Elses kunststykke

Else Kåss Furuseth får folk til å le så de griner under forestillingen Kondolerer. Eller er det omvendt?
09.12.2011
10:43
16.12.2013 17:51

Moren til Else er den flinke og effektive legen som syr merker på korpsuniformer og vekker ungene til fanfarer. Hun er den snille mammaen som ler mye og har tid til alle. Håret er høyt og neglene blodrøde. Klærne må være i farger, helst rødt, hvitt og blått.

Det er ikke lett å vite hva som skjer. Volumet blir på en måte skrudd ned. Moren slutter å lakkere neglene i sterke farger, og håret er ikke lenger høyt. Else tenker at moren er syk. Hun kommer hjem fra sykehuset, men alt er ikke lenger som det pleier. Else er 11 år da hun får vite at moren har reist på hytta. Men det er rart, for familien pleier aldri å dra på hytta når det er så mye snø. Så er mamma død, plutselig. Hun har tatt piller, begått selvmord. Noen år senere tar broren til Else det samme uforståelige valget.

Å blande sorg og latter

Forestillingen Kondolerer handler om livet i familien der tragedien rammet to ganger. Else hadde alltid vært familiens klovn og visste kunsten å få alle til å le. Etter hvert måtte hun dessuten lære seg å bli god til å sørge.

Fra scenen får hun oss til å le og til å gråte, ofte samtidig.

– Det er ikke noen umiddelbar humor i det at to i familien min er død. Men jeg tenker at selv om noe trist skjer, så forsvinner ikke humoren. Noen ganger er det faktisk motsatt. Jeg synes at når noe er trist, kan noe annet bli morsomt.

I forestillingen skildrer Else absurde situasjoner om hvor vanskelig og klønete sorgritualer kan bli. Hun forteller om fordelene ved å være et barn som har opplevd tragedie, og som siden får alt hun ønsker seg til bursdagen. Og hun beskriver hvordan en tak-rosett med knekk i kan være vanskelig å bortforklare overfor kjøpere av en dødsboleilighet. Overraskende nok klarer Else å få publikum til å hyle av latter over en slik situasjon.

Hun ser ingen motsetning mellom at tårene kan renne når man bryter ut i latter.

– Det går an å ha to tanker i hodet på en gang. Og livet fortsetter. Egentlig er jeg mest opptatt av hva som skjer videre. Jeg vil ikke være museumsdirektør for alle minnene.

Risikoprosjekt

Forestillingen handler allikevel ikke om hennes egen sorgprosess, fastslår hun.

Hun hadde ganske enkelt lyst til å dele av de små historiene som har oppstått underveis. Sorg blir behandlet på et utvalg måter i samfunnet og i det kulturelle rommet. Selv hadde hun lyst til å gjøre det på sin egen måte.

Det lå en voldsom spenning i om publikum ville skjønne hva jeg holdt på med. Det føltes usikkert om det ville komme igjennom. Det verste hadde vært hvis det ikke hadde vært relevant for noen andre enn meg selv. Det må være sånn at når jeg forteller om moren min, så kan du sitte og tenke på noen som står deg nær.

Ifølge Else oppstår det mye i selve kontakten med publikum, som sitter i en halvsirkel rundt den intime scenen på Torshovteatret. Selv om det er samme forestillingen, føles det ulikt fra gang til gang. En stemning kan smitte. Om én begynner å le, kan andre fort begynne å le også.

En ung detektiv

Else hadde sin egen måte å takle selvmordet til moren. Hun lette etter svar.

– Jeg ville vite hvorfor det skjedde. Som 11-åring tenkte jeg veldig konkret. Jeg tenkte: Hvordan ville Derrick ha funnet ut av dette? Jeg har heller aldri følt meg så voksen som da. Med skamløsheten til et barn følte jeg at jeg skjønte alt.

Else torde å spørre. Hun fikk vite at det var et irrasjonelt valg.

– Jeg har aldri forsvart handlingen, for jeg skulle ønske at det var motsatt. Men jeg visste at det som skjedde egentlig ikke handlet om moren min. Jeg har alltid sett på det som en sykdom.

Else forteller om en visshet om at tragedien ikke skjedde på grunn av henne, men heller på tross av henne. Hun følte seg hele tiden elsket av familien, og opplevde at folk generelt var gode til å stille opp. Hverdagen videre, etter at det vonde hendte, skildrer hun som å være fin, bare på en annen måte enn før.

Med sorggruppa i svømmehallen

I forestillingen fleiper hun med sorggruppa hun gikk i. Som barn syntes hun det var rart at gruppa hun gikk til for å snakke om sorgen, skulle arrangere tur til svømmehallen. Man arrangerer ikke juletrefest med sorggruppa, tenkte hun.

Sorggruppe var altså ikke noe godt tilbud for Elses del. Hun syntes det var for lite konkret, og at det ga for få svar. Sorgen blir enda tyngre ved å være sammen med folk som ikke hadde noe annet til felles enn nettopp tristheten, kjente hun.

Man liker fortsatt de samme tingene selv om noen er død. Jeg har heller aldri blitt i bedre humør av å lese sorgbøker. Da er det bedre for meg å være sammen med venner. Man trenger ikke alltid å ha opplevd akkurat det samme som noen andre for å forstå. Sånn kollektiv sorgprosess kan fort gi meg samme følelse som når det er streik.

Uten merkelapper

Else forteller at det var lov til å kjenne på alle følelsene hjemme da hun vokste opp. Hun vet også at alles sorgprosess er individuell, og at alle må ha lov til å velge sine egne veier. Men rollen som etterlatt behøver ikke å bli en del av identiteten.

-Jeg definerer meg ikke som etterlatt. Det er ikke meg. Jeg er like opptatt av sånne ting som jobb og å finne en kjæreste som før. Alt det fortsetter å være like viktig selv om noen er død.

Det viktigste hun vil formidle med forestillingen er at livet tross alt kan være ganske godt.

– Livet mitt er helt fint akkurat nå. Det ville jeg nok ha svart for to år siden da broren min døde også. For livet kan liksom være to ting på en gang.

09.12.2011
10:43
16.12.2013 17:51