Colourbox.com/LO Media

Sosialdemokratene taper terreng fordi de ikke utfordrer kapitalismens klientalisme

De rike og dyktige er vinnerne og må satses på politisk, for eksempel ved skattelette. Klienttilnærmingen bekreftes: Sosiale støtteordninger og subsidier redder velferdsstaten, skriver professor Noral Veggeland i dette innlegget.
31.10.2018
13:04
31.10.2018 13:04

Sosialdemokratiet når ikke fram med sine politiske ideer og krav om sosial og geografisk fordeling og omfordeling mot et mer rettferdig og solidarisk samfunn i Europa og Norge. Ideene taper fordi de ikke konfronterer kapitalismens strukturelle årsaker forankret i de for noen to abstrakte ismene; sentralisme og klientalisme. Men de er ikke abstrakte. Det som skjer er at kapitalen og dens oppsamling av rikdom ender i hendene på de få rike i det sosiale og geografiske sentrum, på bekostning av de mange i periferien. Periferiens befolkning blir mer og mer klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig diagnose. Vi ser at noen promiller i befolkningen er blitt eiere av det meste av lands rikdom og verdiskaping, noe internasjonal og nasjonal statistikk viser igjen og igjen. Kapitalisme er ikke bare nyliberalisme som ble global virkelighet på 1980-tallet, men må forstås ved å gå til dens historiske ideologiske røtter.

Først kan vi snakke om hva som gjerne omtales som kulturell puritanisme, som kan knyttes til kapitalens oppbygging i hendene til de få. Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av religiøs ekstremisme som vokste ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; at alt var planlagt på forhand av Gud om hvem som skulle komme til himmelen og hvem som skulle til helvete. Det var ganske enkelt. Det var Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og hvem som ble fattig, hvem som ble framgangsrike og hvem som mislyktest. Suksess var et guddommelig tegn og bevis.

Gjennom sentralisering og akkumulasjon av kapital og rikdom kunne Guds bestemmelse demonstreres for folket, hjulpet av imperialisme rettet mot nasjonal periferi og kolonial utbytting. Den puritanske tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike og fattige land. Det var også i overensstemmelse med protestantisk arbeidsetikk: De fattige var ganske enkelt late og ute av stand til annet enn å gjøre formålsløst opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte pengehjelp til de fattige og periferien. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelpen voks fram. Det gjorde også velferdsstaten, som roet ned arbeiderklassen til å bli sosialdemokrater og bønder subsidiert av staten. Det er her i den moderne velferdsstaten sosialdemokratiet nå kjemper i motbakke.

Arbeidsfolk og bønder er ikke lenger tilfredse med sin status som sosialdemokratiske klienter. De retter fokus på selve den sosiale ulikheten, på et hardt presset målstyrt arbeidsliv, på svekkelsen av fagforeningene, på sentraliseringen av makt og institusjoner og et svekket representativt demokrati. De blir politisk passive og forsvinner inn i høyrepopulistiske bevegelser og politiske partier som gir innvandringen, ikke kapitalen, skylden for ulikhet.

Denne dreiningen er knapt tilfeldig, men synes overbygget av den historiske sosialdarwinismen. Innvandrergrupper og migranter er svært fattige i forhold til nasjonale velferdsklienter. Ifølge sosialdarwinismen er de fattige nettopp av genetiske grunner, forårsaket av evolusjonen basert på konkurranse og «survival of the fittest». Ifølge høyrepopulistene gis derfor de fremmede innvandrergruppene ikke noe håp om å bli integrert som nyttig arbeidskraft. Fargede i USA, med bakgrunn som slaver og av makten definert som genetisk underlegne, er forblitt en i hovedsak desintegrert og diskriminert underklasse. Fattige innvandrere og flyktninger til Europa i dag er dessuten konkurrenter om arbeidsplasser og om status som kapitalens klienter. Flyktningene utvider klassen av klienter og truer slik den sosialdemokratiske velferdsordningen.

Men hvordan kan sosialdarwinismen overleve i vårt opplyste samfunn? Jeg kan ikke her gå inn i noe dyptpløyende svar, men peke på det faktum at i vår tid legges empirisk evidens til grunn for all kunnskap om psyke og samfunn. Positivismens tilnærming er allment akseptert og i seg selv en ideologi, og den bekrefter alltid det bestående. Det er slik at dens teori alltid støtter ideen om uendelige teknologiske framskritt, om sentraliseringens fortrinn og klientfokusets nødvendighet i velferdsstatens navn, noe som igjen avhenger av kapitalens og markeders ekspansjon nasjonalt og internasjonalt. Denne teorien bekrefter også positivt at konkurransefortrinn og innovasjon skapes på grunnlag av staters eksisterende menneskelige kapital og konkurrerende sosiale hierarkier. Dyktighet og vinnerinstinkt er genetisk bestemt, egenskaper som bare noen individer og folkegrupper har. Dette er blitt en overbevisende faktabasert tro. Denne konkurransen mellom sosiale grupper og stater skaper tapere, og en voksende periferi mister sitt utviklingspotensial. De rike og dyktige i sentrum er vinnerne og må satses på politisk, for eksempel ved skattereduksjon så de kan bli enda rikere og vellykkede. Klienttilnærmingen bekreftes: Sosiale støtteordninger og subsidier redder velferdsstaten. Imens taper sosialdemokratiet kraft.

31.10.2018
13:04
31.10.2018 13:04