Den israelske salat

Christian Borch:Ramis vei -- stemmer fra en krigCappelens Forlag AS 2005
28.06.2005
12:41
15.12.2013 21:05

Jeg innrømmer det, jeg var en smule forutinntatt da jeg begynte på Christian Borchs siste bok. Men Borch har skrevet en informativ og tankevekkende bok om Midtøsten-konflikten.Som mange av leserne kanskje husker, var det Borch som under en nyhetssending om den USA-ledede koalisjonens krig mot Irak i 1991, spurte en militærekspert om ”vi” hadde vunnet nå. Kanskje ikke av de mest objektive ytringer fra en dagsrevy-journalist. Christian Borch presenterer i Ramis vei ulike stemmer fra den israelsk-palestinske konflikten som vanligvis drukner i dramatiske nyhetsoppslag. Eller som det heter i bokas egenreklame, ”mennesker som ikke har gjort seg selv til parter i en kamp”.

Forfatteren anstrenger seg virkelig for å presentere et nyansert syn på konflikten. Rammen for boka er Borchs reise til Jerusalem der han besøker den jødisk israelske lege og psykiater Rami Aronzon som er født og oppvokst i Norge, men flyttet til Israel i 1971. Aronzons rolle i boka er jøden som er sterkt imot og fortvilet over okkupasjonen av Gaza og Vestbredden, over Ariel Sharons aggressive politikk, de ekstreme jødiske bosetterne. Likevel har han en grunnleggende lojalitet til staten Israel. Han forteller om den israelske ”salaten”, eller det faktum at Israel er et meget heterogent samfunn der mange ulike jødiske grupper og kulturer lever sammen. Det er i denne blandingen av ekstreme religiøse jøder, sekulære jøder, politisk moderate jøder, jøder som aktivt motarbeider okkupasjonspolitikken at Rami Aronzon, ifølge seg selv, best lever ut sin identitet som jøde.

Borch treffer også medlemmer av bevegelsen ”Courage to Refuse”. Dette er israelske offiserer og soldater, tilsammen rundt 600, som nekter å tjenestegjøre på Vestbredden og i Gaza av politiske og moralske årsaker. Vi blir kjent med en av medlemmene, David Zohnsheine, en løytnant som en natt i 1995 blir vitne til og medansvarlig for den israelske sikkerhetstjenestens tortur av en palestinsk familie, deriblant familiens 14 år gamle sønn. Zohnsheine vil heller sitte i fengsel enn å gjennomføre en politikk som han og ”Courage to Refuse” mener er moralsk forkastelig. Organisasjonen mener Israels okkupasjon og bosettingspolitikk er ulovlig, men dens medlemmer er ikke militærnektere. Gruppas medlemmer blir stort sett dømt til en måneds fengsel for ordrenekt.

Borch lar oss også få treffe palestineren Yahya som er medlem av Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP). I samtale med ham, men også i andre sammenhenger, lar forfatteren oss bli kjent med palestinernes virkelighet og deres kampmetoder. Som leder av Al Aqsa-brigadene, Zakariya Zubeidi, sier i et intervju med den israelske avisa Ha’aretz: ”Vi dreper ikke mennesker fordi vi liker det. Vi gjør det fordi vi må. Vi har ikke noe valg. De israelske soldatene kommer med panservogner og kamphelikoptre, solid beskyttet, med uovervinnelige våpen. Slik fører de sin krig. Vi kan ikke stille opp mot det. Derfor angriper vi sivile israelere.”

Christian Borch gjør virkelig et forsøk på å få fram alle argumentene i denne konflikten. Det fortjener han honnør for. Den store svakheten med boka er at han aldri setter spørsmålstegn ved sionismen, det politiske grunnlaget for staten Israel. Borch er en av mange som forsøker å innta en ”i midten”-posisjon. Bare ekstremistene på begge sider nøytraliseres, kan freden bygges. Men hvordan er det egentlig mulig å stille seg ”objektiv” til denne konflikten?

Bjørn Østby

28.06.2005
12:41
15.12.2013 21:05