Martin Ruud Bekken, Barnevernkonsulent, Utekontakten i Tønsberg

Perioden etter 12. mars har skapt store forandringer for veldig mange. Usikkerhet og frykt er en påkjenning for flere, og for dem som er permittert, eller har mistet jobben sin, er situasjonen dramatisk. Samtidig kjenner jeg en forsiktig optimisme knyttet til fellesskapsfølelsen som har vokst fram flere steder. Særlig hvis man opplever å være del av en større dugnad.

Begrepet dugnad er blitt brukt i forbindelse med oppgaven vi alle står i sammen for å bekjempe og dempe koronaviruset. Anerkjenner vi situasjonen som et fellesansvar, gir begrepet dugnad mening. I denne perioden har vi alle brettet opp ermene, og i takt med retningslinjene, tatt det nødvendige ansvaret for å skjerme flest mulig av de mest risikoutsatte.

Martin Ruud Bekken, sosialarbeider i Utekontakten i Tønsberg.

Privat

Trenger tilhørighet

Selv er jeg sosialarbeider og jobber på gata som utekontakt i Tønsberg. Vi har vært operative gjennom koronaperioden. Selv om gatene var nokså folketomme etter at Norge stengte, så vi grupper med mennesker som i liten grad endret bevegelsesmønsteret sitt. Disse er en del av ulike miljøer, men de har det til felles at de alle har behov for daglig kontakt med egen flokk.

«Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din», var et av Per Fugelis gode råd til oss. Han poengterte at mennesket er grunnleggende sosialt og trenger tilhørighet til flokken sin. Vi finner støtte for dette synet i politikken og i forskning. «Vi har etter hvert god dokumentasjon på sammenhengen mellom sosiale relasjoner og helse», står det blant annet i en rapport fra Helsedirektoratet i 2015.

Sosial kontakt bedrer helsen

Når vi driver med oppsøkende sosialt arbeid, ønsker vi å skape relasjoner til marginaliserte miljøer. Arbeidet vi gjør, genererer muligheter for økt medvirkning. Når vi oppnår kontakt med isolerte enkeltindivider eller mer lukkede miljøer, skaper vi grobunn for en opplevelse av tilhørighet.

Det å skape en relasjon til personer og miljøer som i utgangspunktet ikke har invitert deg, kan derimot ta tid. Det å formidle kunnskap og informasjon slik at mottaker får et eierforhold til det, tar også tid. Mange i disse miljøene har sammensatte utfordringer. Når de til tross for oppfordringer og retningslinjer om sosial distansering, ikke klarer eller opplever det som umulig å følge retningslinjene, kan vi forstå atferden som nødvendig for dem i et individuelt helseperspektiv.

Det aktive valget om å opprettholde sosial kontakt fordi det tar vare på egen psykisk helse, skaper en kompleks dimensjon sett mot smitteverntiltakene som skal ivareta vår individuelle og kollektive helse. Frem til nå, har dugnaden også skjermet disse gruppene for smitte. I tiden fremover er jeg derimot bekymret for at disse miljøene vil føre til at pandemien forlenges.

Må forebygge utenforskap

Svak fellesskapsfølelse og marginalisert tilhørighet kan være faktorer som skaper utenforskap og psykisk uhelse. Dette er fenomener vi som samfunn er klar over. Det er derfor viktig at vi gjør en ekstra innsats for å forebygge disse forholdene.

Kunnskapen og erfaringene vi kan ta med oss fra pandemien vil på individnivå kunne være forskjellig. I et sosialfaglig samfunnsperspektiv kan forståelsen av at lavterskeltiltak med innsats for økt fellesskap og styrket opplevelse av tilhørighet, forsterkes. Vi må fortsette å dra i lag, også etter denne pandemien.

Jeg ser fram til debatten om hvordan vi som samfunn kan organisere oss for å stå enda bedre rustet for fremtiden. Den 20 april uttalte helseminister Bent Høie: «Dette vil skje igjen». Ut ifra det han sier, er satsingen på oppsøkende sosialt arbeid også en investering i folkehelsen til hele flokken.