JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sara Tanderø

Humor – et profesjonelt og personlig vågestykke?

Humor kan være en ressurs både for yrkesutøvere og brukere, beboere og klienter. Men det kan ikke alltid brukes.
17.11.2015
09:55
21.08.2023 17:14

Tekst: Benedikte Lunde Hvitmyhr

Det er noe hverdagslig og allmennmenneskelig, som de fleste av oss setter pris på. Men det er ikke nødvendigvis noe positivt. Vi må være bevisst på hvilke begrensninger humor kan ha. Humor er hverdagslig og favner noe av essensen ved vernepleierfaget.

Ta for eksempel Ole. Han har diagnosen psykisk utviklingshemning med autistiske trekk. Han er en stille mann. Våre samtaler går stort sett ut på at Ole stiller spørsmål om geografi eller historie. Jeg svarer og Ole sier stort sett ikke mer. Vi sitter i fellesstuen, og jeg sitter og ser på at Ole spiller kinasjakk med seg selv. Han foretrekker å spille alene. Etter en stund spør han hva jeg liker best av gran eller furu. Jeg svarer bjørk, som ikke er en del av spørsmålet. Det vet vi jo egentlig begge to. Ole ser på meg, smiler, rister på hodet og ler. Så sier han at det sikkert er flere bjørker på Østlandet, der jeg er fra, enn på Vestlandet. Noen dager senere er vi ute for å handle. Jeg spør Ole hva han liker best av Rimi og Rema. Han svarer Spar med et glimt i øyet. Jeg ler og sier at det ikke er en del av spørsmålet.

Det øyeblikket vi delte sammen gjorde noe med oss. Humor åpnet mer for dialog og endret relasjonen. Det ble en måte for oss å dele og oppleve noe i fellesskap. Det øyeblikket vi delte sammen, var med på å gi meg en vekker. Hva er egentlig humor?

Hva er humor?

Humor omfatter en rekke sider ved det å være menneske. «Sansen for humor er det beste eksempel på at mennesket er et levende og integrert biologisk, psykologisk og sosialt vesen» (Svebak 2000). Vår humoristiske sans er en personlig egenskap, som vi besitter i større eller mindre grad. I likhet med alle personlige egenskaper kan vi trene opp og utvikle sansen for humor (Tyrdal 2002a). Det handler om våre forutsetninger til å forstå og sette pris på humor. Det at vi selv benytter humor, trives i sosiale settinger der humor blir brukt og uttrykt gjennom smil og latter (Svebak 2000). Vi må la vårt arbeid og våre beboere engasjere oss både faglig, og på et personlig plan. Humoristisk sans og godt humør er en del av våre personlige og menneskelige kvaliteter, som kan kobles til vår personlige kompetanse (Svebak 2000). Men vi bør fokusere på beboerens humor, og være mer tilbakeholden med egen humor. Eide og Eide (2010) beskriver bruken av humor som en bekreftende ferdighet. Gjennom humor kan vi bekrefte at vi forstår og ser hverandre på et mellommenneskelig nivå.

Ole har god humoristisk sans og klarer å beherske en avansert form for humor. Humor blir ofte definert som «den mentale evne til å oppdage, uttrykke eller sette pris på elementer av latterlig eller absurd inkongruens (mangel på sammenheng) i ideer, situasjoner, hendelser eller handlinger» (Tyrdal (red.) (2002 s. 15). Det må være noen forutsetninger tilstede for at vi skal kunne benytte humor. Vi må forstå humor, og det må være situasjoner eller hendelser som bryter med det som er vanlig eller forventet. Definisjonen sier noe om det kognitive aspektet ved humor, og vår muligheter til å forstå humor. For å bli diagnostisert med utviklingshemning må kognitiv funksjon (IQ) ligge på 70 eller lavere. Personen må også ha utfordringer med adaptiv atferd, som er kognitive, språklige, motoriske og sosiale ferdigheter (ICD-10, 2014) (Lorentzen 2008).

Vi baserer vår forståelse av funksjonsnedsettelse, herunder utviklingshemning, på en relasjonell forståelse (også kalt GAP-modellen). Dette innebærer at vi forstår utviklingshemning som et misforhold mellom forutsetninger og samfunnets krav, (NOU 2001) som er de kravene som blir stilt av personens fysiske og sosiale omgivelser (Owren 2011). Gjennom vårt arbeid ønsker vi «(...) å bidra til bedre funksjon og mestring, selvstendighet og deltakelse gjennom bedre tilpasning mellom individuelle forutsetninger og situasjoners krav (Owren 2011). Dette handler om å enten endre forhold i situasjonen eller ved å videreutvikle eller utvikle forutsetninger hos personen (NOU 2001, Owren 2011). Det er vårt ansvar å tilrettelegge, veilede og hjelpe beboeren til å forstå og gjøre seg forstått. På en slik måte at beboeren opplever å være en naturlig og fullverdig deltaker i samhandlingen. Kunnskap om kognitiv utvikling kan være med på å gi oss en bedre forståelse av hvilke forutsetninger vi har til å forstå og benytte oss av humor.

Kognitivfunksjon og forståelse av humor

McGhee (1979, referert i Tyrdal 2002) har forsket på barns utvikling av humor og tar utgangspunkt i Piaget sin teori om kognitiv utvikling. Vi går alle gjennom de ulike stadiene i samme rekkefølge, og det er individuelt hvor lenge vi befinner oss på de ulike stadiene:

Første stadiet varer fra barnet er rundt et år gammelt til det nærmer seg to. Barnet begynner å behandle ting og hendelser på måter som er rare eller annerledes. Ting og gjenstander blir lekt med i sammenhenger som ikke passer. Grimaser og ansiktsuttrykk blir morsomt.

Andre stadiet begynner når barnet er rundt to og varer til det er tre. Nå har barnet begynt å lære og forstå språk, og gir ting og hendelser feil navn. For eksempel nese blir til øre og hund til katt.

Tredje stadiet er fra barnet er tre til det blir syv, og her endrer barnet på ulike begreper. For eksempel at hunder sier mø. Endring av ord i remser blir vanlig, som eva, peva, leva. Barnet begynner også å dikte opp egne ord, uten noen betydning.

Fjerde stadiet er det første skrittet over til voksen og mer avansert humor. Barnet er her fra syv år og oppover, og begynner å få en økt forståelse for humorens flertydighet. Gåter og vitser blir populære, og det verbale blir viktigere med økt alder (McGhee, referert i Tyrdal (2002a); Søbstad 1995).

Personer med psykisk utviklingshemning vil trolig befinne seg på de tre første stadiene. Ole har god evne til å forstå og verdsette humor, og antageligvis er han på det siste stadiet. Men det at vi forstår humoren, trenger ikke bety det er morsomt. Søbstad (1995:16) siterer Rolv Wesenlund som beskriver humor som noe personlig: «Humor er det jeg synes at er morsomt». Det jeg synes er morsomt, trenger nødvendigvis ikke være det du synes er morsomt. Vi er ulike og oppfatter og verdsetter humor på forskjellige måter (Søbstad 1995). Men det er viktig å være bevisst på at nedsatt kognitivfunksjon kan føre til utfordringer med å forstå og verdsette bestemte former for humor. Det er derfor viktig å være bevisst på hvilke former for humor vi benytter oss av. Arntzen (2003) er opptatt av hverdagshumor. Dette er humor som oppstår spontant mellom mennesker, og kan for eksempel være humor som lyder og grimaser eller ulike former for inkongruent lek.

Negativ humor eller ikke-humor

Humor har en tvetydighet i seg, som er lett å misforstå. Humor kan bli brukt til mobbing og gjøre narr av andre. Det er alltid en risiko for at vi kan såre andre psykisk eller sosialt ved bruken av humor (Tyrdal 2002a). Personer med en utviklingshemning har lett for å si og gjøre ting, som vi kan oppfatte som morsomt. De blir ufrivillige morsomme. Forskjellen mellom positiv og negativ humor er, at ved positiv ler vi med personen, mens ved negativ ler vi av personen (Tyrdal 2002a). Den siste formen for humor kan brukes til å være sarkastisk, ironisk eller til og med ondskapsfull. Humor kan være en viktig faktor i å skape samhold på arbeidsplassen, men den kan også virke fremmedgjørende (Tyrdal 2002a). Dersom vi har en humor som går på bekostning av andre, kan dette oppleves krenkende og sårende. Galgenhumor kan være befriende og redusere stress i vår hverdag, men det er viktig å være bevisst, slik at vi unngår at våre kolleger eller beboere opplever det som ubehagelig eller at vi ler av dem (Eide og Eide 2010).

Vi kan også bruke humor på en overdreven måte, slik at den mister sin autentisitet, blir påtatt og kunstig. Det er viktig at vi ikke overdriver bruken av humor. Den må være ektefølt og spontan. Det kan også være en måte for oss å unngå seriøse temaer, eller å måtte forholde oss til utfordringer som oppstår, ved at vi fleiper dem bort (Eide og Eide 2010). Når vi arbeider med personer som er i en sårbar posisjon eller har ulike utfordringer i hverdagslivet, er det ikke alltid de er mottakelige for humor. Det er ikke i alle sammenhenger at humor kan eller bør brukes. Bruken av humor krever en sensitivitet og fintfølelse. Vi må fremme humor som ikke går på bekostning av andre, men som er positiv og alle kan ha glede av.

Vernepleie et minefelt?

Vernepleierfaglig arbeid er blant annet praktisk bistand, veiledning, opplæring og miljøarbeid. Miljøarbeid blir av FO definert som «en systematisk tilrettelegging av fysiske, psykiske og sosiale faktorer i miljøet for å oppnå bedre livskvalitet og personlig vekst og utvikling hos den enkelte tjenestemottakeren» (FO 2008:5). Linde og Nordlund (2003) bruker rammeplanen for vernepleierstudiet for å beskrive en annen side ved miljøarbeid, som går på hvilke ferdigheter vernepleierstudenter må ha for å kunne fremme og utvikle ressurser. «De [studentene] må videreutvikle sine evner til å legge til rette betingelser for å utvikle ressurser, identitet og mening for den enkelte. De må kunne ta utgangspunkt i brukerens egne behov og ønsker og bidra til trivsel og velferd». (Rammeplan, 1999:39). Det er vårt ansvar å fremme bruken av humor, og den trenger nødvendigvis ikke å være avhengig av noen bestemt metode eller tilnærming (Søbstad 1995). Men det handler om at vi ser og forstår hverandre som lekende og humoristiske mennesker, samt at vi setter pris på og hjelper beboeren til å uttrykke seg humoristisk.

Det er vårt ansvar å legge til rette for bruken av humor. Dette krever at det er rom og stemning for bruken av humor. Sævi (referert i Pettersen m.fl.2012) knytter rom til atmosfære. «En atmosfære som tillater glede og spontanitet, gir rom for enda mer glede og spontanitet (…)» (Tyrdal 2002b) . Vi må føle at det er stemning og rom for humor. Den kan komme fra våre kolleger, beboere eller vi kan være med på å skape den selv. Men like fullt som vi skaper rom for humor, må vi også skape rammer for humoren (Folkestad 2003). Hvilke handlinger som er ansett passende og ønsket, varierer ut ifra sosial setting, tid og sted. Det kan være former for humor som er passende i bofellesskapet, men ikke nødvendigvis utenfor.

En dinosaur

Thomas liker å tulle og late som han er en dinosaur. En dinosaur brøler høyt, og løper etter deg, mens den later som den skal spise deg, mener Thomas. Nå skulle vi på tur i skogen, og kan dinosauren få lov til å være med?

Dette kan være lek og humoruttrykk vi verdsetter, men når er det greit å være dinosaur? Når vi er i bofellesskapet, i butikken, på tur eller i byen? Vi kan ønske å skjerme beboeren for negative sanksjoner, fordi det kan være sjenerende for beboeren. Jeg opplever at det er et dilemma mellom når vi skal behandle Thomas aldersadekvat eller når vi skal ta hensyn til hans interesser, ønsker og preferanser.

Få voksne ville lekt dinosaur. Dersom det ikke var et barn tilstede. Da kan vi kanskje begi oss ut i lek, tull og tøys. Selvfølgelig forstår Thomas når vi kan leke dinosaur, men noen ganger er fristelsen litt for stor. Thomas sin måte å være på representerer en sårbarhet og utlevering av hele hans person (Lorentzen 2006). Det er en måte for ham å kommunisere og samhandle på, som kan være uforståelig for andre. Hva er viktigst, at handlingene ikke skal bryte sosiale normer, eller at de skal være betydningsfulle for Thomas? Det er ingen enkel oppgave å vite hva vi skal gjøre. Det krever mye av oss som yrkesutøvere. Vi må handle og reflektere umiddelbart og spontant i situasjonen. Ifølge Lorentzen (2006:13) må vi «forene anvendelsen av teoretisk innsikt, praktisk metodikk, personlig engasjement, innsiktsfullhet, etisk refleksjon, dømmekraft og erfaring» i vårt arbeid. Det å møte Thomas fordrer at vi er fintfølende og omtenksomme ovenfor han i situasjonen (Sævi 2007, 117:120) slik at våre handlinger kommer han til gode. Vi bærer ansvaret for Thomas sin utvikling og læring, men ikke minst hans sårbarhet, vi må gi han den tryggheten han har behov for (Sævi 2007). Dersom vi velger å ramme inn situasjonen, og ikke lar han få fritt spillerom, kan dette innebære en form for sosial læring. På en hensynsfull måte kan vi hjelpe Thomas til å forstå hvorfor vi ikke kan leke dinosaur nå. På en annen side kan vi også åpne handlingsrommet, og la situasjonen utspille seg. Ja, til og med delta i leken selv. Hvem grensesetter og begrenser vi egentlig, beboeren eller oss selv?

Vi må tørre å bruke og by på oss selv i arbeidet, slik at Ole og Thomas blir berørt av oss og vi av dem. Det handler like mye om å utvide og bryte ned barrierer som omgir oss. «Vi er alle i samspill med våre omgivelser. Også uten funksjonsnedsettelse vil funksjon og mestring i ulike situasjoner ikke bare avhenge av hvordan vi er og hva vi kan, men også hvordan omgivelsene er, hva andre gjør og hva de kan, hvilke normer som legges til grunn i ulike sammenhenger og hvilke spillerom som finnes innenfor disse normene» (Owren 2001: 38). Vi kan gjennom å bryte normer, endre dem. Det eksisterer flere måter og perspektiver å forstå verden på. Kanskje kan vi lære noe av Ole og Thomas som presenterer oss for nye og spennende måter å være og handle i verden på, som vi kanskje ikke var klar over.

Avsluttende refleksjoner

Humor kan være en viktig ressurs for oss og våre beboere, men krever at vi bruker hele vår kompetanse. Vi må være bevisste og reflekterte i bruken av humor. I likhet med all omsorgen må beboeren stå i fokus. Det handler om å våge å la vår yrkesutøvelse berøre hele vår person. Vi må være stolte av den kompetansen vi har som vernepleiere. Det er nettopp vår kompetanse på tilsynelatende trivielle og hverdagslige områder i livet som kan gjøre forskjell.

Humor åpnet mer for dialog og endret relasjonen.

Om forfatteren

Benedikte Lunde Hvitmyhr er vernepleier og studerer til master i samfunnsarbeid ved Høgskolen i Bergen. Hun er vitenskapelig assistent ved forskningsprosjektet Prioritering av helsetjenester. Hun fikk stipend for å skrive denne artikkelen.

Referanser

Arntzen, Arthur (2003). Det latterlige alvor. 2. Opplag. Det Norske Samlaget.

Eide, Hilde & Eide, Tom (2010). Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning og etikk. 2. utgave. Gyldendal

FO (2008) Seksjonsrådet for vernepleie i Fellesorganisasjonen: Om vernepleieryrket FO.

Helsedirektoratet: ICD-10 –Den internasjonale statistiske klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer [Internett]. Tilgjengelig fra: http://finnkode.kith.no/#|icd10|ICD10SysDel|2596295|flow [Nedlastet 01.12.2014].

Linde, Sølvi og Norlund, Inger (2003). Innføring i profesjonelt miljøarbeid. Systematisk kvalitet og dokumentasjon. Universitetsforlaget

Lorentzen, Per (2008). Psykisk utviklingshemning – Hvordan stilles diagnosen? Den norske legeforening

NOU 2001:22. (2001) Fra bruker til borger: En strategi for nedbygging av funksjonshemmede barrierer. Oslo, Statens forvaltningstjeneste.

Owren, Thomas (2011). Funksjonsnedsettelse og funksjonshemming. I: Owren, Thomas og Linde, Sølvi. (red.) Vernepleierfaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver. ss. 37-41. Universitetsforlaget.

Pettersen, Marit, Vindenes, Tove Iren, Tollefsen, Anita & Rommetveit, Margunn (2012). Å lese vernepleierfaglig praksis på nye måter. Praksisfortellingen som utgangspunkt for kunnskapsutvikling». Fontene forskning nr 2/12, s. 46-59. FO

Sævi, Tone (2007). Den pedagogiske relasjonen: En relasjon annerledes enn andre relasjoner. I: Kaldestad, Ola Hoff, Reigstad, Einar, Sæther, Jostei & Sæthre, Joronn (red.) Grunnverdier og pedagogikk. ss 107- 131. Fagbokforlaget 2007.

Svebak, Sven (2000). Forlenger en god latter livet? Humor, stress og helse. Fagbokforlaget.

Søbstad, Frode (1995). Humor i pedagogisk arbeid. Tano Aschehoug.

Tyrdal, Stein (red.) (2002a) Humor og helse – i teori og praksis bok 1. Fra smilehull til latterkrampe . Kommuneforlaget AS

Tyrdal, Stein (red.) (2002b) Humor og helse – i teori og praksis bok 2. Fra smilehull til latterkrampe. Kommuneforlaget AS

17.11.2015
09:55
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

Benedikte Lunde Hvitmyhr er vernepleier og studerer til master i samfunnsarbeid ved Høgskolen i Bergen. Hun er vitenskapelig assistent ved forskningsprosjektet Prioritering av helsetjenester. Hun fikk stipend for å skrive denne artikkelen.

Mye lest