige å huske på når det kommer til god omsorg innad på arbeidsplassen:

Individualisering. Alle er forskjellige, og reagerer på hver sin måte.

• Normalisering. Vi er empatiske mennesker som tar inn over oss det pasientene har opplevd, da er det naturlig å få en reaksjon på det.

• Egenmestring. Vi har hovedansvaret for vår egen helse. (Berge, 2005)

Selv om vi er trygg på oss selv, og har god egenomsorg, er det viktig aldri å slutte å være bevist på ansvaret vi har ovenfor kollegaene våre. Man er ikke sterkere en det svakeste leddet. Hvem som er det svakeste leddet, går på omgang. Jeg tror at mange som jobber i team har kjent på redselen av og ikke være god nok. Hvis vi har en dårlig periode, jobber man gjerne ekstra hardt for å ikke føle seg som det svakeste leddet. Vi må vise hverandre trygghet, og tillit, slik at vi kan stole på at våre tanker og følelser ikke er en belastning, men noe vi kan jobbe med sammen. Vi jobber i taushetsbelagte yrker, og ofte er kollegaene våre de eneste sparrepartnerene vi har.

Har vi noe å lære av andre profesjoner?

Ja. Vi har noe å lære av den utøvende praksisen i forsvaret. Det norske forsvaret har deltatt på utenlandsoperasjoner siden 1940-tallet, og har videreutviklet metoder for traumebehandling i takt med erfaringene de har gjort seg. En metode som de bruker er mellomlanding. Mellomlandingen er overgangen de må igjennom på vei hjem til Norge. Hvordan overgangen blir gjennomført varierer, men som oftest er det et opphold på x antall dager i et annet land. I løpet av de dagene må soldatene gjennom legesjekk, individuelle samtaler med psykolog og gruppesamtaler, i tillegg til sosial aktivitet. Når de kommer hjem får de tilbud om videre samtaler og oppfølging. (Forsvaret, 2016)

Det er mange som sliter, og det er fortsatt en del skam og frykt, forbundet med å oppsøke hjelp og innse at man trenger det. Mye av skammen ligger i redsel for å tape ansikt. Men siden det forventes at soldatene kommer til å trenge oppfølging, er det et system som følger opp og som er beredt til å ta imot dem hvis de ønsker det. Det jobbes aktivt med å ufarliggjøre og fremme psykisk helse.

Forsvaret har også gode debrifingsrutiner for å ivareta soldatene som er her i Norge. Det er fast debrifing etter øvelsene og underveis hvis det skulle være behov. For de fleste er det godt å dele tankene sine etter en stor påkjenning, og prøve å bli ferdig med situasjonen. Forsvaret bruker ofte psykologisk debrifing. Dette er en metode der de systematisk snakker seg igjennom en alvorlig hendelse. De som jobber i team er samkjørte og trygge på hverandre, og dette er en metode som oftest gagner alle. For trygghet er en forutsetning for effektiv bearbeiding. (Reichelt, 2016)

Disse rutinene og forventningene skulle jeg ønske også var en selvfølge for terapeuter. Jeg sammenligner ikke våre erfaringer med soldatenes, men reaksjonene kan sammenlignes. For vi er også soldater, men vi kjemper en annen krig.

«I'm talking about having looked over the brink, and seen the bottom of the pit, and realizing the truth of that linchpin of Stoic thought: that the thing that brings down a man is not pain but shame.» (Stockdale on Stoicism II: Master of My Fate, Location 240, Kindle Edition) (Reichelt, s 68, 2016).

Er vi på rett vei?

Ifølge sykefraværsstatistikken fra 2015–2019 er vi ikke det. Der ligger helse- og sosialsektoren på topp hvert år, og tallene går gradvis oppover. I 2019 var sykefraværet 7,7 prosent, et tall som er høyere en de andre yrkene i statistikken. (Nav, 2020)

Selv om de nasjonale tallene for profesjonen vår er røde, virker det som om noen kommuner og tiltak er på rett vei. Et godt eksempel er barnevernstjenesten i Lofoten. De hadde et sykefravær på 30 prosent. De tok grep og fikk større fokus på ivaretakelse og sikkerhet for personalet, samt viktigheten av å opprettholde et godt arbeidsmiljø. Et av tiltakene var også debrifing ved behov etter krevende situasjoner. I etterkant av disse tiltakene har de nå et sykefravær på under ti prosent. (Skotheim, 2020)

Det er også mye fokus på at pensjonsalderen til miljøterapeuter burde senkes til 65 år. Dette fordi de sjeldent klarer å stå løpet ut siden jobben er veldig tøff, og fordi det er vanskelig og legge til rette for en mindre belastende arbeidshverdag.

Det blir spennende å se hvordan utviklingen går, men jeg slår et slag for større fokus på psykisk helse hos helsepersonell, og bedre tilrettelegging slik at vi slipper å bli «ufrivillig pensjonert» i alt for ung alder.

Alle parter fortjener kvalitet framfor kvantitet.

Christina Henriksen

Privat

Sosionom med årsstudium i psykologi og videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling. Jobber som miljøterapeut v/Bjerkvik skole.

Referanser

Berge, T. (2005). Sekundærtraumatisering, vikarierende traumatisering og omsorgstretthet. Hentet 21. mai 2020 fra https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2005/02/sekundaer-traumatisering-vikarierende-traumatisering-og-omsorgstretthet?redirected=1

Dønnestad, E. (2015). Traumebevist omsorg i praksis. Hentet 06. juni 2020 fra https://rvtssor.no/aktuelt/27/traumebevisst-omsorg-i-praksis/

Forsvaret (2016). Når du kommer hjem. Hentet 06. juni 2020 fra https://forsvaret.no/tjeneste/utenlandstjeneste/etter

Isdal, P. (2017). Smittet av vold. Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. Bergen: Fagbokforlaget

Modum Bad (2014). Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Oslo: Traumepoliklinikken

Nav (2020). Sykefraværsstatistikk. Hentet 8. juni 2020 fra www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/sykefravar-statistikk/sykefravar

Reichert, J.G. (2016). Håndbok i militærpsykiatri. Bergen: Fagbokforlaget

Rogndal, J. (2016). Hva traumer gjør med oss. Hentet 07. juni 2020 fra https://psykologisk.no/2016/07/hva-traumer-gjor-med-oss/

Skotheim, H. (2020). I Lofoten barnevern var over 30 prosent av de ansatte sykemeldte. Nå er fraværet under 10. Hentet 05. juni 2020 fra https://fontene.no/nyheter/i-lofoten-barnevern-var-over-30-prosent-av-de-ansatte-sykmeldt-na-er-fravaret-under-ti-6.47.698546.8fe49f6a8e

Sundquist, J. (2020). De første tegnene på at du er utbrent. Hentet 07. juni 2020 fra https://psykologisk.no/2020/01/de-forste-tegnene-pa-at-du-er-utbrent/

22.10.2020
13:29
22.10.2020 14:09

Christina Henriksen

Privat

Sosionom med årsstudium i psykologi og videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling. Jobber som miljøterapeut v/Bjerkvik skole.