Ungdom forteller i økende grad om ensomhet og utenforskap, skriver Gerd Andreassen, seniorrådgiver i KS.

Ungdom forteller i økende grad om ensomhet og utenforskap, skriver Gerd Andreassen, seniorrådgiver i KS.

Thorfinn Bekkelund/Samfoto

God psykisk helse skapes i lokalsamfunnet

KRONIKK: Vi kan ikke behandle oss vekk fra problemer skapt av tiden vi lever i. Standardisering, diagnoser, terapi og medisiner løser ikke alle problemer. Arbeidet som gjøres i kommunene må tydeligere inn i de politiske føringene.
21.11.2018
14:30
21.11.2018 14:44

Gjennom vårt utviklingsarbeid i KS møter vi kommuner som forteller oss hva de mener er viktig for å øke kvaliteten på tjenestene innen psykisk helse. Dagens regjering har ambisjoner på området og har varslet en rekke tiltak. Det er bra. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig.

Det er grunn til å være urolig for den stadige økningen i barn og unge som forteller om sine psykiske vansker. Rapport om psykisk helse i Norge viser at 7 prosent av barn i førskole- og skolealder har symptomer forenlig med en psykisk lidelse. Ca. 5 prosent av barn og unge i samme alder behandles hvert år i barne- og ungdomspsykiatrien.

Psykiske helseproblemer er en viktig årsak til at mennesker faller utenfor fellesskapet. Ungdom som kontakter ung.no forteller i økende grad om ensomhet og utenforskap. Ungdom som ikke opplever inkludering og tilhørighet til skolen, familien eller i fritidsaktiviteter sliter mer psykisk enn andre. Ungdommen selv setter ord på at jakten på det perfekte skaper et nytt utenforskap. Dette er bekymringsfullt og viser at det er et stort behov for tiltak.

Standardisering er ikke løsningen

Vi kan ikke behandle oss vekk fra problemer skapt av tiden vi lever i. Derfor er det viktig at tiltak vi setter inn ikke ensidig fokuserer på diagnoser, terapi og medisiner.

Helsepolitikere ønsker å forbedre tjenestene, men det kan se ut som de pålegger tjenestene å jobbe fragmentert. I tjenestene skal de både se hele mennesket, men de skal også utføre standardiserte kartlegginger, utredninger og diagnostisere. De skal sørge for økt brukermedvirkning, samtidig som de skal starte pakkeforløp. De skal både ta utgangspunkt i hva som er viktig for den enkelte og på samme tid opprette forløpskoordinator i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Dette er selvmotsigende oppgaver som ikke kan gjøres samtidig!

Helseministeren innfører «Pakkeforløp for psykisk helse» fra 1. januar 2019. Han sier vi trenger trygghet og forutsigbarhet når sykdom rammer. Det er en god intensjon! Samtidig vil pakkeforløp bety økt standardisering, og først og fremst gi oppmerksomhet til det som skjer i spesialisthelsetjenesten, selv om pakkeforløpene både skal starte og slutte i primærhelsetjenesten. Arbeidet som skal gjøres her – i kommunene - er ikke uttalt i de politiske føringene.

Morgendagens psykisk helsetjeneste

Vi trenger en dør inn til psykisk helsehjelp, uavhengig av diagnose og alder. Bak denne døren må vi ha et mangfold av kompetanse. Kommunene og lokalsamfunnet må få de økonomiske rammene, og staten må stole på at de løser oppgavene relatert til de utfordringer som er. Staten kan bidra med å øke kunnskapen hos de som arbeider med de som faller utenfor, og få mer kunnskap om tverrfaglighet i utdanningene. Standardisering kan ikke være eneste svar.

Mange kommuner lykkes ved at de kontinuerlig jobber med kvalitetsforbedring i samarbeid med brukerne. Ved å lytte til deres historier, kan de i samarbeid komme frem til hvordan de best mulig kan hjelpes.

Måtte søke om å bli samboere. Kommunen sa nei tre ganger

Hva kan vi gjøre?

Vi som jobber med barn og unges psykiske helse i kommune-Norge tror flere konkrete tiltak kan bidra til at regjeringens mål skal ha den ønskede effekten.

• Tidlig inn. Det er godt dokumentert hvordan det kommer mer ut av innsats i tidlige barneår enn senere tiltak på skole, i arbeidsliv eller i regi av Nav. KS mener forebygging og tidlig innsats må være det aller viktigste satsningsområdet innen psykisk helse. Det er fordi tidlig innsats nytter. Tidlig hjelp med høy kompetanse, kan forebygge at psykiske utfordringer utvikler seg til noe alvorligere med kostnadene det medfører for den enkelte, familien og samfunnet. Vi må skape en helhetlig innsats i arbeidet med utenforskap, på tvers av sektorer.

• Utvikle førstelinjen. Et tverrfaglig lavterskeltilbud bør være en naturlig del av tjenestene i kommunen. En tydelig førstelinje er avgjørende for å møte barn, unge og familier tidlig. Det finnes modeller flere steder der hjelpetjenestene rettet inn mot barn, unge og familier, jobber godt sammen. Kommunene er selv best egnet til å utforme lavterskeltilbudene, fordi kommunene har ulike utfordringer og ulike muligheter.

• Lavterskeltilbud. Nyere studier finner at kommunene mangler lavterskeltilbud, og at det er svært sannsynlig at et slikt tilbud vil kunne redusere forekomsten av alvorlige lidelser. En nylig studie utført av SINTEF viser at det ikke alltid er helsetjenester som trengs. Personer med psykiske problemer kan også streve med arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet eller sosiale relasjoner. Resultatene fra studien indikerer at et tilbud som tar for seg alle disse aspektene vil være mer lønnsomt enn en spisset helsetjeneste som fokuserer på angst- og depresjonsbehandling.

• Samhandling og samtidige tjenester. Når vi bygger opp en sterkere førstelinje, må det også føre til tydeligere arbeidsdeling mellom tjenestenivåene. Sammen kan de tilby samtidige tjenester, og bidra til hverandres kompetanse. Fagpersoner i kommunene forteller oss at de ønsker seg et bedre tjenestenettverk, mer samtidighet og større grad av felles ansvar. Det er behov for en helhetlig og sammenhengende rus- og psykisk helsetjeneste på tvers av typer problematikk og alvorlighetsgrad. Med stadig nye tilskuddsmidler står vi i fare for å bygge opp oppstykkede og uoversiktlige tjenester, der folk på ulike vis må kvalifisere for å få hjelp. Dette gjør sannsynligheten for å falle mellom stoler mye større, og kravene til samhandling blir enorme. Fremveksten av- og fokuset på samhandlingsbegrepet er et symptom på vår oppstykkede organisering av tjenestene. Løsningen burde derfor være å organisere tjenester sammen, heller enn å behandle samhandling som noe som i seg selv må løses.

Kommunene kjenner de lokale utfordringene

God psykisk helse må fremmes og ivaretas på tvers av sektorer, og samarbeidet mellom sektorene må utvikles og styrkes. Et godt helhetlig kommunalt folkehelsearbeid forutsetter samordnede og langsiktige nasjonale sektorplaner og ressurser til å utvikle bærekraftige lokalmiljøer. Ulike faggrupper må inngå i et i felleskap med mange andre hjelpere, som sammen kan bidra til å styrke kvalitet og kompetanse i det tverrfaglige arbeidet innen psykisk helse og rus.

Det er mange gode eksempler, og de beste er kanskje der kommunen får til samspill som svarer direkte på de lokale utfordringene og med utgangspunkt i de lokale mulighetene. Staten bør bidra med veiledere, kunnskap og ressurser til kommunene. Kommunene bør selv stå fritt til å velge organisasjonsmodeller, arbeidsmetoder og profesjoner.

– Demens krever miljøterapi, ikke piller

30-50 prosent av seksuelle overgrep mot barn utføres av barn og unge under 18 år

21.11.2018
14:30
21.11.2018 14:44