Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, HiNN, Lillehammer

Sosialdemokratiet når ikke fram i Europa med sitt krav om sosial og geografisk omfordeling mot et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Vi ser en sterk tendens til at politikere og ideologer utsletter sin egen fornuft og underordner seg i stedet positivismens påstand om at bare det empirisk gitte er virkelig og sant. Bestående sosiale strukturer er sanne, for de kan statistisk avtegnes. Det som skjer er at all empiri viser at kapitalen og dens oppsamling av rikdom ender i hendene på noen få rike i det sosiale og geografiske sentrum. Periferiens befolkning blir i stadig større grad klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig uførediagnose.

Litt historikk: Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av vitenskap, men også religiøs ekstremisme. Det siste vokste ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; det var planlagt på forhånd av Gud hvem som skulle til himmelen og hvem som skulle til helvete. Som en avspeiling var det Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og fattig. Suksess var et guddommelig tegn og bevis som det forelå empirisk evidens for. Den puritanske tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige og mellom sentrum og periferi. Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; de fattige var påviselig late og bare i stand til å gjøre formålsløst opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte kalkulert pengehjelp til de fattige mot lojalitet i gjenytelse. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelp vokste fram på statsbudsjetter. Det gjorde også velferdsstaten som roet ned arbeiderklassen og de fattige til å bli sosialklienter. Det er her i denne moderne velferdsstaten med sin klientalisme sosialdemokratiet kjemper politisk i motbakke.

Den franske økonomen Thomas Piketty, som skrev bestselgeren Kapitalen i det 21. århundret, er aktuell med en ny forskningsrapport om sosial ulikhet. Her viser han hvordan ulikheten øker i Europa og EU, og hvordan klientalismen sprer seg i EU-landene og i USA. Dette berører også politiske valg. Det er nemlig ikke lenger slik at folk med lav utdannelse og lav inntekt, gjerne trygdebrukere og klienter, stemmer på partier til venstre. I stedet kjennetegnes en stor del av venstrepartienes velgere av folk med høy utdannelse og høye inntekter. Samtidig stemmer en økonomisk overklasse med store formuer på høyrepartier, som den alltid har gjort. Piketty beskriver den nye virkeligheten slik: «Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til noe jeg foreslår at vi kaller et flerelite-system. Dermed er kampen mellom partier til høyre og venstre i bunn og grunn en strid mellom to eliter; en med høy utdannelse og høy inntekt og en annen med både høy inntekt og høy formue». Begge disse herskende partene står for en politikk basert på positivismens forsvar av bestående sosiale strukturer, som skaper vår tids klientalisme. Hvor er det ekte sosialdemokratiske alternativet som avviser sosial ulikhet som gitt og klientalismen som ideologi?