Hjelp til å være far

En del fedre stiller seg nølende til familieterapi. Men de opplever til sin overraskelse at effekten kan være positiv for familien og dem selv.
11.05.2015
15:00
27.08.2015 20:01

Som behandler og familieterapeut i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) har jeg møtt mange fedre som på ulikt vis opplever utfordringer i relasjonen til egne barn. Min rolle som familieterapeut kan kanskje forenklet sies å handle om å bidra til ønskede forandringer i forholdet mellom foreldre og mellom foreldre og deres barn.

Feedback fra barn, ungdom, mødre og fedre på deres opplevelse av å være i en terapisammenheng er viktig for meg som terapeut. Vi vet fra psykoterapiforskning at kvaliteten i alliansen mellom klient og terapeut og hvordan man føler seg møtt i terapi, har stor betydning for utfallet eller effekten av behandlingen (Wampold 2001).

Fedres stemme har hatt liten plass i forskningen om familieterapi.

Fra usikkerhet til trygghet

Janos Piros gjorde i 2006 en intervjuundersøkelse av menn som deltok i parterapi på familieavdelingen ved Modum Bad. Han fant tre temaer som særlig betydningsfulle for menns opplevelse av en positiv terapierfaring. Han beskriver en endringskronologi fra en «jeg-opptatthet» til en «de-fokusering» og til slutt en «vi-innsats». Jeg-opptattheten refererer til en innledende usikkerhet der mannen prøver å finne ut av terapisituasjonen, med et behov for oversikt, kontroll og trygghet. I de-fokuseringsfasen fortsetter trygghetssøkingen i relasjon til terapeuten, hvor profesjonalitet og en anerkjennende holdning er viktig. Når tilstrekkelig trygghet er etablert i forhold til egen posisjon og til terapeutens kyndighet retter han fokus mot sin partner og vanskene de har kommet til terapi for (vi-innsats).

Tor Fjeldstad gjorde i 2005 en kvalitativ undersøkelse om betydningen av kjønn for fedres møte med psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Både Fjeldstad og Piros sin undersøkelse konkluderer med at terapeutens kjønn ikke er avgjørende, men at anerkjennelse og opplevelse av å bli forstått som mann er desto viktigere. Som Piros kommer Fjeldstad også frem til at grad av trygghet virker inn på opplevelsen av møtet med BUP. Tryggheten påvirkes av menns behov for mestring og kontroll, hevder Fjellstad. Skyldfølelse for barnets vansker er en faktor som kan virke inn på opplevelse av utrygghet.

Betydningen av terapeutisk allianse

En god terapeutisk relasjon mellom terapeut og klient fremstår som den faktoren som har størst påvirkning på behandlingsresultatet (Haavind og Øvereidet 2007, 72).

Bruce Wampolds (Tuseth, mfl. 2006) har foretatt meta-analyse av flere tusen terapistudier i anerkjente fagtidsskrifter for å analysere effekten av ulike faktorer i terapi. Undersøkelsen innbefatter 250 forskjellige terapeutiske tilnærminger. Ut fra sine funn konkluderer han med at fellesfaktorene utgjør minst 70 prosent, og at spesifikke faktorer knyttet til den enkelte behandlingsmodellen bare utgjør høyst åtte prosent og uforklarlige variasjoner 22. Han drar ut fra resultatene en slutning om at terapi må forstås som en prosess hvor både klient og terapeut inngår i et tillitsfullt forhold til hverandre, der begge parter har tro på at det vil skje en positiv endring og samarbeider aktivt for å oppnå resultater.

Rekruttering og utvalg

I forbindelse med min masteroppgave i 2012 gjorde jeg en kvalitativ intervjuundersøkelse av fedre som har deltatt i familiebehandling i BUPs familie- og nettverks-team. Mitt utgangspunkt har vært å finne ut hvordan fedre opplever sin deltagelse i en slik behandlingsprosess. Det empiriske materialet består av dybdeintervju av fem fedre med barn henvist til utredning og behandling ved en lokal poliklinikk.

Fordi jeg selv har vært tilknyttet dette teamet, har jeg bevisst ikke rekruttert fedre jeg selv har hatt noen behandlerrolle overfor. Jeg ba mine kolleger generelt om å gi meg kandidater der behandlingskontakten var avsluttet eller i en avsluttende fase, samt at det skulle være fedre som hadde vært mer eller mindre delaktige under hele behandlingsforløpet.

Fem av ti fedre sa ja til å delta, noe jeg vurderte som tilfredsstillende.

Den yngste informanten er i begynnelsen av 20-årene, den eldste er ca. 50 år. Tilsvarende er det en spredning i alder på barna fra rundt to til 15-16 år. Informantene er alle biologiske fedre til sine barn. Fire av fedrene bor sammen med barna og deres biologiske mor, mens èn av informantene har den formelle omsorgen alene for sitt barn, men er gift på nytt.

Jeg har i min undersøkelse ikke sett på hvilke metoder eller teknikker terapeutene har benyttet seg av. Mitt fokus har vært på fedrenes opplevelser av terapeutene og terapiprosessen.

Forventninger til behandlingen

På spørsmål om hva slags forventninger fedrene hadde til BUP og den prosessen de skulle inn i sammen med barna og sin partner, er svarene alt fra «lave», og «ikke så mange forventninger» til «positive forventninger». De fem informantene hadde noe ulikt kunnskapsgrunnlag om BUP på forhånd.

«Jens» og «Henning» opplevde at det tok tid å finne fram til riktig instans og at veien inn i behandlingssystemet var noe kronglete. Dette kan ha bidratt til at forventningene til behandlingsprosessen ikke var så høye.

«Thomas» var skeptisk til at sønnen skulle henvises, slik jeg oppfatter det.

I en innledende fase av behandlingen er det viktig at det informeres om BUP og behandlingsprosessen og at man avklarer foreldrenes forventninger. Det er viktig å få tak i fedrenes/de pårørendes endringsteori, det vil si hva slags forståelse de selv har av hva som er problemet og hva slags løsninger de ser for seg. Dette kan bidra til økt trygghet i en tidlig fase av behandlingen og dermed ha betydning for den videre prosessen.

«Truls» kjente til BUP fra tidligere, men hadde negative erfaringer med barnevern, terapeuter og ulike hjelpeinstanser på forhånd, samtidig som han opplevde å ha stort behov for hjelp. Han hadde en litt annen bakgrunn og inngang i farskapet enn de andre fedrene i utvalget. Truls ble pappa som veldig ung og hadde lite kontakt med barnet og barnets mor. Da jentas mor ble syk, måtte han gå inn i en for ham inntil da ukjent verden som far til en ti-åring. Jentas mor døde etter hvert, og Truls og hans kone måtte også takle datterens sorgprosess.

Truls: «Det var en forventning som var veldig positiv (til BUP).. For det å hanskes med det der alene…eller jeg og nå kona mi…det ville jo være…Vi hadde jo ikke peiling…Så det var ingen av oss som hadde hatt noe barn boende hos oss…og hvert fall ikke i en sånn sorgprosess hvor moren er gått bort…Så det å få hjelp av BUP det var jo…uvurderlig... Jeg håpet (nesten) på at de hadde et svar på hvordan det var å være far.»

Jens hadde en forventning om en viss rekkefølge i behandlingsprosessen. Han hadde sett for seg at terapeutene skulle gjøre en kartlegging og så stille en diagnose og at terapeutene deretter skulle komme med forslag til løsning.

Jens: «Hvis jeg skulle gjort det igjen og inn i en tilsvarende prosess da, så ville jeg i hvert fall være mye mer forberedt på prosessen. At det er en prosess og ikke «en analyse, diagnose og løsning». Det er en mer en glidende prosess hvor du… underveis gjør en del grep. Som skaper en gradvis løsning da.»

Betydningen av terapeutenes kjønn

Hver av informantene har møtt to terapeuter, enten to kvinner eller en kvinne og en mann. Jeg spør alle fedrene om de tror terapeutenes kjønn har hatt betydning for dem og erfaringene de gjorde seg. Ingen av dem tillegger dette noen vesentlig betydning, men reflekterer over hva slags forskjell det eventuelt kunne innebære.

Truls: «Jeg tenkte ikke på det sånn … Jeg skulle til BUP, og BUP var skummelt. Og de jeg møtte var superbra!»

Karl: «Det første jeg tenkte på var … at kona mi hadde vært her en gang før. For da kunne ikke jeg. Og så var det den stereotypen at selvfølgelig er det to kvinner som skal sitte og intervjue oss, og de tar sikkert morens parti da. … Men jeg må si at rett etter bare noen minutters samtale så synes jeg de var ganske … hva skal du si, lyttende, til begge parter. Jeg opplevde ikke noe forskjellsbehandling.»

Inkludering i behandlingen og likebehandling av far og mor

I mitt utvalg er gjennomgangstonen en opplevelse av å bli inkludert i behandlingen og av likebehandling mellom dem som fedre og mødrene. Alle deltok på lik linje med sine partnere. De opplevde ingen forskjellsbehandling når det gjaldt hvor mye de fikk plass og hvordan det de sa ble vektlagt. Flere beskriver terapeutene som «nøytrale».

Jens: «Jeg følte det som veldig nøytralt… Det er jo klart at i enkelte settinger så føler du ofte kanskje at kvinnene snakker sammen og mennene snakker sammen og sånn. Men her følte jeg… Det var veldig på kryss og tvers. Så det var helt fint.»

Fedrenes opplevelse av hvordan de ble møtt og klima i samtalene

Rober og Seltzer (2010) beskriver hvordan familieterapeuter, på tross av gode intensjoner, kan representere en form for kolonialisering av familien. Å opptre som en kolonisator kan forstås som at terapeuten blir i overkant mye opptatt av å ta ansvaret for familien og fokuserer for mye på endring. Ved å gjøre dette viser ikke terapeuten respekt for familiens tempo og overser deres egne ressurser og bidrag til forandring.

Rober og Seltzer vektlegger en balansering mellom å koble seg på familiens lidelse så vel som det repertoar av ressurser de har utviklet. De oppfordrer terapeuter til å arbeide sakte og til å være kritiske til egne gode intensjoner. Mer spesifikt bør terapeuter stille spørsmål ved ideer og hypoteser de får om familien, samt holde oppe en kontinuerlig nysgjerrighet og be om feedback fra familiemedlemmene på den terapeutiske prosessen (Rober & Seltzer, 2010).

Fedrene jeg intervjuet, beskriver en stemning av trygghet i terapirommet. De bruker ord som «behagelig atmosfære», «veldig god stemning», «fant tonen», «god kjemi», «lett stemning» og «avslappet». De omtaler terapeutenes væremåte som vesentlig for opplevelsen av terapiprosessen, slik jeg tolker det. Tempoet i samtalene virker også å være tilpasset familiene.

Når jeg spør Jens om spesielle opplevelser eller erfaringer fra det å ha vært i BUP, svarer han:

«Det som har vært spesielt bra, er vel den stemningen som de to lagde. Det er en behagelig atmosfære her. Begge de to er veldig behagelige typer. Jeg kan ikke tro at alle er like gode som dem. Det mener jeg! Det er nesten ikke mulig … fordi det er så ofte du havner i en situasjon hvor du liksom skal snakke om litt personlige ting… og det er ofte jeg har følt at «dette her blir litt kleint»… er det ikke det det heter? Altså at man… ikke slapper av så godt da. Men det følte både kona mi og jeg altså, i denne situasjonen. Og jeg følte også at det var veldig enkelt å snakke sammen, veldig naturlig.»

Videre sier Jens:

«De hadde mange ideer og forslag som var bra. Det store positive var vel hvordan de skapte helheten på det. Tryggheten. Åpenhet.»

For Truls var det som sagt litt skummelt å komme til BUP, men dette endret seg raskt.

Truls: «Etter første gangen så kjente jeg med en gang… men det her er jo ikke noe fælt… dette er jo bare bra... Den angsten, i gåseøyne, den gikk bort… Nervøsiteten… det var ikke noe problem å avtale et nytt møte, som kunne være veldig snart… for de fortalte oss ikke: «gjør sånn, gjør sånn, gjør sånn». De hørte på oss, og så kom de… «men hva tror du om kanskje noe sånt...?»

Thomas var spent på hvordan han og kona ville bli oppfattet av terapeutene. Han og familien kom til BUP grunnet sønnens uro:

Thomas: «Følte vi liksom ble behandla som andre voksne, «normale» foreldre, ikke som noe eget sært.»

Samtalenes betydning og nytte for fedrene og familiene

I intervjuene synliggjør informantene et ideal om å være tilstedeværende fedre, både følelsesmessig og når det gjelder oppfølging av barna i skole og fritid.

Henning, Jens og Truls er tydelige på at familiebehandlingen har hatt betydning for hvordan de tenker om seg selv som fedre og sin farspraksis. Det kommer fram at de i utgangspunktet ønsket kontakten med BUP og hjelp til å håndtere en vanskelig situasjon. Henning kommer flere ganger inn på begrepet «mindfulness» og det å «være tilstede» i situasjoner med sønnen, og en bevisstgjøring av egne reaksjonsmønstre, som et utbytte av behandlingsprosessen.

Jens beskriver en økt bevisstgjøring av rollen som far og at han har tatt en mer sentral plass i sin relasjon til sønnen, i samråd med sin kone. Han merker også at sønnen i stadig større grad forholder seg mer til ham enn til moren.

Thomas hadde et annet utgangspunkt. Han var imot henvisning til BUP og hadde en klar oppfatning av at konas depresjon delvis var forårsaket av at hun opplevde å ha «et krevende barn». Han følte at han ikke fikk kommet fram med sin egen forståelse av hva som var problemet. Thomas kjente at dette var vanskelig å tematisere. Han hadde en forventning om at terapeutene skulle se det slik han så det og være eksplisitte på dette. Sånn sett opplevde han ikke at behandlingen gjorde den forskjellen han kanskje håpet på. Thomas gir imidlertid uttrykk for at hans mening og forståelse av barnet ble hørt og at hypotesen om en utviklingsforstyrrelse, som var utgangspunktet, ble skrinlagt. Han beskriver også en økt trygghet i rollen som far. Mye feedback fra terapeutene på hans samspill med sønnen var betydningsfullt i så måte.

Hvorvidt Karl var positiv eller negativ til en henvisning til BUP kommer ikke klart fram av intervjuet. Han mener terapiforløpet ikke har gjort noen forskjell for hans oppfatning av seg selv som far eller på hans farspraksis. Samtidig kommer det flere ganger fram i intervjuet at han var opptatt av at barna ikke skal føle skyld for foreldrenes konflikter. Det kan tolkes som dette har vært et sentralt tema i behandlingen og at han som far i større grad er blitt bevisstgjort og er eksplisitt om dette overfor barna.

For Truls ble hjelpen og støtten fra BUP svært viktig for hvordan han skulle «skape seg selv som far». I intervjuet forteller han mye om denne prosessen og hvor viktige terapeutene i BUP har vært for ham. Truls opplevde å få hjelp til både å forstå datteren og sorgprosessen hun gjennomgikk, og hvordan han skulle «koble seg på» og få til en trygg tilknytning. Truls fikk hjelp til å utvikle en annen slags språk for å forstå og snakke med datteren, samt å etablere en ny familiekultur med rammer, grenser og et innhold med verdier fra ham selv og fra hans kone.

Jarle: «Hva gjorde den prosessen for din del? Hvilken betydning har den hatt for deg som far?»

Truls: «Masse sjøltillit. Tro på meg sjøl. Ikke være bekymra. De reglene jeg setter, er ikke en dum regel å sette. De har fått meg til å tenke mer. Så jeg har jo vokst som person… blitt… mer åpen, og samtidig bare innsett … at det er ikke skummelt å be om hjelp.»

Ble hørt

Gjennomgangstonen i mitt materiale er at fedrene stort sett har hatt gode opplevelser når de først har kommet til terapi. De føler at deres stemmer har blitt hørt. Det er underliggende i det fedrene forteller at de raskt opplevde trygghet i terapirommet og i relasjon til terapeutene. Ingen av fedrene tillegger terapeutenes kjønn videre betydning, men er mer opptatt av egenskaper ved de terapeutene de møtte og hvordan de selv som fedre og familie ble møtt. Fedrene beskriver stemningen og atmosfæren i terapirommet som avslappet og preget av letthet, trygghet og åpenhet. Terapeutene beskrives med ord som profesjonalitet, kompetanse og innsikt. En av fedrene legger særlig vekt på humor.

Blandingen av å få råd/tips og det å bli hørt i forhold til egne meninger og ideer sier noe om prosesser preget av samarbeid og en kombinasjon av terapeutenes kunnskap/ekspertise og fedrenes/foreldrenes egne ressurser/kompetanse.

Jeg oppfatter dessuten at fedrene opplevde at tempo var tilpasset, at endring ikke ble forsert og at terapeutene hadde fokus på prosess, som var viktig for dem.

Respondentene snakker også om hvor viktig det var for dem å bli behandlet som «normale foreldre» og møte en ikke-dømmende holdning hos terapeutene.

Det kommer ikke spesielt fram i intervjuene hva slags metoder og teknikker terapeutene har benyttet seg av. Dette har heller ikke vært mitt fokus i undersøkelsen. En av fedrene snakker imidlertid mye om «Mindfulness» som et element fra Dialektisk adferdsterapi. En annen trekker frem film (Marte Meo) som et viktig hjelpemiddel i det å få feedback på seg selv som far.

Hvilke metoder og teknikker som benyttes ikke er det mest avgjørende, men at allianse og et godt samarbeidsklima er det mest vesentlige, jamfør Wampold og Lambert, med flere. I dette ligger det selvsagt også at mål og valgte metoder som benyttes er i tråd med hva fedrene og familiene føler seg komfortable med og er enige i.

En annen slutning som kan trekkes fra materialet, er at BUP og deltagelse i familieterapi kan ha en viktig betydning, ikke bare for det henviste barnet, og at symptomtrykket reduseres. Fedre kan samtidig få hjelp til å komme nærmere sine barn og en mulighet til å justere sin rolle som far i en retning de selv ønsker.

Jeg håpet (nesten) på at de hadde et svar på hvordan det var å være far.

Litteratur

Bjertnæs, Ø.A., A. Garratt, J. Helgeland, O. Holmboe, K.A. Dahle, K. Hanssen-Bauer, J. (2008). «Foresattes vurdering av barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker». Tidsskrift for Den Norske Legeforening, nr. 9.

Fjeldstad, Tor. (2005). «Samtaler med fedre. Hvilken betydning har kjønn for fedres møte med psykisk helsevern for barn og unge?» Fokus på familien nr. 2.

Haavind, Hanne og Øvereidet, Haldor. (red). (2007). Barn og unge i psykoterapi. Samspill og utviklingsforståelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Piros, Janos. (2006). Menns refleksjoner over erfaringer i parterapi. Masteroppgave ved avd. for helsefag, høgskolen i Buskerud.

Rober, Peter og Seltzer, Michael. (2010). «Avoiding Colonizer Positions in the Therapy Room: Some Ideas About the Challanges of Dealing with the Dialectic of Misery and Resources in Families». Family Process, Vol. 49, No. 1.

Tuseth, Anne Grethe, Sidsel Sverdrup, Haldis Hjort, Christine Friestad. (2006). Å spørre den det gjelder. Erfaringer med bruk av Klient- og resultatstyrt terapi I psykisk helsearbeid. R- BUP. Helseregion Øst og Sør.

Wampold, Bruce E. (2001). The Great Psychotherapy Debate. Models, Methods, and Findings. New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.

11.05.2015
15:00
27.08.2015 20:01