JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
76 prosent av ungdommene i norske barnevernsinstitusjoner har minst en psykisk lidelse. Det er behov for strukturerte behandlingsløp som defineres ut fra individuelle behov, skriver forfatterne av denne fagartikkelen.

76 prosent av ungdommene i norske barnevernsinstitusjoner har minst en psykisk lidelse. Det er behov for strukturerte behandlingsløp som defineres ut fra individuelle behov, skriver forfatterne av denne fagartikkelen.

colourbox.com

Mot et bedre tilbud i barnevernets omsorgsinstitusjoner

Eksisterende kunnskapsgrunnlag og vår egen undersøkelse viser at ungdommer i barnevernet ofte har store sammensatte problemer og trenger et institusjonstilbud som tilrettelegger for personlig utvikling og endring. Dette dekkes ikke av begrepet «omsorg». Begrepet «behandling» vil være mer dekkende.
15.01.2016
10:06
21.08.2023 17:14

Vi ser også et behov for at innholdet i behandlingen struktureres gjennom forløp og defineres ut fra individuelle behov, der brukermedvirkning og familie og nettverksinvolvering er sentralt. Standardiserte framgangsmåter i kartlegging, analyse og målarbeid bør i stor grad være styrende for behandlingen, da med utgangspunkt i forskningsstøttede metoder og praksis.

Vi vil i denne artikkelen belyse viktige faktorer for å forbedre tilbudet til barn og unge i Bufetats omsorgsinstitusjoner.

Utredning om ytterligere behov for standardisering og differensiering

I 2013 ble det innført en differensiering av målgrupper i Bufetats barneverninstitusjoner. Erfaring har vist at dette har vært et viktig grep for å gi ungdom med større atferdsvansker riktig hjelp. Likevel er det stor variasjon i hjelpebehov og atferdsuttrykk hos ungdommene som blir plassert i institusjoner innenfor funksjon 3 «Omsorg for ungdom». Ny forskning viser at mange av dem har psykiske lidelser.

Bufdir har tildelt Bufetat region Nord å komme med et forslag til mulig differensiering og standardisering av utviklings- og endringsarbeidet i Funksjon 3 «Omsorg for ungdom». Mandatet er:

«Utredningen skal gi direktoratet og Bufetats regioner grunnlag for å beslutte standardiseringstiltak i praksis og i tjenestetilbudet i Bufetats funksjon «Omsorg for ungdom». Arbeidet skal identifisere aktuelle praksisområder i funksjonen der det er behov for faglig standardisering. Videre skal arbeidet identifisere eventuelle «hull» i tiltakssammensetningen og med det beskrive eventuelle behov for tiltaksutvikling i funksjonen. Arbeidet skal gi grunnlag for direktoratet og Bufetats regioner å beslutte hvorvidt tjenestetilbudet i funksjonen skal differensieres ytterligere og i så fall på hvilken måte.»

Oppdraget er gitt gjennom Disponeringsbrev 2015, og skal også inkludere øvrige regioner i arbeidet gjennom samarbeid og tilfang av kunnskap. Utredningen baseres på eksisterende kunnskapsgrunnlag i tillegg spørreundersøkelser og intervjuer med ansatte i feltet og brukergrupper i alle regionene. I denne artikkelen vil vi belyse noen sentrale områder i utredningen. Utredningen leveres fra Bufetat region Nord til Bufdir 1.2.2016.

Ungdom i barneverninstitusjoner og fosterhjem

Bufetats barnevernsinstitusjonsinndeling i områdene akutt, atferd lav risiko, atferd høy risiko, rus og omsorg, er basert på sammenfatning av forskning gjort av en utredningsgruppe ledet av Tore Andreassen. Her fremkommer det at barn med vedvarende utageringstrekk ikke bør plasseres sammen med barn som har andre hjelpebehov, da dette kan hindre utvikling og gi en utilsiktet negativ smitteeffekt (Andreassen et. al, 2010).

Svært mange av ungdommene som plasseres i barneverninstitusjoner har psykiske vansker. En ny rapport om psykisk helse blant ungdom i barneverninstitusjoner i Norge (Kayed et.al 2015) rapporterte at 76 prosent har minst en DSM-IV diagnose (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) på psykisk lidelse, og mange har flere diagnoser. Stor og sammensatt problematikk var særlig vanlig hos de som er plassert på̊ bakgrunn av barnevernparagrafer uten eget eller foreldre/foresattes samtykke

En tidligere undersøkelse i region nord indikerer at 70 prosent av barn i barneverninstitusjoner har psykiske vansker (Matre og Jensen, 2012). I ordinære fosterhjem var tallet 52 prosent, og i slektsfosterhjem 36 prosent (Holtan et.al. 2005).

I Norge er det statlige føringer om at fosterhjem er å å foretrekke fremfor plassering i barneverninstitusjon. Barneverninstitusjoner er, og skal vurderes som siste utvei (Backe-Hansen m.fl. 2011).

Forskning slår fast at ungdommer som er i barnevernsinstitusjoner er ekstra sårbare. På flere måter kan dette sees som en selvsagt følge av at mange av dem som plasseres i barneverninstitusjoner har opplevd belastninger over mange år, og har omfattende hjelpebehov. Dette er en krevende gruppe å hjelpe både fordi de har så omfattende psykiske belastninger og fordi uttrykkene kan være så vanskelig å forstå. Ungdom som er traumatisert kan reagere med det andre ser som uforståelige reaksjoner i form av utagering, nedstemthet og aggresjon. Kayed m.fl. (2015) fant at 79 prosent av ungdommene på institusjon hadde opplevd tidligere potensielle traumatiserende hendelser.

Ungdommer i barneverninstitusjonene er en sammensatt gruppe med svært forskjellig problematikk og fungering, og mange har flere diagnoser på psykiske lidelser. Ungdommer med sammensatt problematikk som tilknytningsproblematikk og psykiske lidelser kan være vanskelig å gi et helhetlig tilbud. Forbedringer har skjedd i de senere årene med et større fokus på traumer og traumesensitiv omsorg, blant annet gjennom nasjonalt kompetansehevingsprogram Handlekraft, utarbeidet av RVTS Sør på oppdrag fra Bufdir (Handle-kraft.no).

God kartlegging som premiss for riktig hjelp

I sammenheng med differensieringen i Bufetats institusjoner har behovet for kartlegginger som kan gi ungdom mulighet til individuell utvikling og behandling blitt tydeliggjort. Alle ungdommer med definert problematikk som indikerer behov for plass i Bufetats funksjon 4-institusjoner (Atferd), skal nå kartlegges etter egen standard. Det finnes ingen tilsvarende standard for kartlegging for plassering i omsorgsinstitusjonene. I undersøkelsen i forbindelse med utredningen, framkommer det at institusjonsansatte, foreldre og ungdommer har erfart at de fleste i funksjon 3 er utilstrekkelig kartlagt psykisk, sosialt og somatisk. En institusjonsleder sier det slik:

«Dei fleste ungdommane er ikkje tilstrekkeleg kartlagt før plassering. Tiltaksplanar har ofte generelle og lite spesifikke mål. Tilsagna har tidsavgrensing, men ofte lite realistiske»

Dette er i samsvar med at kommunale barnevernstjenester, som deltok i undersøkelse gjort av utredningsgruppen, opplyste at de hadde behov for mer kompetanse i kartlegging og gode kartleggingsverktøy, dette særlig når det gjaldt psykisk helse.

Mange ungdommer blir kartlagt gjennom sitt opphold i F3-institusjonene, men på grunn av manglende kartlegging før inntak, erfarer institusjonene en del feilplasseringer. Konsekvensene kan være brudd i tiltak og flytting. Dette forsterker ungdommens vansker, vanskeliggjør utviklings- og behandlingsarbeidet, og gir dårligere livskvalitet. Tidligere forskning viser at ungdommene har hatt gjennomsnittlig 3,34 bosteder utenfor foreldrehjemmet etter vedtak fra barnevernet. Antall bosteder varierte fra 1 til 25 (Kayed m.fl. 2015). God kartlegging før innsøking kvalitetssikrer i større grad at ungdommen får tilpasset hjelp. Betydningen av kvalitetssikret kartlegging før inntak understøttes blant annet av NOU 2009:8, side 61;

«I et nasjonalt perspektiv om utvikling mot et likeverdig barnevern, vil betydningen av implementering, av felles kartleggingsverktøy og gode, gjennomgripende intervensjoner i landets kommuner være stor.»

Kartlegging før innsøking er en kommunal oppgave, men er av avgjørende betydning for tilpasset hjelp i F3, og både ansatte i kommunalt barnevern og institusjonsansatte uttrykker behov for kompetanseheving og bedre kartleggingsverktøy.

Gode institusjoner for en sammensatt ungdomsgruppe

Selv om differensieringen har gitt mulighet til et mer tilpasset behandlingsforløp for mange, faller en stor «restpopulasjon» av ungdom inn i F3-institusjonene. Disse ungdommene har alt fra lettere problemer til større og sammensatte vansker. I denne heterogene gruppen kan det være utfordrende å gi hjelp som er målrettet og virkningsfull. Uttrykkene, funksjonen og behovene til disse ungdommene varierer stort. Utagerende atferd eller selvskading kan være begrensende på utviklingen og i noen tilfeller skadelig for andre ungdommer i institusjonen som er traumatisert, eller sårbare på andre vis.

«Han gjør det vanskelig. Hver gang han klikker må vi ut av huset eller inn på romma, fordi han er farlig. Kaster ting og går løs på folk.» (14-årig gutt i barneverninstitusjon)

Samtlige ungdommer i vår undersøkelse har opplevd ungdom som er utagerende, og truende som skremmende og problematiske å bo sammen med i F3-institusjoner. Dette har også en sammenheng med avdelinger med ulikt antall ungdommer plassert sammen. Utviklingsbetingelsene blir for dårlige for alle dersom det over tid er for stor utrygghet i tiltaket. Slik utrygghet sannsynliggjør at ungdommenes forsvarsstrategier i form av uønsket atferd blir opprettholdt, og den forsterker deres negative selvbilde og manglende håp om å bli ivaretatt.

Det er også vanskelig å ivareta de som gir sin indre smerte voldsomme atferds uttrykk, når det er mange ulike behov å ivareta samtidig i en ungdomsgruppe.

«At jeg ble suicidal ble for heftig for dem. I stedet for å stå i det vanskelige sammen med meg, tenkte de -hvorfor ikke sende henne til en annen institusjon, så kan de deale med det! Så ble jeg flyttet igjen.» (Jente 18 år, nylig flyttet i ettervernsbolig)

Sammensetning av ungdomsgruppa som skal dele hverdager i en utfordrende fase av livet, er betydningsfull for om omsorgssituasjonen kan bli god nok. For at en institusjon skal legge til rette for utvikling må ungdommenes ulike behov, samspillet i gruppa og antall ungdommer vurderes. Private institusjoner har ofte større fleksibilitet når det gjelder tilpasning enn de statlige institusjonene. Dette gjelder både antall ungdommer på avdelingen, utformingen av de fysiske rammer i den enkelte boenhet, samt større handlingsrom i turnusordninger. Dette er faktorer som i en del tilfeller vil være betydningsfulle for å imøtekomme behovene i ungdomsgruppa.

En gruppe som samtlige institusjonsansatte i vår undersøkelse synes det er vanskelig å gi et godt tilbud, er ungdom som kommer alene til Norge. Dette er i løpet av sommeren og høsten 2015 blitt en stor utfordring, og vil kreve omfattende tiltak som vi ikke rekker å berøre i tilstrekkelig grad i denne utredningen.

Miljøterapi

Som annen ungdom må unge i institusjon og fosterhjem oppleve sitt bosted og dagligliv som trygt for å kunne ha en god utvikling. Forutsetninger for trygghet er varme, bekreftende og kompetente voksne som er i stand til å gi forutsigbare strukturer. Miljøterapeuter må ha tid og kompetanse til å se, forstå og sette grenser, og de må ha verktøy til å arbeide konstruktivt med utviklings og endringsarbeid (Larsen, 2015). Ungdom som har komplekse problemer som psykiske lidelser og tilknytningsforstyrrelser, kan ha atferds uttrykk som avvisning og utagering. Slike komplekse og langvarige vansker krever ekstra mye av terapeuten og organisasjonen for å skape endring og utvikling. Disse ungdommene har ofte et høyt symptomtrykk og lavt funksjonsnivå, og utfordrer det tradisjonelle omsorgsbegrepet i barnevernet ved at de krever et systematisk og målrettet behandlingsarbeid der hjelpeinstansene samarbeider tett. Behandling i psykisk helsevern vil være viktig, men ofte ikke tilstrekkelig. Ungdommene med slike problemer vil også trenge hjelp til utvikling av emosjonsregulering og gode samhandlingsstrategier i miljøet som har det daglige omsorgsansvaret. Atferdsrettede og kognitive tilnærminger som er traumesensitive og familie- og nettverksorienterte har vist seg å gi gode resultater (Jensen m.fl. 2013). En kompetanseheving i barneverninstitusjonene og en standardisering av tilnærminger i miljøterapien vil være avgjørende for å gi tilstrekkelig utviklingsstøtte.

For å oppnå gode resultater må miljøterapeutene også være tilstede og bruke tilstrekkelig tid sammen med ungdommene. Både institusjonsansatte og ungdommene i undersøkelsen viste til at papirarbeid og turnusordninger gjør at det ofte blir for liten tid sammen. En gutt på 17 år i barneverninstitusjon sa det slik:

«Jeg skulle ønske det var roligere her og at de voksne hadde hatt mer tid til meg og tatt oftere kontakt med meg når jeg er der.»

Barnevernets oppgave er å bidra til omsorg og støtte som styrker samspillet som har vært mangelfullt. Det tar tid å bygge opp en omsorgsfull relasjon, og brutte relasjoner smerter. De fleste ungdomsinstitusjoner har et mål om å ha ungdommen inne i maksimum et år. I tillegg til trygge rammer, forutsigbarhet og bekreftelse i institusjonen, vil omsorg og endringsarbeid over tid være nødvendig for mange som har hatt store psykososiale belastninger gjennom barneårene (Larsen, 2015). Det vil derfor være avgjørende at ungdommer som trenger hjelp over tid får dette i et langvarig løp etter at tiden på institusjon er over. Et overgripende samarbeid over etatsgrenser og systemer som er innrettet på å samarbeide sammen er helt nødvendig for å hindre re-plasseringer og en fortsatt positiv utvikling etter et institusjonsopphold.

For å gi så kontinuerlige og langvarige tiltak som trengs for å hjelpe ungdom med tilknytningsforstyrrelser og sammensatte psykiske lidelser, har mange omsorgsinstitusjoner i tillegg til institusjonstiltak, også ansvar for drift og oppfølging av statlige fosterhjem. Profesjonalisering, samt en gjennomgripende standardisering også for statlige fosterhjem, vil gi bedre og mer målrettet utvikling for barn og ungdom i disse hjemmene.

Foreldrene som konstruktiv makt eller motmakt

God hjelp på barnevernsinstitusjonen innebærer også at det veiledes og legges til rette for å styrke positive bånd til foreldrene eller andre viktige personer i ungdommens nettverk. Dette er viktig både underveis og i overgangen til livet etter institusjonstiltaket. Unntak vil finnes, og da gjerne knyttet til volds- og overgrepsproblematikk, psykisk helse, alvorlig rusproblematikk og manglende evne/vilje fra foreldrene til å arbeide med å gi ungdommen en god relasjon.

Ungdommer på barnevernsinstitusjoner har med seg omsorgserfaringer som ikke er optimale, likevel representerer tilhørigheten til foreldre, familie og nettverk de vokste opp i en kontinuitet i «hvem jeg er». Foreldre som er stand til å bekrefte dem på at de hører til, duger, ser dem og formidler at de blir elsket, sitter med en uerstattelig mulighet til å støtte barnets utvikling. Biologiske og historiske bånd er sterke, selv om samspillet og tilknytningen kan ha negative og destruktive konsekvenser for barnas utvikling (NOU 2012:5). Disse mulighetene har barnevernet et stort ansvar for å støtte og forsterke. Uten at vi forstår og jobber med atferdsendringen i en sammenheng med familie og øvrig nettverk, har som regel tiltak dårlig effekt.

«Jeg ringte hjem nesten annenhver time, fordi jeg hadde sjukt hjemlengsel, Brakk nesten sammen hver dag.» (15-årig gutt på barneverninstitusjon).

I de tilfellene vi som hjelpere klarer å anerkjenne foreldrene som likeverdige uten at vi dermed aksepterer alt de gjør, anerkjenner vi ofte barnet også. I noen tilfeller vil et aktivt samarbeid for å bedre samspillet i familien være det avgjørende for at foreldre kan ha omsorgen for sine barn etter plasseringen.

Samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern

Samspill mellom ungdomsinstitusjoner og psykisk helsevern er nødvendig for å gi god hjelp til barn og ungdom i barnevernet med sammensatte hjelpebehov, der psykiske lidelser er en av komponentene. Det er svært variabelt hvordan samhandlingen fungerer fra sted til sted, og fra region til region.

I rapporten om psykisk helse hos ungdommer på barnevernsinstitusjoner oppgir kun 38 prosent av de med psykiske lidelse at de hadde fått noen form for psykiatrisk hjelp fra spesialisthelsetjenesten for disse lidelsene (Kayed m.fl., 2015). I vår undersøkelse var det stor variasjon i hvordan institusjon og psykisk helsevern samarbeidet om å hjelpe ungdommene. Der institusjonen og psykisk helsevern var lokalisert nært hverandre, syntes samarbeidet å fungere bedre. I mange tilfeller var samarbeidet tuftet på personlige relasjoner mer enn på et overordnet systemnivå.

Behovet for et styrket samarbeid mellom barnevern og helse understrekes både i Bufdirs disponeringsbrev (Disponeringsbrev 2015) og i oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet til helseforetakene (Oppdragsdokumentet 2015). I praksis vil dette fordre et etablert systemsamarbeid mellom helsevesenet og statlig barnevern, både på overordnet plan og lokalt knyttet til den enkelte barneverninstitusjon. I samarbeidsavtalen bør det beskrives hvordan de kan tilpasse tjenestene til barnas hjelpebehov og hvordan det konkrete samarbeidet skal gjennomføres. Også barneombudet har nylig gått ut til støtte for barn og ungdom med store og sammensatte vansker i institusjon. For de som har omfattende psykiske vansker mener ombudet at det bør opprettes døgnbaserte institusjoner som i fellesskap driftes av barnevern og psykisk helsevern for å kunne gi disse barna et bedre og mer tilpasset tilbud (Barneombudet 2015).

Endringsforslag og enhetlig praksis

Vår egen og andre undersøkelser viser at mange kommunale barneverntjenester per i dag ikke gjennomfører en gjennomgripende kartlegging basert på felles standardiserte metoder. I mange tilfeller er heller ikke barna kartlagt godt nok av BUP eller PPT før de kommer inn i omsorgsinstitusjonene. Kompetanseheving og krav om standardisert kartlegging før inntak vil være avgjørende for å kunne tilby barn og ungdom rett tiltak. På kort sikt vil det være nødvendig å bygge opp en minimumsstandard for kartlegging før, og under oppholdet. Kartleggingen bør gjøres i et forpliktende samarbeid på systemnivå med aktuelle kommuner, helsetjenester og skole. På lengre sikt må det jobbes med bedre kartlegging, tidlig intervensjon og forebyggende arbeid i kommunene.

Tidligere studier og rapporter, samt funnene i vår undersøkelse, viser det er behov for et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom psykisk helsevern og barnevern. Et alternativ er å opprette egne psykisk helsevern /barnevernsinstitusjoner for de alvorlig psykisk syke. Psykisk helsetilbud bør til et visst nivå være en integrert del av institusjonstilbudet. Generelt synes det å være behov for at alle institusjonene bør har høyere kompetanse på psykisk helse, ikke minst gjennom traumebaserte miljøterapeutiske tilnærminger.

Vi vet at størrelse og utforming av institusjonene kan ha mye å si for et utviklingsfremmende miljø. For ungdommer med størst hjelpebehov innen F3-kategorien, vil færre ungdommer på enheten, samt hvordan enheten fysisk er strukturert kunne være nødvendig for å skape endring og utvikling. En større fleksibilitet i avdelingsstrukturen vil gjøre institusjonene mer robuste og tilpasningsrettede.

Ungdommene som får et institusjonstilbud har behov for personlig utvikling og endring. Dette dekkes ikke av den tradisjonelle forståelsen av begrepet «omsorg». Det er behov for å tenke i et videre perspektiv der begrepet «behandling» vil være mer dekkende. Innholdet i behandlingen må kunne struktureres gjennom forløp og defineres ut fra individuelle behov. Kartlegging, analyse og målarbeid bør i stor grad være styrende for behandlingen, da med utgangspunkt i forskningsstøttede metoder og praksis.

De statlige fosterhjemmene, kalt familiehjem, er knyttet til omsorgsinstitusjonene og består av et nettverk av fosterforeldre som gis veiledning og opplæring tuftet på institusjonens kunnskapsgrunnlag og metodikk. Disse hjemmene er et viktig supplement til institusjonstilbudet når ungdommen trenger langsiktig traumebasert omsorg som følge av omfattende og sammensatte hjelpebehov. Langvarig relasjonsbygging, og arbeid med emosjonsregulering er grunnlaget i det faglige arbeidet med ungdommene. Fosterhjemmene er, og vil være et svært viktig tiltak. En ytterligere kompetanseheving, samt en gjennomgripende standardisering, vil gi bedre tilbud.

Vi har en lang, men viktig vei å gå for å oppnå en optimal faglig standardisering i våre omsorgsinstitusjoner. Selv om institusjonene i Bufetat de senere årene har vært gjennom en omfattende fagutvikling, finnes ingen overgripende helhetlig standard for opplæring, grunnkompetanse, felles faglighet og kvalitetssikring gjennom standardisert veiledning. Et viktig mål for de neste årene er å etablere en minstestandard med et fagsystem bestående av velprøvde, forskningsstøttede metoder og praksis, som blant annet innbefatter støtte til ungdommens nettverk og systematisk brukermedvirkning. Fagsystemet må være traumesensitivt, styrkebasert og ha som mål at ungdommene utvikler konkrete ferdigheter knyttet til emosjonsregulering og samspill, som gir mulighet til å fungere godt i samfunnet. Standarden må være etterprøvbar ved at endring kan måles, både det som gjelder ungdommene, deres familie og terapeuter. God kvalitet på opplæring og tydelig lojalitet til fagprogrammet vil være av stor betydning. Standarden må inneholde systemer for både generell og tilstandsspesifikk kartlegging, og inneholde klare og forpliktende samarbeidsrutiner med kommunene, spesialisthelsetjenesten og skole.

Et helhetlig forløp som starter før inntak og avsluttes etter institusjonsopphold er det som i størst grad gir en effekt av behandling. Alle informanter i vår undersøkelse er tydelige på at det er et stort behov for hjelp etter avsluttet institusjonsopphold, og en standard for tiltak etter plassering er påkrevet. I ansvarsfordelingen mellom stat og komme har kommunene ansvaret for ungdom etter avsluttet institusjonsopphold. Kommunene er svært ulikt organisert og har i ulik grad tilgjengelige tiltak for oppfølging. Det må vurderes å endre ansvarsfordelingen i overgangen, en definert rolle- og ansvarsfordeling som gir ungdom rett til kvalitetssikret hjelp etter behov, og ikke etter kommunens tiltaksregister. En slik organisering bør ansvarliggjøre både kommunene, private tiltak og Bufetat.

Utredningsgruppen leverer forslag til standardisering og differensiering av F3 «Omsorg for ungdom» 1.2.2016.

Barnevernsinstitusjoner

Bufetat har inndelt barnevernsinstitusjonene i følgende funksjoner/områder: akutt, atferd lav risiko, atferd høy risiko, rus og omsorg.

Likevel er det stor variasjon i hjelpebehov og atferdsuttrykk hos ungdommene som blir plassert i F3-institusjoner (Omsorg for ungdom)

76 prosent av unge i norske barneverninstitusjoner har minst én diagnose på psykisk lidelse, ifælge en ny rapport (Kayed et.al 2015)

Bufdir har gitt Bufetat region Nord å komme med et forslag til felles standard for utviklings- og endringsarbeidet i omsorgsinstitusjoner og eventuell ytterligere inndeling i spesialiserte tilbud.

Utredningen leveres Barne- ungdoms- og familieetaten 1.2.2016

Referanser

Andreassen, T., Forslund, M., Stende, M., Hiim, G., Siljan, L., Smith, R., Natrud, A. (2010) Kvalitet i barneverninstitusjoner. Rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets arbeidsgruppe. http://www.bufdir.no/nn/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001110

Backe-Hansen, E., Bakketeig, E., Gautun, H. & Gronningsater, A. B. (2011). Institusjonsplassering – Siste utvei? Betydningen av barnevernsreformen fra 2004 for institusjonsbildet (NOVA-rapport nr 21) Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvektst, velferd og aldring.

Barneombudet. (2015) Grenseløs omsorg. Om bruk av tvang mot barn i barnevern og psykisk helsevern. Hentet 21.12.2015. http://barneombudet.no/wp-content/uploads/2015/08/Rap.Grensel_omsorg_2015_enkeltsider.pdf

Barne-ungdoms og familieetaten. (2015) Disponeringsbrev Hentet 21.12.15 http://intranett/bilder/dokumenthierarki/virksomhetskrav%20og%20styringsdokumenter/vs_vse_disponeringsbrev%20barne-,%20ungdoms-%20og%20familieetaten%202015_05mars15.pdf

Handlekraft hentet 10.12.2015 http://www.handle-kraft.no)

Holtan, A., Rønning, J.A., Handegård, B.H., Sourander, A. (2005) A comparison of mental health problems i kinship and nonkinship fostercare. European Child and Adolesent Psychiatry 14(4), 200-207

Jensen, T. K., Holt, T., Ormhaug, S. M., Egeland, K., Granly, L., Hoaas, L. C. et al. (2013). A Randomized Effectiveness Study Comparing Trauma-Focused Cognitive Behavioral Therapy With Therapy as Usual for Youth. Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 1-14.

Larsen (2015) 2.utgave. Miljøterapi med barn og unge – Organisasjonen som terapeut. Oslo: Universitetsforlaget.

Matre, PJ., Jensen, R. (2012) Kognitiv miljøterapi. I Martisen, K og Hagen, R. (red) Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling av barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

NOU (2009) Kompetanseutvikling i barnevernet - Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning. Utredning fra et utvalg oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet (vol. 8)

NOU (2009) Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge. Utredning fra et utvalg oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet (vol.22)

NOU (2012) Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets vurdering av det biologiske prinsipp i barnevernet (vol 5)

Oppdragsdokumentet (2015) Helse Midt-Norge RHF. Hentet 21.12.2015 https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/hod/opp2hmn.pdf

Kayed N., Jozefiak T., Rimehaug T.,Tjelflaat T., Brubakk AM., Wichstrøm L. (2015) Psykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner. NTNU, Trondheim

Stortingsmelding st.26. Fremtidens primærhelsetjeneste 2014-15. Hentet 10.12.2015 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890

15.01.2016
10:06
21.08.2023 17:14

Barnevernsinstitusjoner

Bufetat har inndelt barnevernsinstitusjonene i følgende funksjoner/områder: akutt, atferd lav risiko, atferd høy risiko, rus og omsorg.

Likevel er det stor variasjon i hjelpebehov og atferdsuttrykk hos ungdommene som blir plassert i F3-institusjoner (Omsorg for ungdom)

76 prosent av unge i norske barneverninstitusjoner har minst én diagnose på psykisk lidelse, ifælge en ny rapport (Kayed et.al 2015)

Bufdir har gitt Bufetat region Nord å komme med et forslag til felles standard for utviklings- og endringsarbeidet i omsorgsinstitusjoner og eventuell ytterligere inndeling i spesialiserte tilbud.

Utredningen leveres Barne- ungdoms- og familieetaten 1.2.2016