JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Illustrasjon: Colourbox

Flere fosterhjem har fått det bedre under pandemien

Vi som jobber med fosterhjem antok at det var en mulig risiko for brudd i fosterhjemmene på grunn av store belastninger da Norge stengte. Nå ser vi at det har gått bedre enn vi fryktet.
21.04.2021
14:38
21.04.2021 14:45

Som veileder for fosterforeldre i 13 år har jeg truffet mange som har overrasket meg med stort pågangsmot, tålmodighet og utholdenhet. De har endret mye i sitt eget liv for å ta vare på barn som har med seg en bagasje vi andre ikke kan forestille oss.

I mars 2020 ble Norge stengt ned. Den dominerende fortellingen var at hvis vi lukket samfunnet og isolerte innbyggerne, så ville vi få kontroll på pandemien.

I vår avdeling, som driver med fosterhjemsveiledning, var denne historien preget av risikovurderinger istedenfor vurderinger av ressurser. Vi antok at det var en mulig risiko for brudd i fosterhjemmene på grunn av store belastninger. I ettertid har vi sett at det har gått bedre enn vi fryktet. Flere fosterhjem fortalte at de hadde det mye bedre hjemme enn før nedstengningen.

I vår yrkespraksis er vi mer vant til å tenke risiko enn ressurser. Vi er mer tilbøyelig til å trekke fram skader og sårbarheter enn ressurser, som det å være løsningsorientert, fleksibel og ha pågangsmot.

Jeg vil bruke narrativ teori og narrative metoder for å finne de usedvanlige vendingene, selv i koronaens tid.

Intervjuer og analyse

Jeg intervjuet sju fosterforeldre. De meldte selv interesse for å være med da kollegaer informerte dem om mitt prosjekt. Temaene i intervjuene var i hovedsak viktige verdier, valg, effekter av valg og anerkjennelse fra andre.

I analysen av intervjuene har jeg brukt kart over ny-formulerende historier. Her brukes begrepene identitetslandskapet og handlingslandskapet:

«Historier er som dobbeltgængere, der opererer i to landskaper, det ene et landskap i verden, og det andet et landskap af bevidsther, hvor protagonistens (hovedpersonens, min kom.) tanker og følelser og hemmeligheter udspiller seg». J. Bruner (A. og A. Holmgren s. 48)

Dominerende historier

Den narrative teoris idé er at vi er aktive i relasjonelle forbindelser hvor historier om våre handlinger, mål og intensjoner blir dannet i et fellesskap med andre. Vi er aktivt skapende av våre historier om oss selv. Disse historiene om oss selv er stadig i forandring gjennom det vi gjør, de initiativ og intensjoner (mål, motiv, overlegg og hensikt) vi har og tar og de responsene vi gir.

De fleste av slike foretrukne historier blir aldri fortalt eller gitt mening. Men som vi ser, så er dette en vesentlig intensjonell erkjennelse, som handler om muligheter for nye valg og muligheter. I tillegg er det også en fortelling om et behov om roligere hverdager, for å kunne tilrettelegge, og kanskje for en mer fokusert utviklingsmulighet for fosterbarna. Å gi fosterforeldrene en mulighet til å ta vare på seg selv og kunne ha et sterkere fokus på fosterbarnas utviklingsbetingelser.

Fra et intervju: «Nedstengningen ga mindre stress og frustrasjoner for oss voksne og barna. Vi voksne og barna trenger mindre stress i hverdagen og vi trenger å være tettere på barna. Dette ble viktig for oss. Det er viktig for oss å ta vare på oss selv og gi barna en bedre hverdag».

På den andre side er det også historier som blir fortalt om oss, og til oss, som skapes i samfunnet og i kulturen. Disse dominerende historiene dreier seg om normdannelser, som vi skal leve opp til og som vi konstant blir evaluert i forhold til. Når vi hele tiden forsøker å leve opp til disse normenes sannheter blir vi «selv-politiserende», for eksempel ved å ikke strekke til og få dårlig samvittighet. Vi må strekke oss lenger mot definerte sannheter og normer, rett og galt, friskt og sykt og definisjoner av hva som er «det gode liv».

Fra et intervju: «Skal jeg være helt ærlig, plutselig ble kalenderen blank og det var kun oss. Det var vidunderlig og helt fantastisk. Det var rett og slett ingenting som skulle eller burde gjøres. For det var ikke mulig. «Hele Norge» sa at dette kan vi ikke gjøre. Jeg trengte ikke å ha dårlig samvittighet for noen ting. Ingenting. Bare kose meg og konsentrere meg kun om ungene».

I samfunnet og kulturen har vi i dag en diskurs om indre tilstander. Hvis vi ikke lever opp til den moderne makts «sannheter og definisjoner» er mennesker feil. Mange tror at problemene de har i livet avspeiler deres egen identitet, eller andres identitet, og at det avspeiler identiteten til de personlige forholdene de lever i.

Våre syn på oss selv er at vi er syke, gjør feil og er feil. Slike maktfulle definisjoner av mennesket kan være diagnoser hvor effekten kan være fengslende og marginaliserende, og blir på bakgrunn av definisjoner om indre tilstander en del av vår identitetskonklusjon. I dette utdraget fra et intervju er temaet hjemmeskole:

«Når nedstengingen kom i mars – hva tenkte du om din rolle som fosterforelder?»

«Når det gjaldt skolen tenkte vi at dette blir tøft. Jenta vår har faglige utfordringer på skolen. Hun trives på skolen og SFO. Hun er utadvendt og hun får lett venner.

Jeg vil berømme min fru, det var hun som hadde hjemmeskole med jenta. I starten var hun ganske utslitt når ettermiddagen kom. Det ble en struktur på skoletime-økter med friminutt og en lang spasertur midt på dagen. Det gikk seg til og det ble hjemme skole hver dag.

Det er bra med hjemmeskolen. Min fru var sammen med jenta. Det var mer ro her hjemme enn det er i klasserommet på skolen. Jenta fikk gjort leksene fra spesiallæreren. Hun fikk også gjort klassen sine lekser. Hun gjorde nok mer lekser enn det som var forventet. På ansvarsgruppemøtet ble det klart at hun hadde kommet styrket ut av hjemmeskoleopplegget.»

Det fortelles her om barnets «store utfordringer på skolen fagmessig». Jeg vil kalle dette den dominerende historien.

Etter hvert som intervjuet fortsetter utvides fortellingen. Vi får vite at jenta kan arbeide mer og kan lære mer. Dette vil jeg kalle den foretrukne historie. Vi kan ane en historie til her, som handler om tilpasninger i klassen, tilnærminger til læring, men det er en annen foretrukken historie, som ennå ikke er fortalt.

Michael White skriver i sin bok Narrativ Teori (s. 21) at det bare kan være problemer i en fortelling når det også er en fortelling om et ønske om en annen tilstand, eller en annen praksis, det fraværende, men implisitte.

Usedvanlige vendinger

Usedvanlige vendinger, «røde tråder» i menneskers liv, er viktige erfaringer eller erkjennelser, som påvirker våre grunnleggende verdier, og hvordan vi ser på oss selv og de valg vi gjør for våre liv. (A. Holmgren s. 21, Narrativ Teori, M. White 2006)

«Mange av erfaringene er ute-av-fase-opplevelsene med handlingen eller temaet i de dominerende historiene våre, derfor registreres de ikke og tillegges ikke betydning. Disse ute-av-fase-opplevelsene kan imidlertid være viktige, og under gunstige omstendigheter kan de utgjøre «usedvanlige vendinger» eller «unntak». Dersom vi kan identifisere slike ute-av-fase- aspekter, kan det gi oss innfallsvinkler til å utvikle alternative livshistorier». (M. White 2009, s. 197)

Jeg har, som barnevernspedagog, en grunnleggende verdi. Den er at mennesker er mye mer enn sine utfordringer. Det er i det «mye mer» hvor utvikling og ressurser ligger. Derfor blir jeg engasjert og interessert når noe uventet skjer, som faller inn under dette «mye mer».

Vi fortsetter med utdrag fra intervjuet over. Her vil jeg vise hvordan intervjuet får en uventet vending når det gjelder utviklingsmuligheter for jenta.

«Hva tenkte du da du fikk vite at hun hadde klart mer?»

«Vi var vel stolte. Nå skal det sies at vi står i dette her, vi gir oss ikke på tap. Det sitter langt inne».

«Tror du at hun har større kapasitet for å lære enn det hun får vist?»

«Ja, jeg tror egentlig det. Det går rett vei nå, hun vil gjøre skolearbeidet for å komme på linje med de andre. Hun vet at hun henger etter de andre i klassen».

«Ville du ha kalt dette en uventet vending at hun klarte mer enn forventet på hjemmeskolen?»

«Ja, det var en uventet vending. Det er helt riktig».

Denne uventede vendingen var viktig for denne fosterfaren. Det ene var at han kunne være stolt over det arbeidet de hadde gjort for å hjelpe jenta, og det andre var at deres grunnleggende verdi, vi hjelper et menneske, ble bekreftet.

Fra intervjuet: «Det gjør at vi tror på at det vi gjør er veldig viktig. Dessverre har de fleste et litt negativt inntrykk av barnevernet. Jeg føler at når vi har et barn som bor hos oss, som barnevernet har ansvar for, da synes andre at det er veldig fint og positivt at vi hjelper. Da har det ikke noe med barnevernet å gjøre lenger, da har det med oss å gjøre, vi hjelper et menneske».

En slik bekreftelse, som sammenfaller med ens egen grunnleggende verdi gjør at utsagnet «vi gir oss ikke på tap» får styrke. Jenta har fosterforeldre som har tro på sine egne og hennes muligheter. Det er den beste garantien for positiv utvikling, hjelp, støtte og varighet i plasseringen.

Her er et annet eksempel fra intervjuene. Temaet her er hjemmeskole, men den underliggende, implisitte, historien, er samarbeidsproblemer med barnevernet.

«Hvis vi går tilbake til mars; er det noe der som du erfarte, som du vil ta med deg videre i historien din?»

«Jeg laget hjemmeskole for gutten, jeg visste ikke om det var rett. Jeg skrev til læreren og forklarte hva jeg hadde gjort og hun bekreftet det jeg hadde gjort. Hun skrev: «Så lenge det fungerer for gutten, det er det viktigste, så gjør du det på din måte». Det er det jeg tar med meg, når jeg føler at noe er rett for gutten og barnevernet sier at «nei, det er det ikke», da vil jeg si: «Jeg vil prøve sånn og sånn fordi at …»

«Du er litt tøffere i stemmen din, du har fått litt kraft mot barnevernet og at trusselen, som har hengt over deg helt fra starten, ikke er så truende lenger?»

«Ja, jeg har fått litt «power», men det er takket være veilederen min. Jeg hadde savnet den veilederen fra dag en. Nå har jeg hatt henne i et år og det har vært godt å kunne «blåse ut», de tingene som jeg ikke kunne ha sagt til andre, på grunn av at jeg er pålagt taushetsplikt. Veilederen min sier at jeg har gjort det riktige. I koronatiden så var jo hun der, og jeg fikk god feedback fra henne og fra læreren. Da tenkte jeg at jeg skal ikke la meg kue av barnevernet. Jeg gjør faktisk en jobb for de, som de bør være takknemlig for. De skulle ha hørt meg nå!»

«Når du har sagt det du har sagt nå, er det uventet at du skulle si dette?»

«Ja, men jeg ser det selv, fordi du hjelper meg å sette ord på det og vist meg det. Det er veldig godt».

I dette lille utdraget fra intervjuet, ser vi hvordan en usedvanlig vending kan springe ut av nye erfaringer: Hjemmeskole for barnet og bekreftelse og anerkjennelse fra lærer og veileder. Denne usedvanlige vendingen kan gi muligheter for fostermor til å skape en identitetskonklusjon, som også innbefatter selvstendighet og stolthet. Fostermor kan stå sterkere for det hun mener er til det beste for gutten.

Tid til samhold

Flere av fosterforeldrene jeg intervjuet fremhevet at når landet ble stengt ned i mars 2020, ga dette bedre vilkår for å komme tettere sammen og forsterke tilknytningsprosessen mellom fosterbarnet og fosterforeldrene. Det å få mer tid sammen, lavere tempo eller stresse ned, og ha overskudd til å være sensitiv, være i forkant, være tålmodig og regulert var vesentlige faktorer for at tilknytningen økte.

Intervjuet under handler om temaet som å oppleve mestring, kunne be om hjelp og få en mer tillitsfull relasjon etter koronatiden og hjemmeskole:

«Det gjør noe med meg og vårt forhold sammen. Vi kan ha en god dialog sammen, etter at hun har erfart at hun mestrer skolearbeidet, og at hun kan vise det til meg. Vi har fått en helt annen relasjon, den er mer åpen og føles bedre. Jeg kan tenke meg at hun føler at mamma vet at jeg får det til og da gjør det ikke noe at jeg feiler. Jeg fikk det til i går og jeg kan få det til neste gang. Men den følelsen hadde hun ikke før. Det har skjedd noe, vi trengte denne tiden for å komme dit vi er i dag, da».

Viktige verdier

Gjennom intervjuene og analysen ble det tydeligere for meg at disse fosterforeldrene, og sikkert mange flere, blir fosterforeldre på grunn av en sterk og personlig verdi om å hjelpe eller å gi et barn en ny sjanse. Denne grunnleggende verdien er sterkt knyttet til egne foreldre, søsken, venner og nettverk. Hos noen er denne verdien grunnfestet gjennom generasjoner.

Fra et intervju: «Hvis du tenker på livet ditt og verdiene dine, hvor kommer de fra?»

«De kommer mest fra pappa. Han var inkluderende og var opptatt av hvordan andre hadde det. Han var ikke så nøye med seg selv, han hadde det bra hvis andre hadde det bra».

Denne verdien er også så sterk at den kan gå på bekostning av egen helse. Da snakker vi om eksistensielle verdier. Normen om at de alltid skal «strekke seg litt lenger» for «slik er det å være fosterforeldre» ligger tungt over fosterhjemsomsorgen. Når politikere, byråkratiet og profesjonelle legger føringer for å «strekke strikken» lenger enn psykiske, fysiske, helsemessige og økonomiske rammer tilsier, kan det få alvorlige helsemessige konsekvenser for fosterforeldrene.

Fra intervjuene: «For tiden er vi sykemeldt. Vi sliter med å få barnevernstjenesten til å se de utfordringene jenta vår har. Vi er slitne, det er vel 11/2 år siden vi ga beskjed om at vi var slitne og vi trenger mer hjelp. Barnevernet har møtt oss med at det er slik det er å være fosterforeldre. Vi har gått på en real smell».

Veiledning

Når fosterforeldrene får snakke om det som opptar dem og som er viktig for dem i veiledningen, tror jeg at veiledningen blir relevant for fosterforeldrene.

Fra et intervju: «Det som er det viktigste er å gi mennesker verdi. Rett og slett bare se dem og la de få snakke om det de er opptatt av. Da kan en finne håp og lyspunkter og hjelpe til å finne en annen orientering. Spørre etter hva en har gjort om dagene, leite etter ting som en kan bygge videre på og spørre om mer og utvide. Det er bra å være til hjelp særlig der det er vondt og vanskelig. Livet er sammensatt og variert hos oss alle, er det ikke det?»

«Supervision og vejledning skal med andre ord genskabe den mening, der hen ad vejen er gået mere eller mindre tabt i arbeidsprocessen. Deri ligger supervisionens og vejledningenes etiske forpliktelse.» (Holmgren 2019 s. 55)

I dag er mye av veiledningen basert på de dominerende historiene om at teori og metoder, for eksempel evidensbasert fagkunnskap, skal være det grunnleggende i veiledningen. Jeg vil hevde at å lytte til fosterforeldrenes historier er like viktig. Særlig viktig er det å lytte til det som er implisitt i de foretrukne historiene fosterforeldrene forteller, den erfaringsbaserte kunnskapen. Den kan gi ny og utvidet mening for fosterforeldrene.

Avslutning

Å være fosterforeldre til barn med store behov er en kompleks oppgave. Det er å forholde seg til store forventninger om å gi umulighetens kunst liv gjennom sensitiv omsorg i «umulighetens land». Mange ganger med maksimal utrygghet på rolle, utøvelse og mening for seg selv og for det barnet det gjelder. Og likevel ha en «klokkertro» på at den viktige verdien om å gi et barn en ny sjanse vil være nok. Og at det i seg selv gir mening.

Ann Grete Aasheim

Privat

Barnevernspedagog

Referanser

Holmgren Allan og Anette (red.) 2019. Narrativ Supervition og vejledning, Snekkersten, DISPUK forlag, 1. utgave,
3. opplag.

Holmgren Allan, 2006. Forordet i boken Narrativ Praksis, København, Hans Reizels Forlag, 1. opplag, 4. utgave.

White M. 2006. Narrativ Teori, København, Hans Reitzels Forlag, 1. opplag,
4. utgave.

White M. 2009. Kart over Narrativ Praksis, Oslo, Pax Forlag.

21.04.2021
14:38
21.04.2021 14:45

Ann Grete Aasheim

Privat

Barnevernspedagog

Mye lest