Anne Malerbakken, tidligere bruker av Uteseksjonen i Oslo

Mitt første møte med Uteseksjonen var i 2001. Da bodde jeg på et ungdomshjem utenfor byen. Jeg vanket i housemiljøet. Future, Uteseksjonens ung-til-ung-prosjekt hadde stand på disse festene, og delte ut kondomer, sukkertøy og infobrosjyrer om ulike rusmidler. Jeg tok en brosjyre om ecstasy, og puttet den i veska. Dagen etter la jeg den i skrivebordsskuffen. Der ble den liggende.

På ungdomshjemmet skjedde det ting som gjorde at det ble umulig for meg å bli, så jeg stakk til Oslo. Jeg hadde problemer med å stole på noen som helst. Men jeg trengte absolutt noen å snakke med, og jeg trengte hjelp i en uholdbar livssituasjon. Derfor bestemte jeg meg for å kontakte Uteseksjonen, ettersom jeg trodde jeg skulle få snakke med unge voksne, folk på min alder. Den aller første jeg snakket med, var Børge. Jeg spurte etter Future-ungdom, men da fikk jeg beskjed om at det ikke var noen som var tilgjengelige, og at det på Uteseksjonen jobber voksne miljøterapeuter. Klart jeg blei skuffa, men mannen i røret virket så hyggelig og empatisk at jeg takket ja til tilbudet om å komme bort en tur.

50 år på gata, men fortsatt ingen nasjonal plan for uteteamene

Etter den første kontakten vekslet jeg på å bo på gata, hospits og natthjemmet. Jeg følte meg så aleine. Alt virket håpløst. Det eneste som ga meg håp var den kontakten jeg etablerte med Uteseksjonen. De fulgte meg hele denne vanskelige perioden. De tok meg med på kafé, ga meg mat, fulgte meg på møter, passet på meg hvis jeg var for rusa, hadde alltid tid til en prat om jeg traff dem på patrulje. Ikke minst: de ga meg aldri opp.

Livet på gata var tøft. Rusen var med på å døyve smerten jeg bar på, men var også med på å ødelegge meg, både fysisk og psykisk. Likevel var det det jeg hadde. Der og da. Men jeg var ikke helt aleine. Uteseksjonen jobba gatenært som det heter. I praksis betydde det at de var til stede på vår arena, de tråkka de samme gatene som vi tråkka, de kjente miljøet, alle stedene. De kjente pulsen i Tigerstaden.

Jeg hadde daglig kontakt med Uteseksjonen, enten planlagt eller ved at jeg traff på en av patruljene deres. Jeg var etter hvert «lommekjent» i lokalene deres. Når alt er som mest kaotisk i livet og man ikke vet om man lever til dagen etter, da trenger man noe som er forutsigbart og som gjør at ikke alt kollapser. En slags bærebjelke. Uteseksjonen var min bærebjelke. Når alt var mørkt, var de mitt fyrlys. De var livreddende, og jeg finner ikke nok superlativer for å klare å beskrive hvor bra folk som jobba/jobber der.

Jeg vil også framsnakke samarbeidet mellom Uteseksjonen og andre hjelpetiltak. Uteseksjonen har en egen evne til å jobbe på lag, gjøre hverandre bedre og bygge bro mellom instanser.

Uteseksjonen var med på å redde meg fra et vanskelig liv. Ikke bare dro de meg ut av en nedadgående spiral som kunne ha tatt livet av meg, de dro meg inn i et miljø, et prosjekt, der jeg fikk mulighet og motivasjon til å opprettholde rusfrihet, gjøre noe med livet mitt og ikke minst se på meg selv som en ressurs. Jeg ble en del av Future-prosjektet, et ung-til-ung-prosjekt rettet mot house- og teknomiljøet. Vi var unge voksne som var med på å forebygge og påvirke. Vi var med på å hjelpe andre, men også oss selv. Gjennom å stå på stand på fester, konserter og seminarer, var vi forhåpentligvis inngangsporten til Uteseksjonen for flere enn meg. Hadde jeg ikke hatt det miljøet som Uteseksjonen tilbød meg gjennom Future og senere som en prosjektansatt, hadde jeg kanskje havnet tilbake og fortsatt med rus.

Vi var kanskje førstegenerasjons ecstasy-brukere, men vi var også en bunt med ressurser! Å få oss unge voksne inn i en rolle der vi kunne bety noe for andre, samt gi oss tillit og ansvar, det er den beste brukermedvirkningen jeg har følt på kroppen. Jeg tenker på all tilliten vi fikk. Og så mye jeg vokste. For min del var tiden med Future det beste ettervernet jeg kunne fått. Uteseksjonen så nytten av brukermedvirkning lenge før mange andre i det hele tatt begynte å snakke om det.

Disse folka skapte tillit. De loset meg gjennom tiden på gata, og ga håp. Uteseksjonen evner å skape gode relasjoner med mennesker som er relasjonsskadde. Jeg hadde tre primærkontakter som jeg ble veldig glad i. Fra første møtet og fram til jeg reiste inn til behandling, var de der. Omsorgen var så ubetinga, og jeg var ikke vant til det. De ringte når de skulle, de tålte min historie, de sto sammen med meg i kriser og i nød. Og da jeg dro i behandling, sto de på sidelinjen og heiet. Uteseksjonen viste meg gjennom en god del år at de var til å stole på, at de brydde seg om meg og at de så på meg som en likeverdig person.

• Les vår reportasje om Uteseksjonen: 50 år på gata, men fortsatt ingen nasjonal plan for uteteamene

Jeg har også i voksen alder hatt behov for støtte fra Uteseksjonen. De dømmer ikke, men hjelper folk der de er, når der er der, uansett. I dag er ting virkelig bra, jeg er rusfri og i jobb. Jeg er ikke lenger avhengig av Uteseksjonen, i dag er vi kollegaer og jobber i samme bygning i Oslo kommune. Det er jeg stolt av. Samtidig vil jeg aldri glemme hva jeg har vært gjennom og hvordan min reise har vært. Og jeg vil heller aldri glemme de folka jeg ble kjent med på Uteseksjonen, som sto sammen med meg i tykt og tynt.

For ikke lenge siden sto jeg på scenen på en konferanse for å holde foredrag. En av de andre foredragsholderne var Børge, han som så vennlig og tillitsvekkende tok i mot min aller første henvendelse til Uteseksjonen. Livet kunne sett veldig annerledes ut hvis den samtalen ikke hadde funnet sted.

Jeg vil lovprise Uteseksjonen for deres tilgjengelighet og fleksibilitet, deres evne til å tenke utenfor rammene, deres raushet og omfattende omsorg for dem som lever litt eller mye utafor. Min respekt, takknemlighet og hyllest går til Uteseksjonen. 50 år på gata – som bærebjelke og fyrlys for så utrolig mange. Gratulerer med jubileet!

En spesiell takk går til Trine, Kristin, Anette, Elin, May Elise og Børge

• Jostein og Marita er i en håpløs situasjon etter AAP-endringer. De er sinte og frustrerte

• Rådsleder Jorunn Vindegg: – Noen ser på yrkesetisk råd som en byrde og reagerer voldsomt på faglig kritikk

• Kaos ble orden da denne vernepleieren ble rektor