JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Redningen min var en institusjon der de ansatte visste at rusen jeg medisinerte meg med var et symptom på, og et uttrykk for, at jeg hadde det vanskelig, skriver Otto Stormyr i dette innlegget.

Redningen min var en institusjon der de ansatte visste at rusen jeg medisinerte meg med var et symptom på, og et uttrykk for, at jeg hadde det vanskelig, skriver Otto Stormyr i dette innlegget.

Colourbox

Min erfaring, både som terapeut og som ungdom med rusproblemer, er at disse ungdommene trenger noe helt annet enn straff

DEBATT: Er det rart at ungdommer velger rus mår de er redde og føler seg utilpass i fellesskapet? Nei, mener jeg. Hjelper vi dem om vi sender politiet etter dem og setter dem på ruskontrakter og urinprøver? Nei, vi gjør det verre.
12.02.2021
13:39
12.02.2021 13:39

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Kjære kollegaer, de neste månedene vil bli viktige for ungdom og voksne som står i fare for å utvikle, eller som har utviklet, et problematisk forhold til rusmidler. Rusreformen står på trappene og vi skal sammen ta stilling til om mennesker som blir tatt for bruk/besittelse av illegale rusmidler skal straffes for så å hjelpes, eller om de bare skal hjelpes.

Jeg har lest igjennom de mange og velmenende høringsuttalelsene til den kommende rusreformen og må si det er godt å se at vi er enige om at tunge rusmisbrukere ikke skal straffes om de blir tatt med noen gram av et rusmiddel i lommen. Det som derimot bekymrer meg, er de som tar til ordet for at ungdommen fortsatt skal møtes med straff og kriminalisering. Min erfaring, både som terapeut og som en som har vært en av disse ungdommene, er nemlig at dette er en gruppe som trenger noe helt annet enn straff og at straff fort kan bidra til å gjøre vondt verre for ungdommen det gjelder.

De siste 10 årene har jeg jobbet med barn og ungdom som har det vanskelig. Jeg har på nært hold, sett de ungdommene som ender opp med et problematisk forhold til rusmidler og jeg syntes å se at felles for dem, er at de ofte strever med en ting: Relasjoner til andre mennesker. Mange av dem strever med dette på grunn av dårlig erfaring med andre mennesker. Dette vil si at for dem, vil det ikke føles behagelig å være rundt andre. De føler uro, redsel og de føler seg anspente. Mange av dem faller utenfor fellesskapet.

Vi mennesker trenger fellesskap. Det er et instinkt og et livsviktig behov vi har, fordi vi blir lett bytte for rovdyr når vi står alene. Så hva skjer når vi, på grunn av dårlige erfaringer med andre, ender opp utenfor flokken? Vi føler uro, rastløshet og nervesystemet våres aktiveres. Hvorfor? For å mobilisere krefter slik at vi kan jobbe oss inn mot flokken igjen, men når vi på grunn av dårlige erfaringer med andre ikke føler oss bra med flokken er vi jo like langt. Så hva gjør vi da?

Selv har jeg erfaring med hvordan rusmiddelbruk ble en løsning på manglende tilhørighet. Jeg glemmer ikke hvordan jeg i tenårene kjente stor lettelse over å endelig være en del av noe og noen, bare fordi jeg hadde noen gram cannabis i lommen. Jeg husker også første gang jeg tok en beroligende tablett. For første gang på så lenge jeg kan huske følte jeg ro rundt andre mennesker. Det var godt. Jeg trengte ikke være klovn, jeg trengte ikke å gjøre så mye ut av meg. Jeg kunne bare være. Jeg husker også at jeg tenkte: «Om jeg kan ta en sånn tablett hver dag resten av livet kan jeg endelig ha det bra, da kan jeg endelig slappe av.» Jeg var ikke redd lenger, jeg så folk i øynene og sa det jeg mente.

En fellesnevner med ulike rusmidler, er at de virker inn på de samme delene av nervesystemet som kontakt og nærhet med andre mennesker gjør. Man føler ro og glede. Er det da rart at disse ungdommene velger rus overfor fellesskapet de er redd for og føler seg utilpass i? Nei, mener jeg. Hjelper vi dem om vi sender politiet etter dem og setter dem på ruskontrakter og urinprøver? Nei, vi gjør det verre, mener jeg. Vi forsterker mistilliten, redselen og følelsen av å ikke bli forstått som skaper problemet i utgangspunktet, og vi går glipp av en viktig mulighet til å skape tillit slik at vi faktisk kan få hjulpet dem med det som er det egentlige problemet; relasjonen til andre mennesker.

En del kjenner kanskje til «Rat park», eksperimentet til forskeren og psykologen Bruce Alexander. Dette eksperimentet illustrerer at det ikke nødvendigvis er det kjemiske behovet for rusmidler som gir opphav til rusproblemer og avhengighet, men fraværet av sunne og gode relasjoner til andre mennesker. Rusen er med andre ord et symptom på at noe er vanskelig, lengselen etter nærhet og tilhørighet er ofte stor.

Så til det store spørsmålet: Hva gjør vi da? Hvordan hjelper vi dem som har dårlig erfaring og liten tillit til andre inn i fellesskapet igjen?

Denne jobben begynner ikke med ungdommen. Denne jobben begynner med oss som samfunn, politikere, politi, behandlere i helsevesenet, lærere, foreldre og naboer. Vi må ta et oppgjør med hvordan vi ser på, og møter, mennesker som bruker rusmidler i utgangspunktet.

Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør, har skrevet en nydelig artikkel om dette med tittelen «Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker.» Her stiller han et veldig viktig spørsmål: «Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker, kan vi tørre å tenke tanken at det er kjærligheten som også kan få dem ut av rusproblemene?»

For min del var det kjærlighet og gode relasjoner som hjalp meg. Jeg ble flyttet til en institusjon der de ansatte møtte meg med nettopp dette. Det tok et drøyt år før jeg faktisk turte å tro på at noen brydde seg om meg, men når jeg først gjorde det forsvant også uroen og rastløsheten. Jeg var en del av en gjeng. De likte meg og jeg likte dem.

Før det hadde jeg blitt arrestert en rekke ganger og fått utallige moralske pekefingre rettet mot meg. Undertonen omgivelsene mine møtte meg med var: «Hva er galt med deg?» og «Ta deg sammen». De skjønte ikke at jeg hadde funnet noe som ga meg både roen og tilhørigheten jeg manglet.

En gang ble jeg arrestert utenfor skolen jeg nettopp hadde begynt på. Jeg var 16 år gammel. Jeg ble tatt med litt hasj, satt i håndjern og kjørt bort i en sivil politibil imens alle så det. Faren min ble oppringt og noen timer senere kom han å hentet meg på glattcellen og jeg ble møtt med med de samme reaksjonene som skapte problemene mine i utgangspunktet. Dette var dessverre ikke de eneste konsekvensene det fikk for meg. Foreldrene til de jeg gikk i klasse med ble også, forståelig nok, skeptiske til at barna deres skulle være sammen med meg. Jeg havnet enda lenger på utsiden, jeg hadde det vanskeligere enn noen gang og ruste meg mer enn noen gang. Redningen min var en institusjon der de ansatte visste at rusen jeg medisinerte meg med var et symptom på, og et uttrykk for, at jeg hadde det vanskelig. Jeg husker godt da en av de ansatte på institusjonen, etter å ha hatt jevnlige samtaler med både meg og foreldrene mine, sa til meg: «Det er ikke noe rart at du har gjort som du har gjort, og det er ikke noe galt med deg, du har reagert helt normalt på unormale omstendigheter». Først da kunne jeg legge bort jakten etter hva som feilte meg, tanken om at jeg var feil og jobben med å forstå meg selv, hvorfor jeg ruset meg og hva jeg kunne gjøre med det kunne begynne.

Å jobbe med ungdom som har et problematisk forhold til rus er komplisert og det tar tid. Vi blir bekymret og mange føler seg maktesløse når ungdommen gang på gang velger rusen framfor dem. Det er her det er fort gjort å ty til enkle løsninger som straff og moralprekener, heller enn å forsøke å ta innover oss at ungdom som har et problematisk forhold til rus ofte ruser seg fordi det gir dem noe de mangler.

Det vi imidlertid må huske på, er at de færreste ungdommer som noen gang prøver et rusmiddel, står i fare for å utvikle et rusproblem. De som gjør det, bærer ofte med seg en bagasje av tillitsbrudd og relasjonsproblemer. Det nytter sjelden å møte disse med straff og kontroll. Jeg håper at rusreformen vil føre til at vi isteden begynner å møte dem med det de trenger; lyttende ører, klokskap og kjærlighet.

Otto Stormyr, vernepleier

Privat

12.02.2021
13:39
12.02.2021 13:39

Otto Stormyr, vernepleier

Privat