Madeleine Kristiansen, forfatter og psykologistudent

Lyden av subbende barneføtter mot den tørre asfalten en solfylt sommerdag.

Barnelatteren som kan høres lang vei, fotballer som triller rundt på den store gressplenen på siden av skolebygget og regler som synges i det hoppetauet slenges. Amir spaker borti en stein der han går fram og tilbake på asfalten. Han er ikke med på leken, prøver å holde seg unna de andre barna, for hver gang han prøver å være en del av gjengen blir det alltid bare bråk. Han kan ikke havne i trøbbel nå. Da må han kanskje bytte klasse igjen eller flytte fra fosterfamilien. Han liker den nye familien, i hvert fall litt.

Etter friminuttet er det matematikk på timeplanen, Amir er god i matte men hver gang det blir stille i klasserommet kommer minnene så sterkt tilbake. Han prøver å konsentrere seg om tallene men så kommer minnene som spilles som en film der han sitter og prøver å skrive i matteboka. Da må han prøve å distrahere seg selv, ofte slår han blyanten i bordet, kaster den i veggen eller knekker den i to. Da blir læreren sint og ofte blir han sendt på gangen. Ute på gangen er det så stille når alle de andre elevene er i klasserommet. Da går Amir ut, fordi stillheten gjør han redd og han føler seg helt alene. Ensomheten minner ham om den dagen da foreldrene ble drept på flukten. Det var bare Amir som overlevde, og noen dager skulle han ønske han ikke gjorde det. Alt skulle bli så bra når de kom fram til et land uten krig, hadde moren hans fortalt. Han har kanskje alle de tingene han kan ønske seg nå. Han har en varm seng, han får nok mat, og han får gå på skole uten å måtte gå i dekning hver gang det kommer et skudd. Men likevel så føler han seg helt alene.

«Amir, nå kan du komme inn», sier rektor i det han åpner døren der Amir sitter utenfor kontoret hans og venter. Han slo til en gutt i gymtimen da de spilte kanonball. Gutten skøyt den myke ballen på Amir sånn som kanonball går ut på, men for Amir så den lette ballen ut som en bombe og han kunne føle skjelvet i hele kroppen. Gutten måtte hentes av foreldrene og kjøres til legen for å sy. Inne på rektors kontor venter Amir på fosterforeldrene som nok en gang må dra fra jobben for å hente ham. Når de kommer hjem får Amir beskjed om å gå på rommet sitt, det blir ikke noe tv-titting i dag.

«Ingen vil ha meg», sier Amir til seg selv der han sitter på senga og holder rundt puta. Han kan kjenne moren sin varme hånd, akkurat sånn som hun pleide å stryke han over ryggen og si at det kommer til å bli bra. Så hører han skuddene igjen, lyden fra skrikene rundt og moren som faller om. Han trekker dyna over hode, han er redd, alene og ingen prøver å forstå. For alt han gjør er feil, han ødelegger, sparker og slår. I klasserommet er han bråkmakeren, men innerst inne er han egentlig bare redd.

Det er viktig å se bak atferden for å forstå barnet, enten man er forelder eller på jobb som lærer eller miljøarbeider, skriver Madeleine Kristiansen, forfatter og psykologistudent.