Anders Dovran, phD/psykologspesialist RVTS Sør" />
Vi har kunnskap om hva traumatiserte barn og unge trenger.  Men vi klarer ikke gi dem det. Vi finner ikke veien fra kunnskap ut i virkeligheten, skriver kronikkforfatterne.

Vi har kunnskap om hva traumatiserte barn og unge trenger. Men vi klarer ikke gi dem det. Vi finner ikke veien fra kunnskap ut i virkeligheten, skriver kronikkforfatterne.

Eirik Dahl Viggen

Når kunnskap ikke gir riktig handling

Det var en gang en liten, redd gutt som ble til en sint ung mann. Vi så på at han ble sviktet. Men vi klarte ikke å hjelpe han.
05.12.2017
07:34
21.08.2023 17:14

Når et barn under barnevernstjenestens omsorg dreper et annet menneske blir samfunnsansvaret tydeliggjort på en svært brutal måte. Men det er også alvorlig med det store antall barn og unge som har vært utsatt for vold, overgrep og mishandling. Som ikke får den hjelpen de trenger, som blir syke voksne.

Vi trenger et kritisk blikk på hjelperrollen og en gjennomgang av systemene slik at de rommer de komplekse livene til dem vi skal gi riktig omsorg og behandling. Systemene må se menneskene inni systemene, og de som lider trenger mennesker som ser dem og tåler det de har opplevd.

Utviklingstraumer skapes hvis et barns sentrale behov ikke blir møtt, eller de blir utsatt for gjentatte krenkende eller skremmende hendelser. Hvis opplevelsene starter tidlig i barnets liv, skades barnets utvikling. Det påvirker hvordan barnets grunnleggende forestilling om verden utformes og utfordres.

Barn som utsettes for overgrep bruker mange år på å forstå hva som har skjedd med dem. Konsekvensene av overgrepene får ofte en topp i ungdomsårene, og den endrede selvforståelsen kan utløse sorg, sinne, smerte, selvforakt, opplevelse av svik og hat rettet mot selv og andre.

I klinisk arbeid med ungdom har nettopp det å forstå sine egne og omgivelsenes handlinger vært en forutsetning for å kunne legge det bak seg, ikke fjerne det. Når en fagperson skal møte en ungdom er det viktig å være klar over hva den voksende innsikten kan gjøre med ungdommens opplevelse av seg selv. Som hjelpere skal vi være med på å bidra til at de klarer å bære sine historier og være medforfattere til nye.

Barn og unges behov må være utgangspunkt for utvikling av ulike hjelpetiltak. Lidelser er både enkeltpersoners og samfunnets ansvar. Smerte må møtes med empati. Hjelpeapparatet bør bygges fra grunnen med mange av de gode elementene vi har. Vi er på vei mot gode endringer når vi forsøker å forstå framfor å beskrive. Å lytte godt etter er avgjørende. Vi må anerkjenne smerte og lete etter ressurser.

Vi må kjenne oss selv og gi av oss selv og vår medmenneskelighet. Vi må utvide horisonten og se psykiske vansker i en kontekst. Men vi er kanskje ikke gode nok i møte med barn og ungdom som ikke blir forstått, ikke forklart, og der tap av mening og sammenheng blir barnet eller ungdommens problem. Vi blir matte når hjelpen ikke hjelper og når behovene ikke blir dekket. Men de vi skal hjelpe føler seg fortsatt ikke verdsatt. De føler seg verdivurdert etter feilgrep, antall sår eller prestasjoner.

Hva skal vi gjøre når hjelpen ikke oppleves hjelpsomt for de vi skal hjelpe? Mange som jobber med å hjelpe barn og ungdom finner ikke mening i systemene de arbeider etter. Det kan opplevelses som urimelige krav til produksjon eller at man ikke får tid eller mulighet til å utføre relevante behandlingsoppgaver.

Det alvorlige er at dette skjer på tross av at vi lever i et kunnskapssamfunn som vet hva traumatiserte barn og unge trenger. De sier også selv hva de trenger. Men vi klarer ikke gi dem det. Vi finner ikke veien fra kunnskap ut i virkeligheten, og i praktisk endring i omsorg og behandlingstilbud. Når unge jenter kutter seg gir vi dem lykkepiller og fjerner barberbladene.

Ved RTVS sør arbeider vi med å utforske hva som bidrar til at gode faglige verdier, menneskesyn og kunnskap skal settes ut i handlinger og gode menneskemøter.

Vi som profesjonelle omsorgsarbeidere og terapeuter må gå i oss selv, og vi må jobbe for å endre systemene. Det er altså både et individuelt ansvar og et lederansvar å lage tjenester som gir hele individet og nettverket rundt den oppfølgingen de trenger.

Noen prøver å bryte barrierer og hjelpe barn som faller mellom alle stoler. Stillasbyggerne er en hybrid mellom barnevern og psykisk helsevern. Psykologer og barnevernsfaglige rådgivere er ansatt i samme team på BUP Øvre Romerike. Målgruppen er barn og unge under barnevernstjenestens omsorg. Stillasbyggerne jobber der ungdommene oppholder seg; på institusjon, i fosterhjemmet, på skolen, i skateparken. Tiltakene skreddersys ut fra en analyse av alt som er prøvd til nå. En ungdom sa: «Hvis jeg må dra en eneste gang til på BUP, så spyr jeg, men jeg vil snakke med de Stillasfolka, for de er helt vanlige mennesker».

Vi prøver å være vanlige, varme, trygge voksne, som også har ekspertkompetanse til å oppdage lidelse. Vi kobler på det stillaset og støtten de har manglet. Hvor er onkel Lars som tok han med på fisketur da han var liten? Eller er problemet at skolen ser gutten som et monster, mens fosterfar ser det lille, redde barnet? I så fall trenger de hjelp til å forstå han på samme måte.

Stillasbyggerne bistår samarbeidskommuner på Øvre Romerike med å ivareta alle barna de har under omsorg, uansett hvor i landet de er plassert. Vi skriver ikke ut, vi er ikke opptatt av opptaksområde, det er ingen diagnoser som utløser rett til behandling. Det er livskvaliteten ungdommene selv rapporterer om, og hvor skakkjørt livet deres er, som avgjør graden av hjelpetiltak. Saksbehandler i barnevernstjenesten og to Stillasbyggere jobber som et trekløver for å sørge for at hull blir tettet og ingen faller mellom stolene. Stillasbyggerne bryter dermed opp skillet mellom barnevern og BUP: helse og omsorg er alltid to sider av samme sak, ikke atskilt. Dette stiller store krav til fleksibilitet i hjelperrollen; tenke utenfor boksen, strekke seg litt lenger. Og det er dette som skal til. For vi må aldri gi opp et barn.

05.12.2017
07:34
21.08.2023 17:14