Å gå fra straff til hjelp er faglig, etisk og samfunnsøkonomisk riktig, skriver Hanne Glemmestad og Mimmi Kvisvik.

Å gå fra straff til hjelp er faglig, etisk og samfunnsøkonomisk riktig, skriver Hanne Glemmestad og Mimmi Kvisvik.

Jan-Erik Østlie

Debatt

Lytt til fakta og forskning, ikke følelser og fordommer!

DEBATT: Rusreformen engasjerer, men debatten er preget av synsing og politikere med moralsk panikk. Hva er dere redde for?
26.02.2021
11:57
26.02.2021 11:57

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Reaksjonene kom umiddelbart da regjeringen la fram forslag om ny rusreform. Opposisjonen kalte den en gavepakke til gategjengene. Landsgruppen for helsesykepleiere hevdet at den tar fra dem nærmest alle verktøy for å følge opp ungdom som ruser seg. Andre ble eksperter på brukerdoser over natten.

Vi håper inderlig at helsesykepleierne har andre verktøy. Som sosialarbeidere vet vi at trygge, respektfulle relasjoner er grunnlaget for hjelpearbeid, ikke trusler om straff. Forskning viser at fravær av straff ikke tas som et signal om at «alt er lov». Det er til å undre seg over at noe så opplagt medfører så mange feilslutninger.

Rusreformen er ikke en legaliseringsreform. Den tar innover seg tung kunnskap om hva som virker og ikke. Hjelp og straff ikke hører sammen. Straff er ment som et onde, men at det ikke er sånn at ondt skal ondt fordrive i ruspolitikken. Etter reformen vil narkotika fortsatt være illegalt. Bruk og besittelse skal avdekkes. Politiet har anledning til å visitere, men det skal gis hjelp, behandling og oppfølging.

– Som pårørende får jeg vondt i magen av å lese forslaget til rusreform

Det er foreslått to grenser for hvor mye stoff en kan ha på seg uten å bli straffeforfulgt. Den laveste skal være terskel for straffrihet og den høyeste skal som hovedregel gi påtaleunnlatelse. All annen befatning med narkotika, som innførsel, tilvirkning og salg skal fortsatt straffeforfølges.

Det siste vi vil, både som foreldre og fagpersoner, er at ungdommene våre skal skli ut i destruktiv rusbruk. Vi skjønner at mange er bekymret. Men hva er det vi er redd for? At vi kommer til kort overfor barn og unge hvis vi ikke kan true med politiet?

Om vi som samfunn kun når ungdommer gjennom trusler om straff er det virkelig grunn til bekymring. Heldigvis når vi dem gjennom inkluderende skoler, gode fritidsarenaer, trygge boområder, omsorg og omtanke, og ved å være tett på dem i hverdagen. Det er krevende, det er komplekst og krever riktig kompetanse.

Helsesykepleierne sier de er satt sjakk matt av forslaget til rusreform. Det er en sjokkerende fallitterklæring fra denne yrkesgruppa

Det trengs sosialfaglig kompetanse for å skape motivasjon og tillit i møte med utsatt ungdom. Unge må gis nye sjanser, selv når de feiler. Feil må ikke klebe ved dem som pletter på et rulleblad som innskrenker handlefrihet og jobbmuligheter i voksenlivet.

Å gå fra straff til hjelp er faglig, etisk og samfunnsøkonomisk riktig. Kommunene må bygge opp solide rådgivende enheter som har tilstrekkelig kapasitet og handlingsrom. De trenger tverrprofesjonell kompetanse til å møte mennesker med rusrelaterte utfordringer, uavhengig om de er unge førstegangsbrukere eller mennesker med tung avhengighet.

Rusreformen fordrer at hjelpeinstansene drar i samme retning. Det er mulig å få til, dersom det er politisk vilje. Som sosialarbeidere håper vi Stortingets behandling av rusreformen preges mer av fakta og forskning, og mindre av følelser og fordommer.

Debatt: «Vil du jobbe så lenge sinnet og kroppen holder? Da får vi håpe du ikke er ansatt i stat eller kommune»

26.02.2021
11:57
26.02.2021 11:57