Colourbox.com

En vinn-vinn-situasjon

Samarbeid mellom nyutdannede og erfarne barnevernsarbeidere utvikler begges kompetanse, og kan styrke arbeidsmiljøet.
07.09.2015
10:45
30.09.2015 10:16

hs-gard@hotmail.com

Jeg ønsker å dele erfaringer fra teamarbeid med nyutdannede og erfarne ansatte i barnevernstjenesten. Hensikten er å synliggjøre hvilket potensial som ligger i denne arbeidsformen. Ikke bare kan den utvikle den faglige og personlige kompetansen hos kolleger med ulike erfaringer, den kan også være til gjensidig støtte og inspirasjon. Kunnskapen og erfaringene fra teamet kan deles med resten av kollegagruppen og bidra til å styrke kollegafellesskapet og tryggheten i arbeidsmiljøet.

Makkere

«Vi vil gjerne at du tar en ny undersøkelse. Du får med deg Alva, en av de nye. Hun er ung og har ikke så mye erfaring, så det er fint for henne å ha saken sammen med deg.»

Min første tanke var at dette ville bli krevende, fordi det meste ville stå på meg når det gjaldt å få jobben gjort. Min andre tanke var at jeg i tillegg ble pålagt et veiledningsansvar jeg egentlig ikke skulle ha. Evalueringen av samarbeidet etter endt undersøkelse, ble ikke summen av disse to tankene, men noe helt annet. Det er det denne artikkelen skal handle om.

Alvas ressurser og utfordringer

Fra studiet hadde Alva med seg mengder av kunnskap og hun var oppdatert innen fagfeltet. Gleden over å bli ansatt og bli vurdert som egnet for jobben hadde styrket selvtilliten hennes. Arbeidskapasiteten var stor og hun tok gjerne i et ekstra tak.

Hun hadde et nytt og friskt blikk på saker og ting og kunne stille spørsmål ved gjengse holdninger.

Møte med virkeligheten i barnevernstjenesten ga henne noen overraskelser. En ting var å ha den teoretiske kunnskapen, noe helt annet var å håndtere situasjoner som oppsto. Mye framsto som annerledes i praksis enn i teorien. Å møte barn som var utsatt for omsorgssvikt var noe helt annet enn å lese om det. Det samme gjaldt når foreldre konfronterte henne. Hun prøvde å bruke det hun hadde lært, men syntes ofte hun kom til kort:

«Mange netter har jeg ikke fått sove. Tankene har kvernet rundt i hodet mitt. Hvordan vet jeg at det jeg gjør er bra nok? Tenk om de finner ut at jeg ikke mestrer jobben.»

Usikkerheten gjorde henne nervøs og stresset. Hun rødmet i samtaler med foreldre og når hun var møteleder. Det var som om nervøsiteten styrte alt og hun mistet grepet, ble utmanøvrert. Hun skammet seg over ikke få til tingene slik hun visste hun egentlig burde, slik dette er beskrevet av Skårderud (2001). Det verste var at hun ble så selvopptatt. Istedenfor å ha et positivt blikk utover, rettet hun automatisk et kritisk blikk på seg selv.

Bekymringene gjorde at hun ikke greide å tenke og resonnere slik hun pleide, og det var vanskelig å finne gode løsninger på problemene. Hun måtte ihvertfall prøve å skjule kaoset hun hadde inni seg. Det gjaldt å ha smilet på plass og bite tennene sammen:

«Jeg skjønte fort at hvis jeg sørget for å være helt ajour på datasystemet, var det et tegn på at jeg mestret jobben. De andre snakket om hvor viktig statistikken var. Når det nærmet seg rapportering, visste jeg at hos meg var ihvertfall alt i orden. Datasystemet ble holdepunktet mitt når alt annet var kaos.»

Istedenfor å utforske sin nye profesjonelle rolle i samspillet med andre, fokuserte hun på de oppgavene hun kunne gjøre selv og som kunne telles og måles. Orden i systemet ga etterlengtet anerkjennelse og ros. Saksbehandlingen fikk første prioritet. Den reelle verdiskapningen som skjedde i kontakten med barna og familiene, kom i bakgrunnen:

«Ofte visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Det fantes jo ingen oppskrift. Da hjalp det å se på hvordan de erfarne gjorde det og prøve å gjøre det på samme måten. Da kunne de i hvert fall ikke kritisere meg.»

Ved å kopiere de erfarne kollegaenes måte å gjøre tingene på, følte hun at hun var på den sikre siden og ikke dummet seg helt ut. Ofte ville hun gått frem på en annen måte selv, men det var tryggest å kopiere det de gjorde, i alle fall til hun fikk mer oversikt.

Selv om hun var blitt vurdert å være kvalifisert for jobben i og med at hun ble ansatt, merket hun holdninger blant flere av de erfarne kollegaene og samarbeidspartnerne som opprørte henne.

«Det er et problem at hun skal jobbe med disse krevende sakene. Hun har jo knapt flyttet hjemmefra. Hvordan skal hun greie å hjelpe folk når hun ikke selv har utviklet en identitet?»

Hun syntes de behandlet henne som et barn og satte henne i en bås. Hvordan skulle hun komme seg ut av båsen? Så de på henne som en reserveløsning, i mangel av eldre og mer erfarne søkere? Det rare var at det virket som de hadde tillit til at hun kunne gjøre jobben, for de ga henne ansvar for mange barn og familier. Til og med for et barn som barnevernet skulle overta omsorgen for. Denne tvetydige holdningen hun ble møtt med fra erfarne kolleger var frustrerende. Det hjalp å dele tankene med de andre unge kollegaene, som var i samme båt som henne, og som visste hvordan det var. Hadde det ikke vært for den støtte de ga henne, hadde hun ikke holdt ut.

Selv om hun hadde stor respekt for de erfarne, var det ting hun reagerte på ved dem. Noen av dem virket så følelseskalde når de snakket om barna og familiene. De omtalte barna som «saker» og kategoriserte dem i 4-12-saker, hjelpetiltakssaker og omsorgssaker. Barnet forsvant på en måte når de snakket om det på den måten.

«Dette barnet har jo levd med omsorgssvikt lenge og er blitt vant til det. Det er ikke egentlig krise nå, og vi trenger ikke handle akutt. Her har vi et tonn av slike saker og kan ikke gå så dypt inn i den enkelte sak.»

Hvordan var det mulig å ikke bli påvirket i møte med et forsvarsløst barn som ble mishandlet av foreldrene? Slik ville ikke hun bli. Da hadde hun tapt noe av sin menneskelighet. Hvis profesjonalitet var å være rasjonell, distansert og usårlig, kom hun aldri til å passe inn. Hvordan kunne hun hjelpe et barn hvis hun ikke tok på alvor dette spesielle barnets sårbarhet og behov for beskyttelse?

Mine ressurser og utfordringer

Jeg kjente igjen mange av Alvas tanker og spørsmål. Akkurat som henne hadde jeg strevd med å finne min plass da jeg var ny i barnevernet. Etter hvert hadde jeg funnet min måte å takle utfordringene på. Selv om arbeidet var krevende, var det veldig meningsfylt. Jeg visste at jeg gjorde en viktig samfunnsoppgave og arbeidet ga meg mestringsfølelse. Jeg kjente barnevernstjenesten, saksbehandlerrollen og det byråkratiske systemet, og visste hvordan jeg kunne takle alle kravene. Erfaringene hadde gitt meg et trent faglig blikk som gjorde at jeg raskt kunne sette meg inn i nye saker. Dessuten likte jeg utfordringer og taklet å stå i usikre prosesser.

Møtene med mange barn og deres familier hadde gjort sterkt inntrykk på meg. Gradvis hadde jeg funnet en måte å forholde meg til de sterke inntrykkene på. Det gjaldt å skape en passe distanse. Jeg fokuserte på arbeidsoppgavene, og hadde samtidig et fast blikk på barnet og barnets behov. Det gjaldt å gjøre en best mulig innsats for de barna jeg hadde ansvaret for og akseptere at jeg ikke kunne hjelpe alle. Likevel hendte det fremdeles at jeg ble fortvilet når jeg tenkte på alle barna der ute som ble utsatt for omsorgssvikt og ikke fikk hjelp. Etterhvert visste jeg mer hva jeg tålte og skjermet meg for inntrykk jeg visste jeg var spesielt sårbar for.

Utfordringene i sakene hadde ikke blitt mindre med tiden. Jo mer erfaring jeg fikk, jo mer forsto jeg kompleksiteten i hver enkelt sak. Ingen familier var like og utfordringene var forskjellige. Det var stadig nye barn og familier som trengte hjelp, og det skulle noe til å holde engasjementet oppe. Jeg visste at faren hele tiden var til stede for at jeg skulle begynne å lukke meg og slutte å være nysgjerrig og sensitiv. Hvis jeg ikke fulgte godt med, kunne jeg, uten at jeg merket det selv, stagnere og miste motivasjonen til å tilegne meg ny kunnskap og forståelse (Rønnestad, 1991).

Allerede tidlig i karrieren fikk jeg råd fra flere erfarne kollegaer om ikke å ta med meg jobben hjem. Det var et råd jeg ikke hadde særlig nytte av. Hvordan kunne jeg «glemme» alle de fryktelige historiene når arbeidsdagen var slutt? Akkurat som om det var mulig å slå av en bryter klokken fire når jeg gikk fra kontoret, slik det beskrives av Isdal (2013).

Det var gjennom samtaler med gode kollegaer, veiledere og kloke ledere som jeg hadde turt å åpne meg for, at jeg etterhvert greide å balansere mitt forhold til jobben, så det ikke gikk utover egne relasjoner og mitt eget liv. Istedenfor å instruere meg i hvordan jeg skulle tenke eller føle, hadde de lyttet, delt egne tanker og kommet med forslag. Disse erfaringene ble viktige når jeg skulle etablere et samarbeid med Alva. Hvordan kunne jeg bidra til at hun fant en måte å håndtere utfordringene på som fungerte for henne?

Et dialogisk samarbeid

Teamet vårt var et samarbeidsprosjekt. Alva og jeg hadde like mye ansvar for å bidra, men jeg hadde et større ansvar enn henne, fordi jeg hadde mer erfaring og skulle sørge for at det holdt god faglig kvalitet (Svare, 2006). Siden vi hadde ulike posisjoner i kraft av stillingene våre, og dermed ulik makt til å definere, var det viktig at jeg ikke satte meg selv i en posisjon over henne ved å dominere og i verste fall undertrykke henne (Levin, 2004). Jeg visste at jeg kunne være lite lydhør når jeg ble ivrig og ville ha ting på min måte.

Da vi etablerte oss som team, hentet vi inspirasjon fra den russiske språkfilosofen, Michael M. Bakhtin og hans dialogiske perspektiv. Ved å bruke dialogen som kommunikasjonsform, fikk vi et forum der vi kunne møtes og dele tanker, komme med innspill og diskutere. Vi fikk muligheten til å bli kjent med hverandre og utvikle våre samspillsferdigheter. Dialogen var ikke bare et middel til kommunikasjon, men et mål i seg selv ved at den hele tiden var noe vi strakk oss mot (Bakhtin, 2003).

«Life by it`s very nature is dialogic. To live means to participate in dialogue: to ask questions, to heed, to respond, to agree, and so forth. In this dialogue a person participates wholly and throughout his whole life: with his eyes, lips, hands, soul, spirit, with his whole body and deeds. He invests his entire self in discourse, and this discourse enters into the dialogic fabric of human life, into the world symposium.» (Bakhtin, 1984, s. 293).

Bakhtins teori er komplisert og jeg skal ikke redegjøre for den her. Det jeg skal gjøre, er å løfte frem to forhold i hans perspektiv som var nyttige for oss i vårt samarbeid; ytringer og ansvar.

Begrepet ytringer hjalp oss til å forstå samspillet mellom oss og hva som førte til at vi ble trygge på hverandre. I dette begrepet samlet Bakhtin alle typer kommunikasjon mellom Alva og meg. Hver av oss ytret seg på sin helt spesielle måte. Det skjedde gjennom språket og utenfor språket, ved taushet, latter, blikk og på andre måter. Alle ytringene våre hadde undertoner og vibrasjoner, underliggende temaer og usikkerhet. De var unike og kunne aldri bli nøytrale. Ytringene hadde til hensikt å vekke og utløse en respons i form av et svar fra den andre. Gjennom kommunikasjon mellom oss oppsto det noe nytt og unikt som hørte til akkurat det øyeblikket det skjedde i og som ikke kunne repeteres (Bakhtin, 2005).

Ytringene rommet våre følelsesmessige, kroppslige og relasjonelle erfaringer. Her fantes Alvas livserfaringer som inneholdt verdifull kunnskap som det ikke var lett for henne å sette ord på. Ved at den var usynlig og taus, ble den ikke anerkjent på samme måte som annen kunnskap (Polanyi, 1983).

I Bakhtins perspektiv var det ikke Alvas ansvar å stille meg gode og «riktige» spørsmål. Han snudde alt helt rundt og plasserte ansvaret hos meg, i svaret som jeg ga Alva på hennes ytringer. Det var mitt ansvar å svare Alva på en måte som opprettholdt dialogen. Noen ganger førte svaret mitt til at Alva åpnet seg, fikk ny forståelse og følte seg anerkjent. Andre ganger, særlig hvis spørsmålet hennes pirket borti sårbarheten min, kunne jeg svare på en avvisende måte som førte til at hun lukket seg og satt igjen med en følelse av at jeg underkjente henne. Når hun merket at jeg egentlig ikke hørte så godt etter, gjorde svaret mitt henne likegyldig og hun trakk seg bort fra meg. I samspillet mellom oss var ingenting upersonlig eller nøytralt, fordi det dreide seg om akkurat oss to og ingen andre (Bakthin, 2003).

Ofte var ytringene våre uferdige, tvetydige og usikre. Det samme var svarene. Nettopp dette skulle etterhvert vise seg å være en stor fordel. Ved å tørre å dele det uferdige og vise usikkerhet, fikk vi begge sjansen til å komme med innspill som ga oss ny kunnskap og utvidet perspektivet. Alvas svar på mine ytringer gjorde det klarere for meg hva jeg ikke forsto og hva jeg prøvde å formidle. Det samme gjaldt for Alva.

Når Alva ble konfrontert med livstemaer i kontakten med barnet og familien som ga gjenklang i hennes eget liv, førte responsen fra meg til at hun ble mer klar over på hvilke måter denne subjektive ressonansen påvirket saken. Det hjalp henne til å få den distansen hun trengte for å kunne bruke sine egne erfaringer, men samtidig ikke la dem bli styrende for hvordan hun forsto den enkelte familiens behov og situasjon (Bang, 1999).

For meg var Alvas friske, nye blikk på saker og ting en stor ressurs og inspirasjon. Samtidig merket jeg at jeg hjalp henne til å få bedre oversikt og grep om oppgavene. Selvtilliten hennes økte og hun rettet blikket mye mer utover. Hun fikk mindre behov for å skjule usikkerheten og sårbarheten. Vi turte begge å ta flere sjanser, fordi vi visste at vi hadde hverandre i ryggen hvis det røynet på. For Alva ga det muligheter til å kaste seg ut på dypt vann, uten å bli helt skrekkslagen. Hun visste at jeg var der og fulgte med og hjalp henne hvis hun trengte det.

Teamet ble også et sted vi kunne avreagere og hente støtte. Det var tøft å være vitne til menneskelig smerte og å tåle den maktesløsheten som ofte fulgte med. Likeledes å være skyteskive for foreldrenes aggresjon og fortvilelse over at de ikke kunne få mer hjelp. Samtalene våre hjalp oss til å holde fast på fagligheten og være i følelsesmessig balanse. Når vi hadde feilskjær, korrigerte vi hverandre. Flere ganger traff Alva virkelig spiker'n på hodet! (Bang, 1999)

Personlig kompetanse og sårbarhert

Kort evaluert ble de tankene jeg hadde om Alva i starten gjort til skamme. Samarbeidet ga oss gjensidig utbytte. Ikke bare fikk vi ny faglig kunnskap og erfaring, men også personlig kompetanse. Til syvende og sist er det jo våre menneskelige kvaliteter; vår evne til autensitet, å skape kontakt og trygghet, mot, styrke, ærlighet, etterrettelighet, empati og ydmykhet som er alfa og omega i arbeid hvor vi skal hjelpe andre mennesker (Skau, 2000). Alva viste meg at disse ferdighetene ikke er proporsjonale med alder og erfaring fra barnevernstjenesten.

Et bidrag til praksisfeltet

Jeg håper artikkelen kan være til inspirasjon for praksisfeltet ved å vise hvilke mulighetene som finnes i et dialogisk teamsamarbeid. Samtidig håper jeg at den kan sette fokus på viktigheten av å inkludere de unge og nyutdannede i kollegafellesskapet, slik at de får mulighet utforske og finne sin profesjonelle rolle innenfor trygge rammer med støtte fra de erfarne. Det kan bidra til å minske turnoveren og gjøre barnevernstjenesten dynamisk og offensiv.

Hvordan var det mulig å ikke bli påvirket i møte med et forsvarsløst barn som ble mishandlet av foreldrene?

Litteratur

Bakhtin, Michael M. (2006) Spørsmålet om talegenrane. Oslo: Ariadne.

Bakhtin, Michael M. (2003) Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Bang, Susanne og Heap, Ken (1999) Skjulte ressourser, Supervisjonsgruppen og dens arbeidsmåter. København: Socialpædagogisk Bibliotek.

Heap,Ken (1974) Gruppeteori for sosialarbeidere - en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Isdal, Per (2013) Ny forståelse av traumer. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).

Kaufmann, Geir og Kaufmann, Astrid (2014) Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Levin, Irene (2004) Hva er sosialt arbeid? Oslo: Universitetsforlaget.

Lorentzen, Per (1983) Slik som man ser noen. Oslo: Universitetsforlaget.

Polanyi, Michael (1983) The tacit dimension. USA: Random House.

Rønnestad, Michael Helge og Skovholt, Thomas M. (1991) En modell for profesjonell utvikling og stagnasjon hos terapeuter og rådgivere. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 28, side 555-567.

Sandvik, Hilde og Risdal, Jon (2008) Hersketeknikk. Oslo: Spartacus Forlag.

Skau, Greta Marie (2000) Gode fagfolk vokser, personlig kompetanse som utfordring. Oslo: Cappelen akademiske forlag.

Skårderud, Finn (2001) Skammens stemmer - om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskift Norsk Lægeforening nr 13, side 1613-7.

Stålsett, Sturla (2007) Homo vulnerabilis - det sårbare mennesket. Tidskrift for Norsk Psykologiforening nr. 44, side 1408-1409.

Svare, Helge (2006) Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog. Oslo: Pax forlag.

07.09.2015
10:45
30.09.2015 10:16