Av Laila Granli Aamodt

Dagens sosialarbeidere kan ha stor nytte av erfaringene til sosiologen Jane Addams som arbeidet blant fattigfolk i Chicago på 1800-tallet. Gjennom konkrete historier får hun fram hva likeverd innebærer på tross av forskjell i rangordning, posisjon og levekår. Men det er usikkert om det er rom for hennes verdibaserte tilnærming i dag. Erfaring viser at den skjønnsbaserte og klientorienterte tilnærmingen underkjennes eller må vike for dagens praksis som er dominert av regler og prosedyrer. Det skjer til tross for at brukermedvirkning som verdi hevdes å være grunnleggende i alt helse- og sosialarbeid.

Addams så verdien av fellesskap, solidaritet og det hun kalte demokrati; det vil si å la alle involverte høres. For henne var det aldri aktuelt å sette sosialarbeideren i en overordnet ekspert-posisjon, heller tvert imot. Hun erfarte at fattige familier så på sosialarbeideren mer som en kontrollør enn en hjelper: «They investigated me for three weeks, and in the end gave me nothing but a black character.» (Addams 1902:18).

I en av hennes første bøker kan vi lese at sosialarbeidere måtte ha en ekte interesse og engasjement for klientene; ikke late som. Addams mente sosialarbeidere burde finne seg annet å gjøre dersom de trodde at sosialt arbeid var å administrere og kontrollere fattige mennesker. «If the charity visitor is such a person, why does she pretend to like the poor? Why does she not go into business at once?»

Da Addams grunnla Hull House, la hun vekt på fellesskaps- og solidaritetstenkning.

Hun registrerte at en sosialarbeider ikke snakket på en naturlig måte, men hadde et tillært og stivt språk som virket nedlatende og som var forskjellig fra hvordan vanskeligstilte snakket til hverandre. Naboers væremåte uttrykte jevnbyrdighet og fellesskap.

For Addams var likeverdet mellom menneskene overordnet, og det på tross av ulikheten. I denne artikkelen vil jeg ha menneskeverd og fattigdom i fokus. Med utgangspunkt i et sitat fra elleve år gamle Frida vil jeg belyse noen kostnader ved å kjenne seg fattig. Avslutningsvis vil jeg med Addams sin tenkning dele noen av utfordringene jeg møtte da jeg forsøkte å snakke med jenta om dette for henne skamfulle temaet.

Møte med Frida

Frida var 11 år og bodde sammen med moren. Moren var alene om omsorgen for henne. Hun var innflytter i kommunen og kjente få. Familien hadde et lite sosialt nettverk, noe som kunne ha sammenheng med morens psykiske plager. Frida hadde hatt det vanskelig og hadde derfor hatt kontakt med mange ulike tjenester. En dag jeg som sosialarbeider var hjemme hos familien, spurte jeg Frida om hun kunne gi meg noen tips om hvordan jeg best kunne samtale med barn. Det ville hun og åpnet med å si at jeg ikke måtte gå «rett på», men la barnet først bli kjent med meg før jeg stilte de vanskelige spørsmålene. Hun mente det for eksempel kunne være vanskelig for barn å snakke om mobbing. Barnet kunne oppleve det som å bli mobbet på nytt. Til sist kom hun med følgende råd:

«Så synes jeg heller ikke at barn skal høre de voksne snakke om økonomi og sånn… – og egentlig så burde barn heller ikke høre om sosialen… Barn synes det er skammelig å ha dårlig råd fordi barna sier jo ikke noe om det på skolen at foreldrene har dårlig råd. Derfor kan barn tro at de er de eneste på skolen som har foreldre som går på sosialen…»

Jeg merket at Frida nærmest tok sats før hun sa dette. Det var som om hun sa noe ulovlig, en hemmelighet. Hva var det jeg hørte? Hvordan forsto jeg dette? Og ikke minst; hvordan kunne jeg snakke med henne uten å krenke? Jeg lot spørsmålene ligge, mens jeg tok en liten omvei. Jeg ville forstå mer av fattigdomsproblematikken før jeg snakket mer med henne.

Dårlig råd gir utenforskap

En spørreskjemaundersøkelse rettet mot enslige mødre i Oslos indre øst fant en mulig sammenheng mellom mødres psykiske helse, totalbelastninger og det sosiale nettverket (Aamodt, I. m.fl. 2002). Undersøkelsen var inspirert av den danske pedagogen Per Schultz Jørgensen (1999) som har hevdet at den største trusselen for enkeltmennesket i et postmoderne samfunn er oppløsningen av sosiale og mellommenneskelige nettverk. Han hadde lagt merke til at enkeltmenneskers gradvise løsrivelse fra bånd knyttet til tradisjoner nok førte til at den personlige friheten ble styrket, men at sikkerhetsnettet, som tradisjonen tross alt representerte, ble redusert. Denne utviklingen mente han skapte isolasjonstendenser i samfunnet, økt ensomhet og en følelse av utenforskap med manglende opplevelse av solidaritet og fellesskap. Og det var nettopp sammenhengen mellom strukturelle forhold og psykisk helse som mødrene i undersøkelsen ovenfor formidlet. Og hva kunne ha bedret deres livssituasjon? Jo, et «tilstedeværende, våkent og ansvarlig nettverk som kunne støtte og bistå når vanskelighetene ble for store» (ibid. s. 198). Undersøkelsen bekrefter noe av tenkningen til Jane Addams. For var det ikke akkurat et slikt nettverk som ble dannet rundt Hull House; noen å snakke med, noen å gi råd eller en håndsrekning til, noen å dele gleder og bekymringer med? Addams erkjente at nettopp gjensidigheten i samhandlingen mellom naboene var det grunnleggende:

«But Hull House was soberly opened on the theory that the dependence of classes on each other is reciprocal; and that as the social relation is essentially a reciprocal relation, it gives a form of expression that has peculiar value.» (Addams 2010:54).

Det er lett å tenke seg forskjellen mellom å bli anerkjent av noen en selv anerkjenner og å føle seg som objekt for dennes medlidenhet, kontroll eller administrering. Sosiale nettverk er helseskapende, skriver nettverkspioneren Live Fyrand (2008) idet hun slår fast at det er relasjonen mellom mennesker som representerer kraften og det helseskapende. Relasjoner er byggesteiner som enten er falt fra, eller som bygger opp enkeltpersoner, grupper, lokalsamfunn. Å oppleve utenforskap innebærer fare for ensomhet, lav selvtillit, færre mestringsopplevelser og i verste fall psykiske plager i tillegg til de daglige bekymringene. Addams først, og Fyrand hundre år senere, har anerkjent betydningen av sosiale fellesskap, samtidig som vi i dag lever i en tid der relasjoner brytes, velferdstjenestene fragmenteres og ensomheten blomstrer, og det skjer uavhengig av sosioøkonomisk status. Det å være fattig innebærer også en alvorlig tilleggsbelastning.

Fattigdom og helse

En undersøkelse gjort av Tormod Bøe (2013) dokumenterer en sammenheng mellom familiers økonomiske situasjon, foreldrenes utdanningsnivå og psykiske vansker hos barn. Funnene i studien viste at barn fra familier med dårlig råd hadde flere atferdsproblemer, var preget av større hyperaktivitet/uoppmerksomhet, hadde flere emosjonelle problemer og hyppigere vansker i vennerelasjonene enn barn i familier med god økonomi. Likeledes var lavt utdanningsnivå hos foreldrene relatert til atferdsproblemer og symptomer på hyperaktivitet/uoppmerksomhet hos barna. Søvnproblemer var også vanlig i familier med lav sosioøkonomisk status. Videre dokumenterer studien at i familier med dårlig økonomi var det flere foreldre som hadde psykiske vansker. Det kunne slå ut i hardhendte oppdragelsesmetoder som utstrakt bruk av fysisk straff. Studien fant en dokumentert sammenheng mellom barns psykiske helse og foreldrenes psykososiale og økonomiske situasjon.

Lignende funn fant May-Britt Solem i sin doktorgradsstudie (2011, 2012). Familier som hadde barn med atferdsproblemer slet ikke bare med barnas vansker, men også med trang økonomi. De hadde mindre sosial støtte og dårligere råd enn «vanlige» familier. Som en følge av disse funnene konkluderte Solem med at levekårene er avgjørende for et velfungerende hverdagsliv.

Å være fattig i Norge betyr nødvendigvis ikke at barn ikke spiser seg mette, men maten kan være mer usunn, mindre variert og mindre vitaminrik enn kostholdet i familier med bedre økonomi. Som om dette ikke er alvorlig nok, viser forskning at også barns hjerne påvirkes av dårlig kosthold (Rambøl 2016).

Skammen

La oss tenke at Frida er blant de 90 000 barna som defineres som fattige i dag. «Å være menneske betyr å være følsom mot å bli betraktet som mindreverdig» er et sitat hentet fra boken Ulikhetens pris (Wilkinson & Pickett, 2011). Verken Frida eller andre liker å kjenne seg underkjent, inkompetent eller mindreverdig, og slett ikke hvis andre vi sammenligner oss med framstår som det motsatte. Underlegenhetsfølelse gir ingen selvtillit. Så vet vi at kulturell bakgrunn, familieforhold, utdanning og ikke minst tilhørighet i sosiale fellesskap og nettverk kan være avgjørende for hvor på den sosiale rangstigen vi selv plasserer oss.

Frida syntes å ha plassert seg i en underlegenhetsposisjon i klassen, samtidig som hun med denne plasseringen risikerte å få posisjonen sin bekreftet. Plasseringen gjorde henne annerledes, og hun ble annerledes. Frida knyttet rangordningen til at moren hadde søkt sosialhjelp. Frida var redd for at denne «hemmeligheten» skulle bli avslørt idet hun trodde hun var alene om å ha foreldre med dårlig råd. Ved å ekskludere seg fra de andre elevene fratok hun seg selv den sosiale og symbolske kapitalen som kunne ha gitt henne frihet til å se seg selv som likeverdig med dem, og dermed få selvoppfatningen korrigert. Som den franske kultur-sosiologen Pierre Bourdieu skriver, er det dominerende sjiktet avhengig av beundring fra de dominerte for å opprettholde sin dominans. Med andre ord; og det er poenget, vi kan være bekymret for at Frida selv bidro til underordningen i klassen, samtidig som hun med denne sosiale plasseringen opphøyde de andre elevene. Og det er her den sosiale og symbolske makten ligger gjemt, en makt som kan bidra til opplevelsen av å føle seg annerledes og dermed stadfeste utenforskapet.

Bourdieu (1999) minner om at vi alle blir preget av den bakgrunnen vi føler tilhørighet til. Han skriver at å være uten «hus og hjem» eller «uten fast bopel» er det samme som å være fratatt sin sosiale eksistens. Uavhengig av hvilke følelser erfaringer over tid utløser, vil de inngå i det selvbildet vi etter hvert gir oss selv: et selvbilde som inngår i begrepet habitus (ibid.). Som jeg ovenfor var inne på, vil habitus, som altså er en følge av erfaringer, tankeskjemaer og oppfatninger, utløse handlinger som bekrefter, justerer eller styrker et allerede etablert selvbilde. De fleste av oss har kjent trykket fra «ingensteds» om hvilke væremåter, matvaner, bøker og aviser som gir den «rette» kapitalen innenfor det sosiale sjiktet vi stilltiende søker til eller beundrer. Habitus skaper med andre ord eksistensbetingelser som i seg selv kan virke undertrykkende, retningsskapende og justerende. I denne spenningen befinner Frida seg. Spørsmålet jeg må stille meg er hvordan jeg, sammen med henne, kan skape et rom som gir den friheten hun trenger til å finne seg selv, sin identitet, sitt verd?

Fra Jane Addams til Frida

Som et råd sier Frida at vi ikke må bringe inn spørsmål knyttet til økonomi i samtaler med barn. Om barn hører at foreldrene har dårlig råd, kan de begynne å tenke hva de kan gjøre for å hjelpe til. Hun mente at barn heller ikke bør høre at foreldrene går på «sosialen», fordi de da kan tro at de er de eneste som har foreldre med dårlig råd. Barn snakker ikke om «sosialen» på skolen og vi kan spørre om det er fordi temaet er så skambelagt at det ikke kan snakkes om?

Jeg ble fanget av rådet fra Frida. Tankene gikk til Jane Addams sine tekster om hvordan fattige mennesker opplevde å bli møtt av spørsmålsstillende sosialarbeidere som heller snakket enn å tilby konkret hjelp (Addams 1902:18). Addams kom stadig inn på at fattige mennesker fant det ydmykende å be om hjelp, og at de derfor utsatte å oppsøke sosialkontoret. Men når de først gjorde det, forventet de å bli møtt med forståelse og empati.

«The poor man who has fallen into distress, when he first asks for aid, instinctively expects tenderness, consideration, and forgiveness. If it is the first time, it has taken him long to make up his mind to take the step. He comes somewhat bruised and battered, and instead of being met with warmth of heart and sympathy, he is at once chilled by an investigation and an intimation that he ought to work. He does not recognize the disciplinary aspect of the situation…» (ibid: 19).

Den vanskelige samtalen

Med refleksjonene til Addams i hodet ble spørsmålet hvordan jeg best kunne starte samtalen med Frida og moren. I hvert fall måtte jeg ikke bombardere Frida med spørsmål, samtidig som jeg ville høre mer om hvordan hun tenkte.

Frida, så mange viktige råd du har gitt meg! Men hvordan i all verden skal jeg klare å bruke dem på en måte som blir bra for barn? Jeg tror du må hjelpe meg. Kan du si fra om jeg sier noe dumt eller spør for mye, vil du det?

Frida nikket med et lite smil rundt munnen. Her lurte jeg på om jeg klarte å skape en liten åpning for en gjensidig samhandling?

Jeg hørte du sa at du ikke ville at vi snakket om økonomi når barn er tilstede – var det det du mente?

Frida nikket og svarer: Ja, for da kan barn tenke at de må selge sykkelen sin eller no’ sånt.

Så lett det ville ha vært for meg å si «Nei, det må aldri barn. Det er de voksnes ansvar å ta hånd om økonomien», eller noe lignende. Trøste henne, med andre ord. Jeg unnlot å gjøre det, men sa følgende:

«Åh, det har jeg ikke tenkt på, men du kan sikkert ha rett. Barn er jo så lojale og ansvarsfulle, og de vil jo gjerne hjelpe hvis de får lov. Kanskje ikke med å selge sykkelen, men kanskje det er andre måter å hjelpe til på…»

Frida satt stille – det samme gjorde moren. Jeg lurte plutselig på hva jeg videre kunne si? Burde jeg si noe generelt om hvordan det kan kjennes å ha dårlig råd når alle andre virker så rike…? Jeg var usikker – følte det som at Frida hadde bundet meg med rådene sine. Jeg tok allikevel sjansen og vendte meg mot moren:

«Hvordan er det for deg, som mamma, å ha lite penger når Frida ber om en «merkebukse» eller noe annet «kult»?»

Moren satt ganske avslappet i stolen og svarte:

«Jeg har tenkt litt på dette etter at jeg hørte Frida ga deg dette rådet om ikke snakke om penger. Jeg har alltid tenkt at det var fint å være åpen om det meste, ikke holde noe skjult, men nå vet jeg ikke hvordan jeg skal tenke. Jeg har jo ikke alltid hatt dårlig råd. Jeg kommer jo fra en vanlig familie med en vanlig inntekt, og jeg har i grunnen tenkt at vi klarer oss bra med min uføretrygd, selv om vi noen ganger ikke har penger til middag. Jeg var dessuten på sosialkontoret en gang da vaskemaskinen gikk i knas. Men det gjør jeg ikke flere ganger. Jeg ble rasende og tenkte at maken til oppførsel skal man lete lenge etter. Jeg følte meg som en liten flue i fattigkommisjonen! Når det gjelder deg Frida, så har jeg nok forsøkt ikke å snakke så mye om at vi i blant har lite penger. Men jeg har lurt på hvorfor du aldri vil feire bursdagen din? Er det fordi du synes det er ekkelt å invitere jentene i klassen hit. At vi har liten plass?»

Frida vridde seg på stolen og svarte ikke. Moren fortsatte:

«…jeg har tenkt at det var noe slikt som var grunnen, men så må jeg innrømme at jeg også har tenkt at det er like greit. Det er slitsomt med sånne bursdager og de koster jo ganske mye penger….»

Frida så litt forsiktig på moren og sa:

«Ja, du sa jo at vi kunne hoppe over bursdagen min i fjor – husker du ikke? Men så kom jo mormor og laget sjokoladekake til oss, men vi inviterte ingen…»

Frida ble ivrig i stemmen – som om hun ville korrigere moren. Kanskje var det ikke Frida som ikke ville ha bursdagsfeiring, men moren?

«Er det sånn at du tenker at mamma egentlig ikke har så lyst til at du skal ha jentebursdag?»

Frida nikket. «Noen ganger ble jeg bedt i bursdag, men ikke nå lenger. Det er vanlig å gi 100 kroner i bursdagspresang, men mamma sier det er mye – at det blir dyrt. Ikke sant – du sa det?»

Hun rettet spørsmålet mot moren. Hun virket både sint og lettet. Hadde vi åpnet et uberørt tema i familien? Kan Frida ha følt at moren ikke ville feire bursdagene hennes? Plutselig lurte jeg på om familien hadde flere slike hemmeligheter?

«Betyr det at du vil feire bursdagen din med jentene i klassen dersom mamma vil det?»

«Ja, hvis mamma ikke blir syk så…» Frida rettet blikket mot moren. Det var som om tiden et øyeblikk sto stille. Frida fikk sagt noe som åpenbart berørte moren. Samtalen videre tilhørte dem.

Ettertanke

Så kommer spørsmålet; Hva har denne samtalen med Jane Addams å gjøre? Kanskje øyner vi her noe av forskjellen mellom den gangen og nå? Eller er det likheten vi ser? Ofte har jeg lurt på hvorfor jeg har følt det krevende å bringe inn spørsmål om familiens økonomi i foreldresamtaler på BUP. Spørsmålene har nærmest kjentes ufølsomme for den andres selvrespekt og integritet. Det ikke å klare seg selv har til alle tider vært skamfullt: også på Addams sin tid. I flere av tekstene forteller hun historier som formidler sårbarheten til fattige mennesker, og hvor lett vi sosialarbeidere kan oppleves hoverende og bedrevitende overfor dem (Addams 1902; 1910). Så hva blir utfordringen? Kanskje finner vi svaret i begrepet anerkjennelse. Addams vektla verdien av både å anerkjenne seg selv som et verdig og selvstendig menneske og samtidig anerkjenne den andre som likeverdig seg selv. Gjennom gjensidig anerkjennelse blir mennesket gitt frihet og dermed verdighet.