Det er godt å vite at min nye sjef mener Nav bør ha et menneskesyn som er forenlig med min profesjons etiske retningslinjer, skriver Halldis Grøtvedt i dette innlegget.

Det er godt å vite at min nye sjef mener Nav bør ha et menneskesyn som er forenlig med min profesjons etiske retningslinjer, skriver Halldis Grøtvedt i dette innlegget.

Werner Juvik

Hvorfor lurer Anne Lindmo på hva slags menneskesyn vi egentlig har i Nav?

DEBATT: Vi i Nav har et ansvar for å formidle en tro på menneskene vi møter til daglig, slik at folk kan oppleve å bli bygget opp, framfor å bli brutt ned i møte med oss.
04.12.2020
09:16
04.12.2020 09:16

Vår nye Nav-direktør Hans Kristian Holte gjestet TV-programmet Lindmo fredag 20. november 2020. I dette programmet ble Holte blant annet spurt om hva slags menneskesyn Nav egentlig har: «Hva ligger i bunn? Har man den overbevisning at mennesker stort sett vil jukse litt hvis de får det til? Eller er Nav basert på en idé om at folk stort sett snakker sant?», spurte programleder Anne Lindmo. Disse spørsmålene avslører antakelser om at Nav er et system basert på mistillit. Hennes andre gjest, Maria Stavang, synes «Nav er dritskummelt», og bestemte seg for å trekke sin søknad om dagpenger fordi hun var så redd for å gjøre noe feil. Nå under koronakrisa har vi også opplevd at det klappes for helsevesenet og deres innsats, mens Nav fortsatt snakkes ned og klages på. Handler dette om Nav-skandalen i 2019? Eller handler det om andre sider ved Nav? Hvorfor lurer Anne Lindmo på hva slags menneskesyn vi egentlig har i Nav?

En mulig forklaring kan være det faktum at Nav er et stort og komplisert byråkratisk system. Vi består av mange ulike instanser og avdelinger som det er vanskelig å få oversikt over. Etter å ha jobbet i Nav i over et år synes jeg fortsatt at det er vanskelig å vite hvem som gjør hva. Når Nav sine besøkende kommer innom vårt publikumsmottak med ulike Nav-skjemaer de ikke forstår, er det ofte at jeg heller ikke forstår hva som menes, og det er ofte at jeg ikke lykkes i å oversette skjemaet til hverdagsnorsk. Dette er dessuten ikke noe jeg skal gjøre. Jeg er pliktig til å henvise til Nav sin telefontjeneste, altså en annen instans enn lokalkontoret der jeg er ansatt. Akkurat denne interne retningslinjen vet jeg skaper frustrasjon, sinne og fortvilelse hos mange av dem jeg møter til daglig. Senest i går var det en arbeidssøker jeg følger opp som svarte meg; «la meg gjette hva du skal si nå, du jobber ikke med det, du må snakke med noen andre i Nav». Intensjonene bak en slik inndeling og spesialisering er selvfølgelig gode, det handler om å unngå feilinformasjon. Med andre ord å sikre at vi som er ansatt i dette store systemet kommuniserer ut riktig og lik informasjon til alle dem som kontakter oss. Og når et system når en viss størrelse er det nok vanskelig å unngå en slik spesialisering. Et stort og komplisert byråkratisk system var også et av svarene min øverste sjef ga Lindmo: «I dette veldig kompliserte, og i de mange systemene Nav består av er det lett å spørre seg hva slags menneskesyn som ligger bak». Klarer vi som representerer Nav sitt ansikt utad, å vise forståelse og ydmykhet i møte med mennesker som er tvunget til å forholde seg til dette store og kompliserte systemet? Kanskje kan det bidra til å dempe noe av frustrasjonen og sinnet i møte med Nav?

Møtene mellom oss ansatte i Nav og dem som har behov for Nav sine tjenester kan være av avgjørende betydning. Dette var også noe Hans Kristian Holte vektla i sitt intervju med Lindmo. Han sa blant annet dette: «Det er ikke sånn at anledning gjør tyv, eller hvis du kunne slappe av å få trygd, ville du kose deg med det. De aller fleste (av oss) vil bidra hvis de kan. De vil ha en jobb. Det er utgangspunktet for hvordan Nav skal møte folk. Man kan føle at det er et mistenksomt system, som ikke tror på deg. Vi er en stor og mektig organisasjon. Vi treffer mennesker som kanskje er i en sårbar og usikker situasjon, enten de har mista jobben eller har helseproblemer. Det å ta det innover seg og være ydmyke i møte med folk, behandle folk med respekt og tillit, er viktig».

Det finnes dessverre mange eksempler på mennesker som har opplevd å bli nedverdiget i møte med oss. Elisabeth Thoresen fra AAP-aksjonen sier dette om møte med Nav: «Du blir ikke møtt som menneske på Nav. Du møter maktmisbruk. Det systemet som skulle være der for deg når du er i en sårbar situasjon og være med på å løfte deg opp, bryter deg ned».

Ungdom intervjuet i rapporten «Ung i Nav 2017» forteller blant annet dette om møte med oss i Nav: «Én ting er å ha lite penger, men det er verre å føle seg verdiløs! Dessverre oppleves det noen ganger som om alt blir verre i møtet med Nav. Du føler deg så liten.» En annen sier. «Det er store forskjeller på de ulike NAV-kontorene, og de ulike saksbehandlerne. Noen saksbehandlere dømmer deg allerede i det du kommer inn på kontoret. Det er ikke det at de sier det, men du merker det på kroppsspråk og hvordan de behandler deg. Det er annerledes med dem som hører hva du sier, de som ser hele deg!».

En del av forklaringen på at flere opplever slike ubehagelige møter med oss i Nav kan handle om at vi også er satt til å vokte inngangen til statskassas begrensede midler. Vi skal være både hjelpere og kontrollører, og det er ingen enkel balansegang. Hvor fremtredende denne kontrollfunksjonen er i møte med den enkelte avhenger av hvor i Nav du jobber. Portvokterrollen er mer fremtredende i møtene mine kollegaer i sosialtjenesten har med sine klienter, enn i møtene jeg har med de unge arbeidssøkerne jeg følger opp. Jeg får lov til å si at jeg ikke jobber med økonomi og utbetaling. Dersom den unge har spørsmål rundt dette henviser jeg til mine kollegaer. Jeg jobber kun med oppfølging mot arbeid, sier jeg. Samtidig er det min oppgave å kontrollere at de jeg følger opp som mottar dagpenger er «reelle arbeidssøkere». Det er altså min oppgave å be mine kollegaer i Nav Forvaltning om å stanse dagpengene dersom den unge ikke oppfyller kriteriene for å motta denne ytelsen. Går det an å forvalte denne rollen som kontrollør uten å møte folk med en mistenkeliggjørende holdning? Disse to rollene, som både kontrollør og hjelper, er det, etter min mening, viktig å ha et reflektert og bevisst forhold til. Sykepleiere i helsevesenet får stort sett lov til å være gode hjelpere, og jeg vil tro at det også derfor er lettere å applaudere innsatsen de gjør nå under koronakrisa. Selv om Nav-ansatte jobber fra morgen til kveld for å hjelpe folk ut av koronakrisa, så er det ikke så ofte vi får anerkjennelse for denne innsatsen. Kanskje det er fordi vi samtidig er forpliktet til å passe på at den enkelte ikke forsyner seg av en større del av kaka enn hva hun har krav på?

Budskapet fra vår nye Nav-direktør er likevel tydelig; «De aller fleste av oss vil bidra hvis vi kan. Vi vil ha en jobb. Det er utgangspunktet for hvordan Nav skal møte folk». Vi i Nav bør altså ha et positivt menneskesyn, en tro på folks evner og vilje til å bidra i samfunnet. Jeg som sosionom er dessuten forpliktet til å jobbe i tråd med min profesjons yrkesetiske grunnlagsdokument. I dette dokumentet står det at «sosialfaglig arbeid må baseres på tillit mellom profesjonsutøveren og brukeren». Etter mitt syn kan vi ikke forvente at menneskene vi følger opp skal ha tillit til oss, dersom ikke vi også har tillit til dem. Tillit forekommer sjelden kun en vei. I samme dokument står det også at vi som profesjonsutøvere skal jobbe for å mobilisere den enkeltes ressurser, vi skal legge til rette for at den enkelte opplever størst mulig grad av kontroll og innflytelse i eget liv. Vi må «anerkjenne at det er brukeren som best kjenner sin egen livshistorie og situasjon». Det står også at vi må være klar over at egne opplevelser av avmakt, og egne følelser av redsel og utilstrekkelighet, både bevisst og ubevisst, kan komme til uttrykk som nedlatende og negative holdninger overfor dem vi er ment å hjelpe.

Det er godt å vite at min nye sjef mener Nav bør ha et menneskesyn som er forenlig med min profesjons etiske retningslinjer. Det å møte mennesker med tillit vil sannsynligvis også bidra til å øke deres muligheter for selvforsørgelse gjennom arbeid. Det å møte et medmenneske i Nav, som heier på deg og som tror på deg, vil kunne bidra til å aktivere positive følelser hos den enkelte, slik som glede, vitalitet og engasjement. Dette er følelser som er tett knyttet opp til et godt selvbilde. Positive følelser og et godt selvbilde gir energi, og øker sjansene for aktivt å søke jobber og oppsøke potensielle arbeidsgivere. En arbeidsgiver er dessuten mer tilbøyelig til å ansette en rakrygget og positivt innstilt arbeidssøker som tror på egne evner. Motsatt vil negative følelser som skam, sinne og selvforakt svekke den enkeltes muligheter for jobb. Vi mennesker er grunnleggende avhengig av hverandre, og vårt følelsesliv preges i stor grad av hverdagslige menneskemøter. Vi i Nav har et ansvar for å formidle en tro på menneskene vi møter til daglig, slik at folk kan oppleve å bli bygget opp, framfor å bli brutt ned i møte med oss.

04.12.2020
09:16
04.12.2020 09:16