Anonym mor, Fontene kjenner hennes identitet.

Tusen takk for en veldig god artikkel på fontene.no om nye rutiner for helsekartlegging av barn! For familier med barn med nevroutviklingsforstyrrelser betyr det enormt mye at dette er på agendaen. Som mor i en av mange berørte familier vil jeg dele noen betraktninger om innføring av tverrfaglig helsekartlegging i barnevernssaker. Jeg ønsker en slik helsekartlegging velkommen, fordi jeg håper og tror det vil gjøre det mindre sannsynlig at barnevernet treffer beslutninger på uriktig eller ufullstendig grunnlag.

Hovedforutsetningen for at en slik helsekartlegging skal ha reell nytteverdi, fremstå faglig troverdig og skape tillit, må imidlertid være at myndighetene ikke forsøker å finne opp kruttet på nytt. Helsekartleggingen må ikke føre til at deler av spesialisthelsetjenestens ansvar smuldrer opp og havner hos barnevernet eller andre som ikke har nødvendig kompetanse.

Videre kan ikke en tverrfaglig helsekartlegging gjelde kun barn som skal flyttes ut av hjemmet. En helsekartlegging må så langt det er mulig gjennomføres på et tidlig tidspunkt for å unngå at barn må flyttes ut av hjemmet og for å hjelpe barna og familiene, så langt det er riktig og forsvarlig.

Nyere, oppdatert forskning på skolevegring ved autisme og andre nevroutviklingsforstyrrelser må tas hensyn til og få en plass i helsekartleggingen. Manglende forståelse og mangelfull tilrettelegging fører til mistrivsel på skolen. Skole, barnevern og øvrig hjelpeapparat har ofte så lite kompetanse på både skolevegring og nevroutviklingsforstyrrelser at veien kan være kort til bekymringsmeldinger og tvangstiltak. Jeg anbefaler alle å lese Ellen Munkhaugens doktoravhandling om skolevegring og autisme.

Utfallet av foreslåtte endringer i opplæringsloven er i så måte en essensiell problemstilling. Tenk om det ender med at privat hjemmeundervisning blir vanskeligere enn i dag, eller ulovlig, uten at «skolevegrerne» tilbys noe reelt opplæringsalternativ som ivaretar deres behov og menneskerettigheter. Da tar i så tilfelle samfunnet et godt skritt bakover i retning tidligere tiders tvang og fordømmelse – noe denne målgruppen opplever mer enn nok av allerede.

Og hvem skal foreta helsekartleggingen? Her må spesialisthelsetjenesten inn. Det finnes retningslinjer og krav til kompetanse og autorisasjon for å utrede og behandle psykiske lidelser, nevroutviklingsforstyrrelser og andre psykiatriske tilstander – og sammensatte behov. (Forslaget om å innføre autorisasjon for barnevernspedagoger og sosionomer ble dessverre nedstemt i Stortinget i februar 2019.) Jeg anbefaler også at ergoterapitjenestene kobles på, fordi de i sin fagkrets har spesifikk kunnskap om fysiske og sensoriske avvik og behov, noe som ofte er fremtredende hos barn med nevroutviklingsforstyrrelser.

I rapporten Helsekartlegging av barn i barnevernet – Vurdering av behov for presisering og/eller endring i barnevernloven og helselovgivningen listes det opp noen anbefalinger hvor siste punkt lyder: «Det bør lovfestes en plikt for de regionale helseforetakene til å sørge for at en helsekartlegging blir gjennomført når barnevernet anmoder om dette».

«Når barnevernet anmoder om dette». Smak litt på det. Skal barnevernet selv få vurdere om det er nødvendig å be om helsekartlegging? Det uroer meg i så tilfelle stort, da det er nettopp hos barnevernet systemsvikten kommer tydeligst til uttrykk. Barnevernet mangler i de fleste tilfeller kompetanse på hele spekteret av mulige årsaker til annerledeshet og vansker hos barn. Jeg mener barnevernet skal ha plikt til å starte tverrfaglig helsekartlegging i ethvert tilfelle hvor de har grunn til å åpne undersøkelser – det må være fast rutine. Der hvor eksempelvis PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) eller BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) allerede er i kontakt med familien suppleres dette med øvrige elementer i den tverrfaglige helsekartleggingen.

De beste fagmiljøene må sitte i førersetet for utvikling og kvalitetssikring av helsekartleggingen: Kompetansesentre og -miljøer i og utenfor spesialisthelsetjenesten, og da særlig de som gjelder barn og unge med funksjonsnedsettelser, nevroutviklingsforstyrrelser, psykiske lidelser, sjeldne diagnoser, vold og traumatisk stress (NevSom, NKVTS, RBUP, Statped med flere). Allerede eksisterende faglige retningslinjer og veiledere for ulike tilstander, diagnoser og målgrupper må følges, og ikke glem pårørendeveilederen.

Hvis tilknytningsteori og et utdatert syn på skolevegring får fortsette å være rådende tankesett og forklaringsmodell hos barnevernet, har familier med barn med nevroutviklingsforstyrrelser fortsatt all grunn til å være alvorlig bekymret for systemsvikt og urettmessige omsorgsovertakelser. Det bør derfor også ses grundig og kritisk på barnevernets nye digitale fagsystem (prosjektet DigiBarnevern) og barnevernets rutiner og verktøy for kartlegging av avvikende atferd, sosial annerledeshet, tilknytningsavvik og tegn på omsorgssvikt.

Kompetansen må økes hos barnevernet og andre som arbeider med og for barn. RBUP Øst og Sør formidler på sine nettsider at de har en satsing på nevrofeltet for å øke kompetansen i første- og andrelinjetjenestene. De tilbyr en kursserie kalt nevromodul 1 og 2, samt toårig tverrfaglig nevroutdanning. RBUP ser også ut til å jobbe aktivt for at nevrofeltet skal tas inn som en (større) del av utdanningsløpet til de ulike profesjonene.

Brukerne (familier og brukerorganisasjoner) må også tas med på råd når en helsekartlegging i barnevernet skal på plass. Mange har vesentlig høyere kompetanse om barnas behov, tilstander og diagnoser enn det de møter i førstelinjen. Det er spesielt viktig at familier som har vært utsatt for tvangstiltak og rettsprosesser bidrar med sine erfaringer og kunnskap. Barneombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) bør også si sitt.

Jurister med tung og oppdatert kompetanse på menneskerettigheter, taushetsplikt, meldeplikt, opplæringsloven, barnevernloven og helselovgivningen må bidra og kvalitetssikre.

Bente Ohnstad sin bok Meldeplikt til barnevernet – er det nok å være bekymret? belyser viktig juss.

På det området syndes det stort i Norge. Systemet er i stor grad fastgrodd i feiltolkninger av lovverket. Barnevern, skolesektor og kommunalt tjenesteapparat har ikke sjelden utarbeidet (lokale) rutiner som er i direkte konflikt med lovverket, noe som selvsagt svekker barnas og familienes rettssikkerhet i stor grad.

Samling og forenkling av tjenester for familier med barn med behov for spesialundervisning, hjelp, støtte, veiledning, spesialisthelsetjeneste og annet må på plass. Ett enkelt sted hvor man kan henvende seg og få «ordnet alt» slik at foresatte slipper å lete og streve i jungelen av instanser og papirmøller. Gjennom min kjennskap til et større antall familier fra alle kanter av landet tør jeg påstå at kommunal koordinator og individuell plan sjelden fungerer for familier eller personer med nevroutviklingsforstyrrelser. Helsevesen og hjelpeapparat er fragmentert. Det er store forskjeller fra kommune til kommune. Hvorvidt man får ivaretatt sine rettigheter er ofte prisgitt tilfeldigheter og egen innsats, og den innsatsen er svært høy i form av tidsbruk, utmattelse, stram økonomi, forsterkede symptomer hos barna med videre – listen over mulige samtidige konsekvenser er lang.

Barnevernets dobbeltrolle som hjelpeinstans og anklager må det dessuten bli en slutt på, men det er en annen debatt. Nå handler det først om 30 millioner kroner øremerket implementering av tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet.