Grethe Kvist, leder FO Hordaland

Fem kvinner på topp i FO. Med Irmelin Sangolt Tjelflaat og Kathrine Haugland Martinsen er valgkomiteens lederkabal komplett en uke før FO-kongressen begynner. Valgkomiteen har tidligere kunngjort at de innstiller på at leder Mimmi Kvisvik og nestleder Tone Faugli fortsetter i sine verv. Marianne Solberg Johnsen er innstilt som leder for vernepleierseksjonen.

Da Esther Kostøl ble valgt til landsstyret i NTL i 1974 var debatten om votering av kvinner til sentrale verv i fagbevegelsen et stridstema. Etter valget sa de til henne: «Vi valgte deg. Ikke bare, men også fordi du er kvinne.»

Jeg vil velge de kvinner som stiller til valg til vår nye politiske ledelse. Og jeg håper jeg har mange med meg når jeg sier det samme som de sa i NTL den gang på syttitallet. Dette vil jeg si om alle kvinner som stiller til valg, til ulike posisjoner. Vi trenger dere.

Det er ikke for mange kvinner sentralt i fagbevegelsen generelt og heller ikke i FO spesielt.

En tredjedel av lederne i FOs avdelinger og over halvparten av fylkessekretærene er menn. I FO er avdelingssekretærene frikjøpte tillitsvalgte. I tillegg er det en tendens til at fylkessekretærvervet besittes av samme person i mange år over mange perioder. Fra 2006 til 2010 var 11 av 19 fylkessekretærer menn. I dag er 11 av 19 fylkessekretærer menn (58 prosent). Av disse 11 har flere hatt vervet siden slutten av 1990-tallet. Det er altså ikke uvanlig at fylkessekretærene blir gjenvalgt og sitter i perioder på 15-20 år.

Kvinnepolitisk utvalg (KPU) understreker at reglene for kvotering i FO er svært viktige for å bevare kvinneandelen i styrer, råd og utvalg sentralt. Minst prosent av valgte i sentrale organer skal være kvinner, og det skal tilstrebes minst 50 prosent kvinner på lokalt nivå. Når vi ser på fordelingen i avdelingene har det stor betydning at landsstyret må sammensettes med minst 50 prosent kvinner.

Et historisk tilbakeblikk på kvinner og kvinnesaker i fagbevegelsen viser at kvinner til tider har kjempet en tøff kamp for å få innpass på ulike arenaer. Den hardeste kampen har vært knyttet til kvinners representasjon i LOs styrende organer. Først på 1970-tallet ble en kvinne valgt inn i LOs ledelse. Historikerne har litt ulike forklaringer på hvorfor det tok så lang tid å få en kvinne inn i LOs ledelse, både «seige strukturer» og «glasstak» er årsaker som nevnes.

Andre årsaker er manglende interesse og ikke tilstrekkelig kompetanse hos kvinnene. Fra 1970-tallet har det imidlertid vært en jevn økning i kvinners representasjon i LOs ulike organer. I 2001 fikk LO sin første kvinnelige leder.

På 1990-tallet fikk Fafo i oppdrag å gjennomføre den første av flere studier av kvinners deltakelse i LO og forbundene. Utgangspunktet var oppfatningene av at det var for få kvinner i synlige posisjoner. Dette ble opplevd som en utfordring på flere områder, også i konkurransen om flere medlemmer.

Den første undersøkelsen fra 1995 viste at forbundene og LO hadde kvinner på plass, både sentralt og lokalt. Kvinnelige tillitsvalgte trivdes også i sine verv og skilte seg på de fleste områder lite fra mannlige kolleger. I organer som settes sammen i en helhet, for eksempel forbunds- og landsstyrer, var det kvinner også i de mannsdominerte forbundene, men menn dominerte i lederposisjonene.

Undersøkelsen er gjentatt på to tidspunkter, i 2003 og 2007. Andelen kvinner i verv og posisjoner økte, og det var først og fremst i de mannsdominerte forbundene at flere kvinner fikk plass i forbundsstyrer, landsstyrer og på landsmøter. Undersøkelsen fra 2007 viste at de kvinnedominerte forbundene hadde mange kvinner blant sine tillitsvalgte, men at det også i disse var mange menn.

Når organer som LO-kongressen og representantskapet ikke gjenspeilte medlemsmassen, ble det forklart med at kvinnedominerte forbund fant svært god plass til menn, mens de mannsdominerte ikke prioriterte kvinnelige delegater i like stor grad.

Høsten 2012 ble kartleggingen gjentatt for fjerde gang. De forrige undersøkelsene viste at kvinner gradvis har økt sin andel i forbundsstyrer og landsstyrer/representantskap, ikke minst i de mannsdominerte forbundene.

I forbund med mange kvinner har situasjonen vært en annen. Her har kvinneandelen ikke økt over tid, og det kan se ut som om selv sterkt kvinnedominerte forbund ønsker, eller er fornøyde med, en noenlunde lik kjønnsfordeling.

I neste landsmøteperiode vil FO ta tak i dette og arbeide for endring. Jeg er stolt av at FO ikke er fornøyd med situasjonen.